Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Eldreomsorg

Publisert mandag 17. mars 2008 10:49

"Min svigerfar (81) tilbringer i disse tider sine siste dager her på jord nettopp på St.Hanshjemmet, noe som i seg selv er en trist tid for alle og enhver, men forholdene der gjør situasjonen enda verre. Ikke minst for min svigerfar som bokstavelig talt får kjenne Oslo helse- og omsorgs mørke sider på kroppen.  Det er så få pleiere, at det mest elementære av stell, pleie og omsorg omtrent ikke eksisterer.  De få pleierne gjør selvsagt så godt de kan, men dessverre har de så dårligere norskkunnskaper at min svigerfar får kun med seg halvparten.  Han savner veldig kontakt med andre mennesker og føler seg veldig alene.  Når de som er så friske at de sitter i "kantina" og spiser, drikker kaffe eller hva det måtte være, blir selvsagt min svigerfar som er sengeliggende, overlatt til seg selv," skriver en pårørende i en mail til Ivar Johansen. 

I disse konkurranseutsettingstider....

Som bystyremedlem får en mange henvendelser fra brukere av kommunens helse- og omsorgstjenester. Det er henvendelser det er grunn til å sette pris på, for gjennom dette får en testen på hvordan virkeligheten her ute i byen.

Her er en mail  mottatt 27. nov. 2002 fra en med erfaring fra det konkurranseutsatte St.Hanshjemmet:
 

"Her på jobben får vi masse informasjon fra deg og SV i bystyret.  For ikke lenge siden kom det et leserbrev om "Konkurranse gir redusert velferd", og her skal jeg si det var noen som kjente seg igjen!  Min svigerfar (81) tilbringer i disse tider sine siste dager her på jord nettopp på St.Hanshjemmet, noe som i seg selv er en trist tid for alle og enhver, men forholdene der gjør situasjonen enda verre. Ikke minst for min svigerfar som bokstavelig talt får kjenne Oslo helse- og omsorgs mørke sider på kropen.  Det er så få pleiere, at det mest elementære av stell, pleie og omsorg omtrent ikke eksisterer.  De få pleierne gjør selvsagt så godt de kan, men dessverre har de så dårligere norskkunnskaper at min svigerfar får kun med seg halvparten.  Han savner veldig kontakt med andre mennesker og føler seg veldig alene.  Når de som er så friske at de sitter i "kantina" og spiser, drikker kaffe eller hva det måtte være, blir selvsagt min svigerfar som er sengeliggende, overlatt til seg selv.

Vi har funnet bekken i skapet hans med inntørket skitt på, og det stod der i mange dager.  Det har ligget toilettpapir under senga i lengre tid, likeledes på toielett, det har vært mer eller mindre inntørket tiss rundt klosettskåla som har gjort det klisset å tråkke på, og det lukter tiss på rommet hans.  Rullestolen som han hadde mens han enda kunne bruke en slik, var punktert på ene hjulet i uker.  Mann min sa ifra og ba om at den ble reparert, og vedkommende pleiere lovet å bringe saken videre, noe de sikkert også gjorde, men allikevel skjedde ingenting.  Min mann er hjemmeværende og besøker sin far hver eneste dag og har hatt tid, krefter og overskudd til å ta opp ting med ledere på St.Hanshjemmet, vært i møter med bydelen for å få ting til å fungere, men til liten hjelp.

Vi tok opp dette med høreapparat med en gang min svigerfar kom til St.Hanshjemmet, og forskjellige pleiere fortalte oss at de skulle gjøre så godt de kunne, men gjennomgangstonen var hele tiden at det ville ta så lang tid, det var skjemaer som skulle fylles ut og "det ville ta så lang tid" - det var eneste forsikringen vi fikk.  Til slutt tok jeg kontakt med en annonsør i vårt blad som har reklamert for samtaleforsterkere, og her ble jeg henvist til et høresenter i Arbeidergata.  Der traff jeg en vennlig dame som forsto situasjonen og der og da på telefonen tok alle nødvendige data på et skjema og sa at dette ligger klart her om to minutter, og du kan ta det med til Hjelpemiddelsentralen i Peter Møllers vei å hente samtaleforsterkeren umiddelbart.  Da sier jeg at så merkelig at pleierne på St.Hanshjemmet ikke kunne fortelle oss dette.  "Du skulle bare vite hvor mange fine hjelpemidler vi har som ingen vet noe om!"  Det var helt tragisk, i uker hadde i mast på et høreapparat, og i løpet av 20 minutter var skjema skrevet ut og samtaleforsterker hentet og brakt til min svigerfar.

Når jeg vet at de tar 85% av pensjonen hans er det ubegripelig at man kun får en seng (i lengre tid har han nå ikke spist, og klarer knapt nok å drikke) igjen.  Min svigerfar har en kjæreste som har oppsøkt ham igjen og sitter også mye hos ham. Han har veldig tillit til henne og blri veldig oppmuntret av hennes besøk. Hun har sagt seg villig til å være nattevakt (tidl. hjelpepleier) når det om ikke mange dagene blir nødvendig.  Hun har vært i kontakt med St.Hanshjemmet om det, men om alle formalitetene er ordnet før det er for sent, er vi veldig usikre på.  Min mann er helt psykisk utkjørt, det tar selvsagt fryktelig på å være vitne til en fars triste sorti.  Vi tenker ofte på andre som ikke er i en så heldig situasjon som oss - min mann har tid til å besøke, krangle, ta opp ting, og vi er sterke nok til å takle dette, selv om det setter sine spor.  DA er det forferdelig å lese at St.Hanshjemmet går med underskudd og må redusere enda mer på kvaliteten.

Stå på!


Hilsen x

Og en mail mottatt noen dager senere, 3. desember:

Nå er min svigerfar gått bort, og mannen min satt hos ham nesten kontinuerlig de to siste døgnene.  Jeg så selvsagt hvor sliten han ble, og spurte om han ikke kunne be St.Hanshjemmet om avlastning, det ville komme en tid etterpå hvor han kune trenge krefter.  Han ville nok være sammen med sin far så mye som mulig de siste timene, men ga også utrtrykk for at han ikke ville kunne stole på at noen fra St.Hanshjemmet ville sitte hos ham hele natten (altså at de ikke ville hatt tid til å konsentrere seg bare om han).  Og den dagen han døde, var bare 5 av 8 pleiere på jobb.  Vi har sagt mange ganger at vi skjønner ikke hvordan noen holder ut å jobbe der.  Det må være en jobb hvor det er mye bunnløs tristhet og store påkjenninger for pleierne som må ha følelsen av å aldri få gjort nok.  En annen ting, det lukter så innmari sykehjem på St.Hanshjemmet.  Har vært inne i få syke- og aldershjem, men tror ikke det lukte slik andre steder.  Og når jeg nevner det, så er det fordi også det sikkert er et resultat av dårlig rengjøring/lite personell på den siden.  Det er så lite hyggelig å komme dit og bli møtt med slik lukt.  Visstnok har aldri noen dødd av litt skitt,  men det har også noe med trivsel å gjøre.

Jeg leter etter positive ting å si, slik at dette ikke skulle bli for ensidig negativt, men det er vanskelig, kanksje skyldes det også at hele oppholdet for min svigerfar var så trist i seg selv - vi visste hele tiden at døden nærmet seg og han ble sykere og skrøpeligere.  Men egen lege hadde St.Hanshjemmet, og det er det visst ikke mange som har.  Han var hyggelig og hjelpsom og som de aller fleste ansatte, gjorde han også så godt han kunne.

Hilsen x
 

Og som bystyremedlem ble dette av Ivar Johansen taklet på to måter:

I et møte i bystyrets finanskomite 4. september 2002 var bydelsdirektør for bydel St. Hanshaugen/Ullevål og direktør for Kommunal Konkurranse KF innkalt. Disse ble bedt om å kommentere noen av disse spørsmålene.

Henvendelsene ble også oversendt SV's medlemmer og varamedlemmer i bydelsutvalg St. Hanshaugen/Ullevål for oppfølging lokalt.

Les også.