Byestetikk

Graffitti: Noen refleksjoner

Det er særs mange i bydelene som er mektig indignert over de reklametårn, boards og annen reklame som dynger ned lokalmiljøet deres. I det spørsmålet gis ikke bydelsutvalgene engang uttalerett. Bydelene kan altså si ja, men like gjerne nei, til graffiti, men den kommersielle grafitten får de ikke lov å mene noe som helst om. Den gir kommunens fagetat og Byrådet tillatelse til uten skrupler. For ”når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer", skriver Ivar Johansen i Klassekampen.

Graffitti: Noen refleksjoner

Av Ivar Johansen, bystyremedlem for SV


I Oslo bystyre har vi diskutert graffitti. SV fremmet i den sammenheng, og fikk flertall for, et forslag om at "de bydeler som selv ønsker det kan etablere lovlige graffittivegger." Nå kan bydelene Vestre Aker og Ullern selv bestemme.


Men dette gir også grunnlag for noen refleksjoner.


Det er bystyrets ansvar å legge til rette for at alle kunstformer får sine muligheter, uavhengig av egne preferanser. Graffiti er en kunstnerisk ytringsform for enkelte ungdomsmiljøer, og som vi finner i særlig storbyer over hele verden. Denne saken dreier seg om å respektere og gi plass for disse uttrykksformene.


Det er et litt fiffig forslag å si at de bydeler som ønsker det kan etablere lovlige graffitivegger, men det vil være galt om vi snur dette og gjør kunstnerisk ytringsmulighet betinget av at bydelsutvalgenes tillatelse. Vi mener jo ikke det når det gjelder den kommersielle graffitien; reklamemontere og reklametårn. Vi lar ikke bydelsutvalget på St. Hanshaugen bestemme om vi skal ha reklametårn på Rådhusplassen, på Kirkeristen eller i Karl Johans gate?


En ting er å diskutere dette for lokalmiljøet på Røa eller Vindern. De skal selv få bestemme. Noe annet er de helt sentrale byområder, som er vår alles arena. Hvordan det visuelle bymiljø skal være i de sentrale sentrumsområder er ikke et bydelsansvar. Dette er bystyrets ansvar, på samme måte som bystyret har et overordnet ansvar for å sikre kunstnerisk ytringsfrihet i Oslo. Hvis vi derfor erfarer at bydelsutvalgene gjennomgående sier nei vil bystyret være nødt til å se på dette på ny.


Og et lite tankekors: Det er særs mange i bydelene som er mektig indignert over de reklametårn, boards og annen reklame som dynger ned lokalmiljøet deres. I det spørsmålet gis ikke bydelsutvalgene engang uttalerett. Bydelene kan altså si ja, men like gjerne nei, til graffiti, men den kommersielle grafitten får de ikke lov å mene noe som helst om. Den gir kommunens fagetat og Byrådet tillatelse til uten skrupler. For ”når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer.”


(Klassekampen 18. mars 2006)