Eldreomsorg
Sykehjemspasienter i skvis: Flyttes rundt, som en konsekvens av stramme budsjetter
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Eldreomsorg
- Publisert søndag 23. november 2014 04:03

Jeg mener vi i større grad bør respektere eldres behov for en stabil bosituasjon i livets siste fase, og at de derfor ikke skal flyttes rundt mellom sykehjemmene på grunn av hva som kortsiktig "lønner seg" for bydels- eller kommunebudsjetter. Et sykehjem, og dets medbeboere, blir et viktig miljø for de eldre, og som man bør tilstrebe å bevare.
Anne-Lise skriver til meg:
"Min mormor, 89 år, dement. Har bodd på skjermet avdeling på Solvang sykehjem i 6 år nå i november. Hun trives godt, men har jo blitt dårligere i løpet av disse 6 årene. I sommer var hun veldig uheldig, hadde flere fall som førte til brudd i ryggen. I høst ble hun avhengig av rullestol.
Så kom sjokk telefonsamtalen den 10 november: legene og bydelen hadde hatt vurdering av mormor. Hun var nå ikke en fare for seg selv ( kan jo ikke stikke av i rullestol). Så nå regnes hun ikke lengre som dement pasient og må flyttes til et nytt sykehjem på somatisk avdeling. Vi som pårørende fikk 3 dager på oss til å finne et nytt sykehjem til henne. Vi forsøkte å si at vi hadde blitt lovet at hun ikke skulle flyttes uten at vi ønsket det, men svaret var at det var dyrt for bydelen med en skjermet plass og nå hadde hun ikke behov for den lengre. Hun kunne heller ikke flyttes til en annen avdeling på sykehjemmet, så det skulle bli et korttidssykehjem.
Vi ble sinte og frustrerte, men hva kunne vi stille opp med? Vi fant et nytt ønsket(?) sykehjem, men vil jo ikke at hun flyttes. Flytting av demente fører til økt forvirring, økt medisinering, og rask død. Etter å ha summet oss ringte vi ombudet i Oslo, og har nå sendt inn en klage på vegne av mormor til bydelen. Vi kan jo bare krysse fingrene for at hun kan bli boende på Solvang. Men man begynner jo å lure om dette skjer med flere av pasientene der? Er det kommunens måte å få skviset de demente ut?"
Mormoren trenger kanskje ikke dementplass, selv om det er grunn til å stille spørsmål også ved det - for man blir jo ikke mindre dement selv om man blir rullestolavhengig. Men i alle fall må man da kunne oppfylle hennes ønske om fortsatt å bli boende på en ordinær plass på det sykehjemmet hun kjenner? Har ikke valgfrihets- og brukermedvirkningspratet mer innhold enn som så? Jeg tar spørsmål videre til byrådet, som må kommentere overfor bystyret. Ikke minst fordi byråd Aud Kvalbein i mai, på spørsmål fra meg, forsikret bystyret at "ingen skal måtte flytte fra Solvang sykehjem mot sin vilje."
Kommentarer
"Verdiene som ligger til grunn for Lottemodellen videreføres.
En intern flytting vil skje på en forsvarlig og hensiktsmessig måte. Ingen beboere skal flytte ufrivillig. De beboerne som ønsker å bli på Solvang, vil få anledning til det."
Dette viser seg jo nå i praksis å være et løftebrudd?
Menneskeverd er et grunnleggende prinsipp for vårt velferdssamfunn , og ligger til grunn for den norske grunnloven. Hvor er det humanistiske verdigrunnlaget i de politiske beslutningene og den praktiske utøvelsen innenfor eldreomsorg i Oslo kommune, og spesifikt nå i behandlingen av eldre på Solvang sykehjem.
I motsatt tilfelle vet jeg om mange tilfeller hvor pasienter med ikke demens må bo på demensavdeling. ..Og det skal liksom være greit.
Mitt svar er:
Vi snakker ikke om en bilfabrikk, men et hjem for relativt syke og hjelpetrengende mennesker. Byråden har forsikret at overgangen til korttidssykehje m skal foregå på en verdig måte, ved smidighet, over lang tid, og at ingen skal flyttes mot sin vilje. Ser jeg mellom linjene at du misliker løftet byråden har gitt, eller synes du at det egentlig er ok at det brytes?
Det er en merkelig retorikk å påpeke at det kun er 4 sykehjem i Oslo av 49, som skal gjøres om til korttidssykehjem.
Det er en kvantitativ tilnærming til en sak og et felt med klare humanistiske, kvalitative fordringer. Hvert enkelt menneske på et sykehjem
har krav på respekt og verdighet, og ditt utsagn vitner om en holdning til mennesker som en tallmengde, ikke enkeltindivider.
Solvang sykehjem har beboere, enkeltindivider , som blir sterkt berørt av denne omleggingen som er vedtatt og igangsatt.
Når et menneske er 100 % hjelpetrengende så skal det ha et varig og rett sted å bo med kvalifisert personale. Om det er i en skjerma enhet eller i et annet hjørne av samme bygg så har denne eldre og deres pårørende slått rot her (6 år) og det skal det IKKE stilles spørsmål til på tross av kommunale omstrukturering er ,så sant ikke byggets beskaffenhet faller ned over hodet på samtlig !
Etter 2-3 måneders erfaring med eldreomsorg og sykehjemsinnleg gelse i Oslo har jeg følgende erfaring: Så og si alle i sykehjem på langtidsplasser er i mer eller mindre grad demente. Dersom man er en "vandrende" dement kommer man på skjermet. Ikke fordi det er bedre, men fordi der kan man låse dører og det sies at det er flere ansatte. Det virker som det er færre paisenter, men ikke mere ansatte... Så dement i rullestol får ikke være på skjermet, som pårørende reflekterer, "hun kan ikke stikke ut", derfor trenger hun ikke skjermet . Det som er så ille er at hun som menneske ikke tas hensyn til - hun flyttes fra sin avdeling som hun har bodd på i 6 år, hun er 89 år. Dette skulle være hennes sted resten av livet! Hvor er menneskeverdet i denne behandlingen av våre eldste? Det må jo være et poeng å lytte til synsing, eller skal vi kalle det realkompetansen !
Dette er etter min mening en faglig svak vurdering. Den tar bare hensyn til en liten del av demenssykes liv, som hvilke miljøaktivitete r hun/han kan være med på («nyttiggjøre seg»). Den tar ikke hensyn til den enkelte demensrammedes helhetssituasjo n, som bl.a. også omfatter behovet for forutsigbarhet og trygghet. Mange demensrammede kan etter hvert få flere somatiske lidelser. De trenger mer pleie. Dermed er det mange som «må» flyttes, med den uro som det medfører, både mentalt og fysisk. Skjermede enheter har ofte små grupper, mindre stuer og bedre bemanning. På en stor stue i en somatisk avdeling blir lyd- , synsinntrykk og andre impulser flere, noe som kan forsterke lidelsen for en dårlig demenssyk person. Fra en dag til en annen skal hun/han, som gjennom år har blitt skjermet fra unødvendige og forstyrrende inntrykk i en oversiktlig og rolig hverdag, nå måtte forholde seg til noe helt annet. Det må være en stor utfordring for den enkelte syke.
Sykehjemsplasse ne på skjermede enheter er dyrere enn på vanlige, somatiske avdelinger. Hvor mye har dette å si for hvordan vi behandler de svakeste blant oss? Dette handler også om etikk og menneskesyn.
Hilsen
Hilde Margrethe Voll, sykehjemsprest.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.