Eldreomsorg

Slik blir det god bemanning i eldreomsorgen

Slik blir det god bemanning i eldreomsorgen

Arbeidsmedisiner Ebba Wergeland skriver:

"Det er ingen naturlov som sier at eldreomsorgen må være underbemannet. Det finnes sykehjem og hjemmetjenester der pasientene får god omsorg uten at de ansatte sliter seg ut. God bemanning er altså mulig. Men hvordan?

For tjue år siden, i 1999, kunne avisene fortelle at Oslos 60 sykehjem måtte styrke bemanningen med ca. 330 stillinger for at arbeidsforholdene skulle tilfredsstille arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet i Oslo hadde sammen med Fylkeslegen kartlagt bemanning og pleiebehov og registrert tegn på underbemanning, slik som manglende pauseavvikling og bruk av ekstrahjelp og overtid.

Kartleggingen avdekket uakseptable arbeidsforhold: «Det dreier seg om arbeidsforhold som vi vet blant annet kan føre til muskel- og skjelettskader og til utmattelsesdepresjoner. Tidspress og følelse av utilstrekkelighet gjør arbeidstakerne særlig utsatt», skrev Arbeidstilsynet. De ga kommunen og de private arbeidsgiverne pålegg om å rette på det de kalte «det underliggende problemet»: bemanningssituasjonen. De viste til arbeidsmiljølovens krav om at de ansatte ikke skal utsettes for «uheldige fysiske eller psykiske belastninger».

Arbeidstilsynets pålegg ga kommunen litt av en jobb. Overtidsarbeid ble konvertert til nye stillinger. Vikarstillinger ble omgjort til faste stillinger. Nytt personell ble rekruttert i samarbeid med fylkesarbeidskontoret. Året etter gjorde kommunen på egen hånd en tilsvarende kartlegging og vurdering av bemanningsbehovet. Men hvor lenge varte læringseffekten av pålegget? Hvordan sørger de tjue år seinere for at de ansatte ikke blir utsatt for «uheldige fysiske eller psykiske belastninger» slik arbeidsmiljøloven (§ 4-1 (2)) fortsatt krever? Og hvordan etterlever andre kommuner denne lovbestemmelsen? Jeg forteller denne tjue år gamle historien fra Oslo fordi jeg tror at det går an å lære av den," skriver Ebba Wergeland blant annet.

Les nedenfor hva hun mener lærdommen er.

 

Slik blir det god bemanning i eldreomsorgen

Av lege og forsker Ebba Wergeland

Det er ingen naturlov som sier at eldreomsorgen må være underbemannet. Det finnes sykehjem og hjemmetjenester der pasientene får god omsorg uten at de ansatte sliter seg ut. God bemanning er altså mulig. Men hvordan?

Jevnlig er det nyhetsoppslag om bemanningsproblemer i eldreomsorgen. De ansvarlige politikerne svarer alltid det samme. De har bevilget x millioner til nye stillinger og det har aldri har vært så bra som nå. Men politikersvaret er meningsløst. Det som betyr noe, er om bevilgningene er tilstrekkelige til å dekke behovene. Ellers går det utover pasienter og ansatte.

Kommunene er den største arbeidsgiveren i sektoren. De setter i praksis også standarden for private arbeidsgivere. Jeg har tidligere (Klassekampen 9.april, 2019) skrevet om den svenske regjeringen som ba Arbetarskyddsverket (arbeidstilsynet) finne ut hvorfor kvinner hadde mer arbeidsrelatert sykdom enn menn. De fant at «typiske kvinnearbeidsplasser» systematisk fikk mindre ressurser og dermed dårligere arbeidsforhold enn «typiske mannsarbeidsplasser». Det gjaldt både privat og offentlig sektor. I kommunene hadde for eksempel lederne for hjemmetjeneste og sykehjem systematisk mindre økonomisk handlefrihet enn lederne for teknisk sektor.

Konklusjonen var at forandringene måtte skje i toppen av pyramiden: toppledelsen i private bedrifter og politisk ledelse i offentlig sektor. Det er de som fordeler midlene og diskriminerer kvinnearbeidsplassene. Ikke av vond vilje, men av gammel vane.

Det svenske arbeidstilsynet fant også at kommunepolitikerne visste for lite om arbeidsgiveransvaret sitt. Derfor la de en brosjyre på nettet om arbeidsgiveransvar og straffeansvar: «Så kan du som politiker hantera arbetsmiljöfrågor». Når kommer Arbeidstilsynet med en norsk versjon?

For tjue år siden, i 1999, kunne avisene fortelle at Oslos 60 sykehjem måtte styrke bemanningen med ca. 330 stillinger for at arbeidsforholdene skulle tilfredsstille arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet i Oslo hadde sammen med Fylkeslegen kartlagt bemanning og pleiebehov og registrert tegn på underbemanning, slik som manglende pauseavvikling og bruk av ekstrahjelp og overtid.

Kartleggingen avdekket uakseptable arbeidsforhold: «Det dreier seg om arbeidsforhold som vi vet blant annet kan føre til muskel- og skjelettskader og til utmattelsesdepresjoner. Tidspress og følelse av utilstrekkelighet gjør arbeidstakerne særlig utsatt», skrev Arbeidstilsynet. De ga kommunen og de private arbeidsgiverne pålegg om å rette på det de kalte «det underliggende problemet»: bemanningssituasjonen. De viste til arbeidsmiljølovens krav om at de ansatte ikke skal utsettes for «uheldige fysiske eller psykiske belastninger».

Arbeidsgiverne måtte sørge for tilstrekkelig bemanning med faste, hele stillinger, inkludert en merbemanning som veide opp for sykefraværet. Hva som var riktig bemanning skulle arbeidsgiver selv vurdere i samarbeid med lederne, og med medvirkning fra de ansattes representanter på det enkelte sykehjemmet, inkludert verneombudene.

Arbeidstilsynets pålegg ga kommunen litt av en jobb. Overtidsarbeid ble konvertert til nye stillinger. Vikarstillinger ble omgjort til faste stillinger. Nytt personell ble rekruttert i samarbeid med fylkesarbeidskontoret. Året etter gjorde kommunen på egen hånd en tilsvarende kartlegging og vurdering av bemanningsbehovet. Men hvor lenge varte læringseffekten av pålegget? Hvordan sørger de tjue år seinere for at de ansatte ikke blir utsatt for «uheldige fysiske eller psykiske belastninger» slik arbeidsmiljøloven (§ 4-1 (2)) fortsatt krever? Og hvordan etterlever andre kommuner denne lovbestemmelsen? Jeg forteller denne tjue år gamle historien fra Oslo fordi jeg tror at det går an å lære av den:

- Kartleggingen av den faktiske bemanningen på dag, kveld og natt og vurderingen opp mot hva pasientene trengte og hadde rett til av pleie og omsorg, synliggjorde bemanningsbehovet for administrasjon og politikere. Det skapte en felles virkelighetsforståelse som gjorde diskusjonene lettere. Andre mål som er i bruk, som pleiefaktor (pleierårsverk per pasient) og tall for medarbeider- eller brukertilfredshet, gir ingen tilsvarende forståelse.

- Arbeidstilsynet konkretiserte lovens krav om at arbeidsforholdene ikke skal utsette de ansatte for «uheldige fysiske og psykiske belastninger». De pekte på bemanningen som «det underliggende problemet» bak de vanligste helsefarene i sektoren. Og de viste til lokale ledere som de nærmeste til å vurdere bemanningsbehovet, i samarbeid med tillitsvalgte og verneombud.

Verken kommunen eller private arbeidsgivere kan bruke budsjettrammene som unnskyldning for å bryte arbeidsmiljøloven og utsette ansatte for helserisiko. Kommunepolitikerne har arbeidsgiveransvar. De må påse at arbeidsmiljøloven blir etterlevd, også på kommunale «kvinne-arbeidsplasser» som sykehjem og hjemmetjenester. Hvis de ikke etterspør kartlegginger og lokale vurderinger av bemanningsbehovet, kan tillitsvalgte minne dem om å gjøre det. Det er lettere for tillitsvalgte å få kommunepolitikerne i tale, enn for lokale ledere som må følge linja.

Verneombudet har etter arbeidsmiljøloven plikt til å varsle nærmeste leder hvis bemanningen er så dårlig at det kan være helsefare for ansatte (§ 6-2(3)). Men lokale ledere har gjerne lite å rutte med. De må melde videre i linja til det nivået som har ressurser til å rydde opp. I kommunen kan det være rådmann og kommunestyre. Hvis det ikke er tatt hensyn til meldingen innen det verneombudet mener er rimelig tid, sier loven at de skal gå videre med saken til Arbeidstilsynet eller arbeidsmiljøutvalget.

God bemanning er mulig, men den kommer ikke av seg selv.

Artikkelen er trykket i tidsskriftet LO-aktuelt.


Kommentarer   

0 #1 Bjørn Isachsen 28-09-2019 10:03
PGA. en ulykke så er jeg i en omsorgsbolig, som er underlagt ett omsorgshjem. Som tidligere bedriftsleder ser jeg mye rart. For det første, lederen for de ansatte og pasienter er en dyktig sykepleier, uten noen utdannelse eller erfaring i ledelse. Det er 100% kvinner ansatt, og lederen driver en venninne politikk med de ansatte. Resultatet er en kvinneliga som bestemmer alt. Siden jeg er helt klar i hodet så irriterer dette kvinneligaen mye. For og si det kort, En bedrift laget av kvinner, for kvinner, med kvinner, på kvinners premisser. Det er en del mannfolk som pasienter, men de er ikke så intregrerte som de kvinnelige pasienter. Hvor er likestillingen? Hjemmesykepleie n, som er unge jenter med ett års helsefag på videregående skole er uten ansvar. Det de forstår er at de skal kun være inne to minutter og svare hele tiden, har ikke tid, har ikke tid. Slik kan jeg fortsette. Ansatte klager hele tiden på hvor slitsomt det er, men sitte ute i parken i fin været i lang tid, det har de tid til...

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode