Eldreomsorg

Bydelsmurer: 87-årig dame får ikke flytte nærmere familien

Bydelsmurer: 87-årig dame får ikke flytte nærmere familien

Bydelsgrensene fungerer i dag som høye murer, og som hindrer at hjelpetrengende - som alle oss andre - fritt kan flytte på tvers av bydelsgrenser. Bystyreflertallets - over tid - svært omfattende kutt i bydelenes budsjettrammer gjør at det er etablert et system der bydelene først og fremst "sørger for sine egne" og det betyr ikke nødvendigvis løsninger som er det beste for hjelpetrengende innbyggere.

En 87 år gammel dame ønsker å flytte fra sin omsorgsbolig i bydel Bjerke til en omsorgsbolig i bydel St. Hanshaugen. Hun ønsker å bo nær familien for å kunne ha bedre kontakt med sine barnebarn som går på videregående skole. Ønsket er gjensidig fra barnebarna og øvrig familie.

Men, nei det går ikke. Bydelen hun ønsker å flytte til prioriterer egne innbyggere, og der er det lang venteliste.  Og utrolig nok, skriver datteren: "For å løse dette har hennes bydel foreslått søknad om sykehjem. Ikke fordi de vurderer at hun har behov for det, men p.g.a. lokalisasjon og "fritt sykehjemsvalg". Men min mor ønsker ikke sykehjemsplass, hun mener hun ikke er syk nok. Denne vurderingen er høyt kompetente fagpersoner som har utredet min mor (OUS, Ullevål), enige i."

Jeg håper, og tror, det her er en del misforståelser hos alle parter, for vi kan da ikke ha det sånn? Men jeg vet fra andre henvendelser, særlig når det gjelder boliger til psykisk utviklingshemmede, at dette ikke er en unik situasjon bare i disse to bydelene.

Les mer nedenfor. Jeg tar nå saken opp med Byrådet.

 

Henvendelsen jeg har fått:

Min mor på 87 år som siden juni 2012 ikke lenger har kunnet bo alene hjemme i sin rekkehusleilighet over 3 plan med bratte trapper, har det siste året hatt ett uttalt ønske: Hun ønsker å bo nær familien for å kunne ha bedre kontakt med sine barnebarn som går på videregående skole. Ønsket er gjensidig fra barnebarna og øvrig familie.

Men dette går ikke i Oslo kommune. Hun tilhører den bydelen hun har vært bosatt i og kan ikke få bo- eller omsorgsytelser i annen bydel før hun blir så syk at hun kan søke om og få innvilget sykehjemsplass. Ønsker ikke Oslo kommune å legge tilrette for at eldre skal kunne ha god kontakt med sine pårørende? Dette handler jo ikke om manglende resurser, men manglende insitament til samarbeid mellom bydelene for å finne gode løsninger som alle er tjent med.

I denne saken (som nå har tatt over ett år) er det altså rent byråkrati som står i veien for å finne en god løsning uten at det ville koste Oslo kommune en krone mer (snarere tvert om). Jeg har fulgt opp med formelle klager (også med hjelp av pasientombudet), men dette ser ut til å stå bom fast. Noe for en politiker å ta opp på prinsipielt grunnlag?

 

Mitt oppfølgingsspørsmål:

dette undret jeg meg over, men jeg vet det på dette er noen utfordringer på dette feltet. alle, uansett alder, kan flytte hvor de vil i Oslo, forutsatt at de selv skaffer seg bolig da. er det der problemet ligger: at dere søker omsorgsbolig i annen bydel? hjemmehjelp, hjemmesykepleie og sånt fær man jo også i ny bolig, hvis man tilfredsstiller behovskriteriene. men søknaden blir jo først behandlet når man de facto har en bolig i den nye bydelen. kan du ikke si litt mer konkret om hva dette dreier seg om?

 

Datterens svar:

Det er nok der problemet ligger - det dreier seg om en eller annen form for omsorgsbolig siden min mor nå bor i omsorgsbolig med bemanning i sin bydel (dette er eneste form for omsorgsbolig som finnes i hennes bydel).

Jeg har søkt om en eller annen form for bo- og omsorgstilbud for henne i bydel St. Hanshaugen, men har aldri fått svar (ikke engang bekreftelse på at søknad er mottatt til tross for diverse purringer). Muntlig har jeg bare fått beskjed om at jeg må forholde meg til hennes bydel. Hennes bydel sier at bydel St. Hanshaugen har gitt melding om at de må prioritere sine egne beboere og at de ikke har plass til søkere fra andre bydeler (dette gjelder også omsorg+ som skal være "byomfattende")

For å løse dette har hennes bydel foreslått søknad om sykehjem. Ikke fordi de vurderer at hun har behov for det, men p.g.a. lokalisasjon og "fritt sykehjemsvalg". Men min mor ønsker ikke sykehjemsplass, hun mener hun ikke er syk nok. Denne vurderingen er høyt kompetente fagpersoner som har utredet min mor (OUS, Ullevål), enige i.

Forslaget om søknad om sykehjemsplass har imidlertid rotet dette til slik at bydel St.Hanshaugen har oppfattet at hun har behov for sykehjemsplass. Jeg (og pasientombudet) har bedt om at bydelene kan møtes og få avklart dette seg imellom. Det har imidlertid ikke vært mulig.   Så altså: Sier min mor seg villig til å søke sykehjemsplass - som er dyr løsning for Oslo kommune (for min mor er det innholdet i tilbudet som er viktig, ikke pris/betalingsbetingelser) og en dårlig løsning for min mor, vil hun kunne komme nærmere familie og barnebarn. Hvor er logikken? Oslo trenger sine sykehjemsplasser til dem som har behov for det - ikke for å lappe på svakheter og manglende samarbeid i et stivbeint bydelsbyråkrati.

 

Ytterligere oppfølgingsspørsmål fra meg:

Hva slags omsorgsnivå har hun i dag, og hva søker hun om?

Hvilken bydel bor hun i nå?  

 

Datterens svar:

Hun bor i bydel Bjerke. Hun bor nå i det de kaller omsorgsbolig med bemanning. Vet ikke hva slags omsorgsnivå det vil si (men det er altså den eneste formen for omsorgsbolig Bjerke bydel har). Problemet er at jeg ikke vet sikkert hvilket omsorgsnivå hun skal ha - jeg har ikke klart å finne ut av hva de ulike betegnelsene innebærer av mulige praktiske løsninger, og det er jo den praktiske løsningen som er viktig for min mor, ikke om det heter omsorgsbolig, omsorg+, omsorgsbolig med bemanning eller aldershjem. Hun er idag innvilget 12.30 hjemmesykepleie pr. uke (dette inkluderer da "tilrettelegging av ernæring og drikk", dvs at hun får maten servert, hun lager den ikke selv)- sier det noe om omsorgsnivå??

Min mor har pr. idag klage på vedtak i Bjerke bydel inne til behandling (Vedtak der de 30.04.13 trakk tilbake søknad til St. Hanshaugen bydel om omsorg+ uten å informere min mor eller meg om dette. Dette vedtaket ble vi først gjort kjent med 20.08.13) Jeg er altså i kontakt med pasientombudet og får hjelp der i den formelle saksgangen, men saken har nå tatt ett år, og bydelene er foreløpig ikke blitt enige om hvem som har ansvaret for at dette har tatt så lang tid. Jeg har heller ikke fått noen som helst signaler fra bydelene som kan tyde på en løsning innen rimelig framtid.

Dette er vel dessverre ikke bare snakk om enkelte vrange bydeler, men et stivbeint byråkrati der bydelene først og fremst blir pålagt å "sørge for sine egne" og da lønner det seg rett og slett ikke å bidra til gode løsninger for andre.


Legg til kommentar