Eldreomsorg

Oslo: Færre yngre på sykehjem

Oslo: Færre yngre på sykehjem

Gjennom mange år har det vært både nasjonal og lokal politikk at yngre (under 50 år) ikke mot sin vilje skal bo på langtidsinstitusjoner som praktisk talt i sin helhet bebos av eldre (sykehjem m.v.).

Likevel får jeg av og til henvendelser, og leser i media, om yngre funksjonshemmede som i kortere eller lengre tid bor på sykehjem i Oslo.

Sist jeg tok dette opp med byrådet opplyste de at pr. 29. august 2016 bodde det 27 personer under 50 år på Oslo-sykehjemmene. De sa samtidig:

"De fleste sykehjemspasienter har et komplekst og sammensatt sykdomsbilde, hvor det ofte er en totalvurdering som tilsier at det er behov for sykehjemsplass. De fleste av de yngre i langtidsinstitusjon har diagnose innenfor gruppene demenssykdom, psykiatri, rus, multimorbiditet, stort pleiebehov, palliasjon og psykisk utviklingshemming, og noen har kombinasjoner av disse.

Sykehjemsetatens etatsoverlege arbeider nå med forslag til alternativer for yngre med bistandsbehov. Det skal blant annet vurderes muligheter for at yngre kan tilbys plass på en institusjon mer tilpasset yngre beboere. Byrådet har også som mål å bygge flere Omsorg+ leiligheter som i mange tilfeller vil være et bedre alternativ enn plass i langtidssykehjem. Disse leilighetene er imidlertid (på nåværende tidspunkt) regulert av en forskrift som blant annet krever av leietaker skal være over 67 år. Vi ønsker å øke antall kommunale utleieboliger, og fremtidige Omsorg+konsept bør dessuten være uten aldersgrense, slik at vi kan gi denne type botilbud til flere grupper enn bare eldre. Vi satser også på å innføre velferdsteknologi, samt styrke hjemmetjenesten betraktelig, noe som kan bidra til at flere i denne gruppen kan bli boende hjemme."

Et år senere er situasjonen bedre: nå er det 18 unge i alderen 32 til 49 år med nedsatt funksjonsevne som bor på sykehjem, hvorav 3 mot sin vilje. For de tre skriver byrådsavdelingen: «For de tre som ønsker en annen boform har Sykehjemsetaten kontakt med de bydelene som har ansvar for tjenester til disse innbyggerne. For en beboer er det planer om flytting til omsorgsbolig i bydel. En annen beboer venter på plass i annet botilbud som er under bygging og trolig blir ferdigstilt i løpet av 2017. For den tredje beboeren opplyser bydel at de ikke har noe annet alternativ enn sykehjem, og at det må samarbeides med spesialisthelsetjenesten for å vurdere alternativt botilbud.»

Dette går riktig vei, men må naturligvis fortsatt ha fokus.

Kommentarer   

#1 Gry Reinsnos 16-08-2017 12:14
Først av alt så er det godt å vite at du står på, og ditt engasjement er utrolig viktig. Den kombinasjonen av å være politiker, vaktbikkje, informasjonssen tral og en stemme for alle – er unik og jeg skulle ønske flere hadde den.

Her trekker du frem et tema som engasjerer meg veldig. Opp gjennom årene har vi sett utallige mennesker med store utfordringer i livet og som hadde trengt gode helsetilbud og sosialfaglig oppfølging, bil avfeid med plassering i institusjoner uten kompetanse eller faglige kvalifikasjoner til å møte deres behov. Det er sågar gjort under påskudd av at det er det beste tilbudet og der de vil få nødvendig oppfølging.

Jeg tror det er dette dobbeltsviket som gjør sterkest inntrykk. Vi feiler både utfra faglige og menneskelige vurderinger. Hvordan kan jeg påstå noe slikt? Er ikke sykehjem et godt tilbud? Da er svaret at sykehjem er et godt tilbud i noen tilfeller, for eksempel til personer som denne type tjeneste er tiltenkt. Eldre, med behov for døgnbasert oppfølging på grunn av alder eller aldersrelaterte sykdommer. Men vi skal være klar over at sykehjem er institusjoner, der mye av individuell frihet, oppfølging og valgmuligheter er lagt til side, til fordel for pleie og oppfølging som er nødvendig. Og det fungerer bare etter intensjonen når kapasitet, i form av kompetanse og faglig forsvarlig drift har det nødvendige omfang.

På bloggen din så leser vi; «De fleste av de yngre i langtidsinstitu sjon har diagnose innenfor gruppene demenssykdom, psykiatri, rus, multimorbiditet , stort pleiebehov, palliasjon og psykisk utviklingshemmi ng, og noen har kombinasjoner av disse». Og min påstand er at de færreste her vil kunne nyttiggjøre seg et sykehjems tilbud. De trenger kompetanse og oppfølging som ikke finnes på sykehjemmene. I tillegg så er de færreste i en livssituasjon der det er riktig å stille de overfor valget mellom å oppgi individuell frihet, oppfølging og valgmuligheter mot helsetjenester og helseoppfølging . Hvilket valg er det? Og hvordan har vi forsikret oss at det er et reelt valg basert på et informert samtykke fra den enkelte? For er det en ting vi vet, så er det at det er lett å få det svaret som ønskes, dersom saken legges riktig frem!

Jeg ser at du viser til regler for omsorg+ mv., men er ikke dette å begynne i feil ende? Her bruker vi ressurser til å endre regler, tilpasse tjenester, forsøker å forme noe inn i en form som er laget for et annet formål. Og vi bruker masse ressurser på det – både menneskelige, tid og penger.

Det gjør vi på bekostning av å bygge ut de tjenestene (hjemmetjeneste r, kommunal habilitering og rehabilitering m.fl.) som faktisk er ment for å møte mennesker som i ung eller tidlig voksen alder får diagnoser innenfor gruppene demenssykdom, psykiatri, rus, multimorbiditet , stort pleiebehov, palliasjon og utviklingshemni ng, eller har kombinasjoner av disse. Hvorfor ikke anerkjenne deres rettigheter, behov for kompetanse og oppfølging og de profesjoner som trengs for å imøtekomme det?

Det er flott at tallet på ufrivillige i sykehjem går ned. Men hva gjør vi for å unngå at nye må ta stilling til et slikt valg? Hva gjør vi for å bygge opp / ut hjemmetjenester , kommunal habilitering og rehabilitering m.fl.? Hvordan kan vi jobbe med de holdningene som styrer nettopp det synet at for «disse menneskene» er en sykehjemsplass det eneste vi har og det er et godt nok tilbud?

You have no rights to post comments