Eldreomsorg

Salg av leiegårder i Boligbygg Oslo KF sin portefølje – Dæleng gt. 40, Christies gt. 19 og Sanner gt. 32

Bydelsforvaltningene, bydelspolitikerne, sosialarbeiderne og boligkonsulentene i de aktuelle bydeler har advart. De har sagt at Oslo kommune trenger flere, ikke færre, utleieboliger. Byrådet sier også det, i de vakre festtalene. Men i virkelighetens verden selger bystyreflertallet unna kommunale utleieboliger og svekker kommunens muligheter til å skaffe hjelpetrengende en egnet bolig, sa Ivar Johansen da bystyreflertallet vedtok å selge unna 155 kommunale utleieboliger.

Oslo bystyre 21. juni 2006
Ivar Johansen, SV

Sak Salg av leiegårder i Boligbygg Oslo KF sin portefølje – Dæleng gt. 40, Christies gt. 19 og Sanner gt. 32

Ordfører,

Det sittende byråd baserer seg på en byrådserklæring hvor det heter ”I Oslo er det et betydelig behov for rimelige utleieboliger.”

Folk flest ville da forventet at byrådet og bystyret økte antallet rimelige utleieboliger. Men, nei. Det er betydelig avstand mellom det sittende byråds programerklæringer og fagre valgløfter og den praktiske politikken. Gjennom dette salget reduserer i stedet bystyreflertallet antallet utleieboliger med 155, og like over sommeren kommer Kvartal 6 på Torshov, som Boligbygg nylig har solgt. I fjor var det en nettoreduksjon i kommunale boliger med i overkant av 200. Boligbyggs salgsbudsjett for 2006 er å redusere antallet kommunale utleieboliger med 514.

Ventelistene på de som trenger en kommunal utleiebolig øker. Da hjelper det så lite når byråd Horntvedt i kronikker så vakkert skriver at ”alle som trenger det får bolig i Oslo”. Ja, de med god betalingsevne klarer seg alltids. Men kommunen har et særskilt ansvar også for å sikre bolig til den som er ubemidlet eller har behov for bolig med særskilt tilpasning.

Dette er konsekvensen av at den borgerlige flokken i dette bystyret ikke vil ta inn en beskjeden eiendomsskatt. Det har naturligvis sin pris. De mange boligtrengende er av de som betaler regninga. Og høyresiden i dette bystyret vet dette. I VG leste jeg for noen måneder siden at Høyres Gustav Heiberg Simonsen ærlig nok sa. For å sitere: ”Mer enn av 10.000 kroner i skattelette, er folk opptatt av svigermor og bestemor som ikke kommer på sykehjem, av naboens sønn som ikke kommer i jobb. Hvis vi mener noe med sosialt ansvar, trygghet for hjem og jobb, så må vi kommunisere dette. Vi må bevilge mer til kommunene så de kan settes i stand til å yte velferd,” sa Heiberg Simonsen på et internt møte i Oslo Høyres seniorforening.
Hvis vi mener noe med sosialt ansvar må vi være opptatt av den enkeltes trygghet for eget hjem, sa Høyrepolitikeren. Trygghet, begrepet han bruker, er jo vakkert. For SV innebærer det å ha en trygg bolig bl.a. det å ha en stabil bosituasjon. Slippe å måtte flytte rundt som et pakkesel fordi noen bystyrepolitiker selger hjemmet ditt til høystbydende. Til noen boligspekulanter som skal hente ut maksimal profitt av boligen.

Slike prosesser påfører folk tunge psykiske belastninger og sosial utrygghet. Og om jeg forstår den rådende politikken må enhver beboer i kommunale utleieboliger måtte leve med en usikkerhet om at neste gang er det kanskje deres tur. Deres tur til å lese i avisa at gården og leiligheten de bor i skal selges.

Jo da, byråden har sikret noen av beboerne, et lite mindretall, en teoretisk mulighet til å bli boende i gården. Om de har råd til den framtidige husleien. Men like fullt er det slik at det store flertall, over 200 personer, i Sanner terrassen og Kvartal 6 etter hvert må flytte. Bryte opp med naboer og et bomiljø som kanskje for barna og familien har vært et lyspunkt i en ellers vanskelig hverdag.

Bydelsforvaltningene, bydelspolitikerne, sosialarbeiderne og boligkonsulentene i de aktuelle bydeler har advart. De har sagt at Oslo kommune trenger flere, ikke færre, utleieboliger. Byrådet sier også det, i de vakre festtalene. Men i virkelighetens verden selger bystyreflertallet unna kommunale utleieboliger og svekker kommunens muligheter til å skaffe hjelpetrengende en egnet bolig.