Eldreomsorg

Vaskehjelp for tomme hus

Vaskehjelp for tomme husBergen Hjemmetjenester har et sykefravær på sytten prosent. Årsaken kan finnes i omorganiseringen av tjenestene. Hjemmehjelperne kan ikke lenger yte omsorg. De er blitt renholdere med minimal innflytelse over egen arbeidsdag, går det fram av en ny masteroppgave. Les Karen Christensen og Mona Andersens kronikk i Bergens Tidende.


Les masteroppgaven "Fra hjemmehjelp til vaskehjelp. Om taylorisering av hjemmehjelpsarbeid"
(pdf-dokument; hvis problemer: last dokumentet ned til egen maskin og åpn det deretter)

Vaskehjelp for tomme hus

Av
Mona Andersen, master, Sosiologisk Institutt, Universitetet i Bergen og
Karen Christensen, førsteamanuensis, Sosiologisk Institutt, Universitetet i Bergen


Av to siders artikkelen i BT 18/12-08 under overskriften ”Høyt sykefravær og røde tall” fremgikk det at Bergen Hjemmetjenester nå sliter med millionunderskudd og høyt sykefravær på tross av at det siden mai 2007 er innført seks timers arbeidsdag for de ansatte.  I denne og de etterfølgende dages fremstilling av denne problematikken er meget viktige sider ved arbeidet under Bergen Hjemmetjenester helt utelatt. Disse nye sider ved arbeidet er nettopp avdekket i en nylig masteroppgave ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. 

Masteroppgaven ”Fra hjemmehjelp til vaskehjelp. Om taylorisering av hjemmehjelpsarbeid” viser til omfattende endringer for hjemmehjelperne som nå er ansatt i Bergen Hjemmetjenester Kommunalt Foretak. Overgangen til dette kommunale foretaket er et led i en moderniseringsprosess som knytter seg til ideer fra New Public Management tenkningen, hvor konkurranse, effektivisering og privatisering står sentralt. På bakgrunn av en rekke kvalitative intervjus med nyansatte og tidligere hjemmehjelpere konkluderer oppgaven at hjemmehjelpsarbeidet er blitt umuliggjort og at hjemmehjelperne må overskride arbeidsanvisninger og regler om de vil fortsette med å utføre et for dem meningsfullt arbeid.

For eksempel kreves det ikke lenger noen form for fagkunnskap av hjemmehjelperne fordi den delen av arbeidet som tidligere krevde en slik kunnskap nå inngår i hjemmesykepleien. Dessuten får hjemmehjelperne INGEN informasjon om brukerne de går til. De vet med andre ord ingenting om hva som venter dem i hjemmet med mindre de har vært der før. På denne måten legges det opp til at det kun er selve rengjøringen som hjemmehjelperne skal konsentrere seg om inne hos brukerne. Denne rengjøringen følger dessuten standardiserte tidsskjemaer med et presisjonsnivå ned til minutter. Å re opp en seng må for eksempel ikke ta mer enn 5 minutter. Hjemmehjelperne er omgjort til vaskehjelpere og representerer slik sett et nytt ufaglært lag i bunnen av de kommunale omsorgstjenestene, som for øvrig må konkurrere med private foretak.

Det relasjonelle forholdet mellom hjemmehjelper og bruker – som er uunngåelig så lenge det ikke er tomme hus hjemmehjelperne går til – er gjort uvesentlig og ikke-eksisterende under den nye organiseringen av arbeidet. Den korte tiden som er avsatt til det enkelte brukerbesøk begrenser selvsagt også muligheten for å utvikle en relasjon til brukeren. Detaljstyring av arbeidet gir heller ikke lenger rom for at hjemmehjelperne kan ta noen selvstendige avgjørelser. Årtiers omsorgstjenesteforskning i de nordiske lande har vist at et omsorgsarbeid må baseres på individuelle hensyn, skjønn og fleksibilitet og at det er nettopp er disse sider ved arbeidet som gjør dette meningsfullt for hjemmehjelperne. Når disse sider fjernes og arbeidet samtidig blir fysisk hardere kan det ikke forventes annet enn et stigende sykefravær. 6 timers dagen er i denne sammenhengen en dråpe i havet og kan selvfølgelig ikke rette opp på alt dette.

Resultatet blir at hjemmehjelperne befinner seg i et økende dilemma mellom å skulle inngå som et effektivt ledd i en ”samlebåndsprosess” for å beholde sitt lønnsarbeid og å konfronteres med et menneske i et hjem; et menneske som unngåelig vil trenge det ene eller det annet under besøket, det være seg noe så enkelt som et glass vann mot tørst eller at finne noe frem fra et skap osv. Det er selvsagt ikke alle hjemmehjelpere som vil føle dette behov for å forholde seg til brukeren og masteroppgaven viser at de yngre har lettere ved å distansere seg enn de eldre hjemmehjelpere. Likevel finnes dette relasjons-behov grunnleggende hos alle, hvilket henger sammen med at det simpelthen er vanskelig å unnslippe relasjonen så lenge huset ikke er tomt.

Oppgaven avdekker – også i tråd med tidligere forskning på området – stille protester mot denne effektivisering som destruerer arbeidets mening. De stille protestene kommer for eksempel til uttrykk ved at hjemmehjelperne finner små nisjer som gir mulighet for å avvike fra den detaljstyrte arbeidsinstruksen. Men mens de yngste i større grad lar arbeidsinstruksen være utgangspunkt for arbeidet og gjør oppgaver utover de formelle kun hvis det er tid til overs, er strategien til de mest erfarne derimot at de øker arbeidstempoet for skal-oppgavene så det blir litt tid til overs til å gjøre noe spesielt for brukeren også. Men en slik strategi gir da også sterkere ”forpliktelser” overfor og forventninger hos brukerne og da blir arbeidet enda mer krevende og enda mer dilemmafylt.

Det er et karakteristisk og nytt trekk ved hjemmehjelpsarbeidet at hjemmehjelperne opplever en fremmedgjøring. De er gjort maktesløse i forhold til å ha innflytelse på arbeidet og på arbeidsdagen. Og deres arbeidsoppgaver har gjennomgått en tayloriseringsprosess som har forvandlet arbeidshverdagen til en lang rekke av fragmenterte oppgaver uten sammenheng og frarøvet arbeidet det meningsfulle i å yte omsorgstjenester for eldre, funksjonshemmede, rusmisbrukere og andre hjelpetrengende.

Nordiske omsorgstjenestestudier har vist at man i planleggingen og organiseringen av de offentlig organiserte omsorgstjenester må erkjenne at tjenestene verken kan eller bør standardiseres og at en økonomisk rasjonell tenkning som muligvis kan vise seg å være nyttig på andre samfunnsområder ikke kan overføres til omsorgstjenester uten at dette har store konsekvenser. Det er ikke for sent at snu, ettersom det fortsatt finnes behov og ønsker for å gjøre omsorgstjenestene meningsfulle for både ansatte og brukere. Men forskningens dokumentasjon av generasjonsforskjeller viser også at tiden begynner å bli knapp.

(kronikk Bergens Tidende 24. des. 2008)

You have no rights to post comments