Eldreomsorg

Politikervedtatte normer kan gi faglig sett dårligere helse- og sosialtjenester

Politikervedtatte normer kan gi faglig sett dårligere helse- og sosialtjenester

I bystyret i går behandlet vi et forslag om garanti om fire timer hjemmehjelp i måneden. Jeg sa blant annet dette:

"Jeg tror at politikervedtatte normer ofte kan gi faglig sett dårligere helse- og sosialtjenester. I stedet for å benytte sitt faglige skjønn slår faglige beslutningstakere opp i politikeranbefalinger. Normer f.eks. for sosialhjelp kan lett brukt alt for slavisk som erstatning for de individuelle faglige vurderinger.

Er det noe som kjennetegner sykelighet er at helsetilstanden varierer. Den kan være svært forskjellig gjennom dagen, og fra dag til dag. Det går opp og ned. Type hjelpebehov og volum kan være annerledes i dag enn i morgen, og motsatt.

Fleksibilitet gir de beste tjenester. At ressurser kan flyttes, avhengig av hjelpebehov. Derfor er det å gi hjelpeteamet nærmest mulig brukeren størst mulig fleksibilitet på ressursbruk så ufattelig viktig. Det er bare på den måte vi best kan få en hjelpetjeneste hvor folk er garantert å få tilstrekkelig helsehjelp når behovet er der.

Derfor avviklet vi stoppeklokkene. Derfor reduserer vi unødvendige byråkratiske ordninger. Da gir vi reell myndighet til dem står nærmest brukerne framfor skjematiske normer og regelverk. Det er tillitsbasert ledelse."

Les hele innlegget under "les mer."

 

Oslo bystyre 27. mars 2019

Ivar Johansen, SV

Sak Privat forslag Gjeninnfør garantien om minimum fire timer hjemmehjelp i måneden

Ordfører,

Aina Stenersen har et prisverdig engasjement for byens hjelpetrengende eldre, nesten så jeg av og til tenker at hun har havnet i feil parti. Men akkurat i denne saken mener jeg hun bommer stygt.

Helt grunnleggende i SVs syn – og vel også nordisk velferdsstatstenkning – er at folk skal betale skatt etter evne og få hjelp etter behov.

Og dette med «behov» er helt grunnleggende, for er det noe som kjennetegner sykelighet er at helsetilstanden varierer. Den kan være svært forskjellig gjennom dagen, og fra dag til dag. Det går opp og ned. Type hjelpebehov og volum kan være annerledes i dag enn i morgen, og motsatt.

Likebehandling handler ikke om tilbudslikhet, men om resultatlikhet: At fellesskapet skal sikre at alle får den samme helse- og sosialstandard på livet sitt, i den grad dette er tilbud det er sannsynlig at velferdsstaten kan stille opp overfor. For offentlig velferd har jo noen begrensninger i hva den evner å stille opp overfor.  Resultatlikhet krever at ressursinnsatsen varierer for Anna og Anita, selv om de bor i samme bydel eller kanskje samme omsorgsbolig. Kan godt være at Anna i en 2-3 måneder har det relativt greit og bare trenger 2 timer, mens det for Anita er motsatt: hun trenger i noen uker ikke bare 4 timer pr. måned, men 4 timer pr uke.

Jeg tror at politikervedtatte normer ofte kan gi faglig sett dårligere helse- og sosialtjenester. I stedet for å benytte sitt faglige skjønn slår faglige beslutningstakere opp i politikeranbefalinger. Normer f.eks. for sosialhjelp kan lett brukt alt for slavisk som erstatning for de individuelle faglige vurderinger.

Fleksibilitet gir de beste tjenester. At ressurser kan flyttes, avhengig av hjelpebehov. Derfor er det å gi hjelpeteamet nærmest mulig brukeren størst mulig fleksibilitet på ressursbruk så ufattelig viktig. Det er bare på den måte vi best kan få en hjelpetjeneste hvor folk er garantert å få tilstrekkelig helsehjelp når behovet er der.

Derfor avviklet vi stoppeklokkene. Derfor reduserer vi unødvendige byråkratiske ordninger. Da gir vi reell myndighet til dem står nærmest brukerne framfor skjematiske normer og regelverk. Det er tillitsbasert ledelse.


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode