Eldreomsorg

Omsorgstjenester i Oslo: Kvalitet krever mennesker og tid

I valgtaler er enkelte politikere så flinke til å snakke. Vi hører slagord om valgfrihet, kvalitet, penger skal følge pasienten og brukerne i sentrum. Men kvalitet krever ressurser, og først og fremst menneskelige ressurser. Men når Oslo i dag ikke engang får ansatt pleiepersonale i hjemlede stillinger er det en konsekvens av bl.a. knappe budsjettrammer og lav grunnbemanning over mange år. Arbeidstilsynet sier at grunnbemanningen er så lav at det er en fare for de ansattes liv og helse. Arbeidsbelastningen fører til belastningslidelser og utmattelsesdepresjoner. Jeg skulle ønske at slagord om «å gjøre det viktigste først» kunne resultert i en tverrpolitisk erkjennelse i Oslo Bystyre om at Oslos pleie- og omsorgstjenester trenger betydelig styrking av det aller viktigste: menneskelig kapital til å utføre oppgavene, skriver Ivar Johansen.

Omsorgstjenester i Oslo: Kvalitet krever mennesker og tid
 

Av Ivar Johansen, SV’s bystyregruppe
 

I et nært samarbeid mellom Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste har vi nylig fått en meget informativ rapport. «Kommunal Monitor 1997» setter søkelyset på tjenesteproduksjon, ressursbruk og prioriteringer i norske primærkommuner. Og her er det et vell av kunnskap som burde være til ettertanke for mang en kommunalpolitiker.


Selv har jeg særlig merket meg fakta om ressurssituasjon i pleie- og omsorgstjenestene i Oslo.


Statistikken forteller oss at når det gjelder andel av befolkningen 80 år og eldre som mottar hjemmetjenester ligger Oslo på bunn av landets fylker. I annen sammenheng vet vi at det er større andel enslige eldre i Oslo, at disse har dårligere boforhold enn landet for øvrig og ikke minst har Oslosykehusene en svært streng utskrivingspolitikk.  Hvis derfor Oslos eldreomsorg skulle ligget på høyde med landets øvrige fylker måtte vi lagt betydelig over landsgjennomsnittet.


Og statistikken illustrerer også til fulle at arbeidspresset i pleie- og omsorgstjenesten er betydelig: Når det gjelder antall årsverk til pleie og omsorg, pr. standard bruker ligger nest dårligst an av landets fylker: med 0,88. Og tallene forteller oss at når det gjelder andel sykepleierårsverk av årsverk totalt til pleie- og omsorg ligger Oslo dårligst med 16,3 %.


Det aller viktigste innenfor pleie- og omsorg er å ha tilstrekkelig tid. Tid til å gi ikke bare den strengt nødvendige minimumspleie, men også å ha tid til å gi menneskelig omsorg. Jeg husker fra mitt første år i Oslo Bystyre (1988). Utfra en begrunnelse om overbemanning presset det daværende byråd, og bystyrets flertall, igjennom et forslag om å redusere bemanningen ved alle byens sykehjemsposter med 2 stillinger.


I valgtaler er enkelte politikere så flinke til å snakke. Vi hører slagord om valgfrihet, kvalitet, penger skal følge pasienten og brukerne i sentrum. Men kvalitet krever ressurser, og først og fremst menneskelige ressurser. Men når Oslo i dag ikke engang får ansatt pleiepersonale i hjemlede stillinger er det en konsekvens av bl.a. knappe budsjettrammer og lav grunnbemanning over mange år. Arbeidstilsynet sier at grunnbemanningen er så lav at det er en fare for de ansattes liv og helse. Arbeidsbelastningen fører til belastningslidelser og utmattelsesdepresjoner.


Jeg skulle ønske at slagord om «å gjøre det viktigste først» kunne resultert i en tverrpolitisk erkjennelse i Oslo Bystyre om at Oslos pleie- og omsorgstjenester trenger betydelig styrking av det aller viktigste: menneskelig kapital til å utføre oppgavene.

(Aftenpostens aftennummer 23. april 1998)

You have no rights to post comments