Eldreomsorg

Groruddalens sykehjem - et oppbevaringssted?

Korrigerer en for den økte pleietyngden har Groruddalens sykehjem opplagt en dårligere bemanning i dag enn for 10 år siden. Og da kan en jo spørre seg om de eldre får oppfylt elementære standarder for livkvalitet som:


- rett til privatliv
- rett til medbestemmelse
- rett til å bli respektert og møtt ut fra egne behov
- rett til livsutfoldelse og bruk av egne ressurser

skriver Ivar Johansen.

Groruddalens sykehjem - et oppbevaringssted?


Av Ivar Johansen


22.juni 1988 vedtok det daværende borgerlige flertall i Oslo Bystyre, etter forslag fra det daværende Høyrebyråd, å REDUSERE bemanningen ved alle byens sykehjem med 2 sykepleierstillinger på hver eneste sykehjemspost. Bystyreflertallet argumenterte med at sykehjemmene var «overbemannet».

Som bystyremedlem reagerte jeg skarpt mot dette, bl.a. fordi byrådet defacto hadde gitt bystyret gale opplysninger som begrunnelse for forslaget. SV fremmet mistillitsforslag mot daværende helsebyråd Ole B. Hovind, som valgte å trekke seg før forslaget kom til avstemning i bystyret. Og som en konsekvens av den betydelige oppmerksomhet saken fikk turde ikke bystyreflertallet å stå på sitt opprinnelige vedtak.


Daværende leder av Norsk Sykepleierforbund i Oslo, Anne Herseth, skrev sinte brev til bystyret om ikke å la Høyrebyrådets «manglende regnekunnskaper gå ut over de gamles livskvalitet på sykehjem». Og i dag får vi håpe at byråd Herseth er bedre til å regne enn daværende byråd Hovind.


Men historien gjentar seg. I Akers Avis leser jeg om bydelspolitikere i Grorud bydel som har mistanke om at sykehjem i bydelen kanskje har en for romslig bemanning.


Den gang hadde sykehjemmene i Oslo en pleiefaktor på 0,6, og i pleiefaktor inkluderes kun det pleierelaterte personale. Kanskje har bemanningen nå økt noe. Men samtidig vet vi at den gjennomsnittlige sykehjemsbeboer i dag er betydelig mer pleietrengende i dag enn for 10 år siden. Et flertall av de som i 1988 bodde på Oslos sykehjem ville trolig i dag blitt avvist som ikke nok hjelpetrengende.


Korrigerer en for den økte pleietyngden har Groruddalens sykehjem opplagt en dårligere bemanning i dag enn for 10 år siden. Og da kan en jo spørre seg om de eldre får oppfylt elementære standarder for livkvalitet som:


- rett til privatliv
- rett til medbestemmelse
- rett til å bli respektert og møtt ut fra egne behov
- rett til livsutfoldelse og bruk av egne ressurser


Det lyder jo vakkert når politikere gjennom valgprogrammer skal «nedtone institusjonspreget ved sykehjemmene», stille «strengere krav til kvaliteten» og «sikre den enkelte størst mulig trygghet og valgfrihet ut fra egne behov, ikke ut fra kommunale standardløsninger». Men når lokalpolitikere fra det samme parti antyder at det er å ønskelig å effektivisere sykehjemsdriften ytterligere, er jeg rimelig trygg på at de beveger seg langt fra valgløfter og valgprogrammer.


Hva slags kvalitetsnormer setter flertallspolitikerne på Grorud for beboerne ved et sykehjem? «Mer et oppbevaringssted enn et behandlings- og rehabiliteringstilbud», skrev Helsedirektoratet om situasjonen i Oslo kommune i samband med striden sommeren 1988. Er vi fortsatt der, tro?


(Lokal refleks, Akers Avis 25. april 1997)

You have no rights to post comments