Eldreomsorg

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Eldreomsorg

Publisert torsdag 06. mars 2014 03:57

Det er undergravende for folks tillit til offentlig forvaltning når det blir for stor avstand mellom de forventninger politikerne skaper i det offentlige rom, og den virkelighet innbyggerne selv ser i sitt møte med tjenesteapparatet.  Det er fortvilte sykepleiere og omsorgsarbeidere som da må ta støyten i sitt møte med de hjelpetrengende.

Vi bruker honnørord som valgfrihet. Folks absolutte førstevalg er å få tilstrekkelig hjelp, når de trenger den. Mange i denne byen er utrygg for framtida, og på hvorvidt storsamfunnet – kommunen eller stat– vil stille opp i tilstrekkelig grad dersom de på et tidspunkt kommer til å bli avhengig av hjelp. Det at så mange etter hvert kjøper private helseforsikringer er et uttrykk for en grunnleggende tvil på om det solidariske spleiselaget vil være godt nok.

Så bør jo eldrebyråden ha såpass god kontakt med tjenesteapparatet til å vite følgende: Som en konsekvens av bystyreflertallets budsjettkutt overfor bydelene gjennomgår for tida bydelenes  bestillerkontor alle vedtak, for å kutte i vedtakene. For konsekvensen av at bydelene får mindre penger er naturligvis at hjelpen må smøres tynnere utover.  Det betyr at byens hjelpetrengende ikke får innfridd sin helt grunnleggende valgfrihet: tilstrekkelig hjelp, sa jeg blant annet da bystyret i går drøftet valgfrihet i hjemmetjenestene.

Oslo bystyre 5. mars 2014

Ivar Johansen, SV

Sak Valgfrihet i hjemmetjenestene

Ordfører,

KS har, i samarbeid med Oslo kommune, gjennomført et prosjekt under tittelen «Friere brukervalg i hjemmetjenestene», og hvor brukerne selv er spurt.

KS-forskerne oppsummerer resultatet slik:

«Brukere/brukerrepresentanter gir uttrykk for at kontinuitet og fleksibilitet i tjenesteytingen er viktigst. Friere leverandørvalg er positivt, men klart mindre viktig.»

De sier også: «Brukere er mer opptatt av å ha en fast/ færrest mulig tjenesteyter(e), enn av å kunne velge tjenesteyter.» Dette ut fra en i og for seg positiv grunnholdning:          Bare man blir kjent med hverandre, ordner alt det andre seg.

I byrådssaken oppsummeres situasjonen i Oslo slik: «Fleksibilitet i utførelsen av tjenesten, som for eksempel å kunne velge både person og tidspunkt for når tjenesten utføres, ivaretas gjennom et førstegangsbesøk hos bruker for å avtale når og hvordan hjelpen skal gis.»

Det ytes en formidabel innsats, innenfor altfor knappe ressurser, i bydelenes hjemmetjenester.  Men å skape det inntrykk at hjemmetjenesten i Oslo – som hovedregel – er i stand til å imøtekomme den hjelpetrengendes ønske om å få velge en fast person og tidspunkt for når hjelpen skal ytes, er å gi hjelpetrengende falske forhåpninger.  Budsjettrammer, krav til effektiv brukertid, rasjonelle turnusordninger og slikt gir selvsagt ikke bydelene mulighet til å imøtekomme dette.

Og om vi snakker om dette i litt større perspektiv: det er undergravende for folks tillit til offentlig forvaltning når det blir for stor avstand mellom de forventninger politikerne skaper i det offentlige rom, og den virkelighet innbyggerne selv ser i sitt møte med tjenesteapparatet.  Det er fortvilte sykepleiere og omsorgsarbeidere som da må ta støyten i sitt møte med de hjelpetrengende.

Vi bruker honnørord som valgfrihet. Folks absolutte førstevalg er å få tilstrekkelig hjelp, når de trenger den. Mange i denne byen er utrygg for framtida, og på hvorvidt storsamfunnet – kommunen eller stat– vil stille opp i tilstrekkelig grad dersom de på et tidspunkt kommer til å bli avhengig av hjelp. Det at så mange etter hvert kjøper private helseforsikringer er et uttrykk for en grunnleggende tvil på om det solidariske spleiselaget vil være godt nok.

Så bør jo eldrebyråden ha såpass god kontakt med tjenesteapparatet til å vite følgende: Som en konsekvens av bystyreflertallets budsjettkutt overfor bydelene gjennomgår for tida bydelenes  bestillerkontor alle vedtak, for å kutte i vedtakene. For konsekvensen av at bydelene får mindre penger er naturligvis at hjelpen må smøres tynnere utover.  Det betyr at byens hjelpetrengende ikke får innfridd sin helt grunnleggende valgfrihet: tilstrekkelig hjelp.

Noen må jo betale regninga for vinter- OL 2022.