l forbindelse med bystyrets vedtak i 2006 om etablering av Sykehjemsetaten, ble det argumentert med at det å etablere en etat ville innebære storre selvstyre for den enkelte institusjon. Jeg ba derfor Byrådet tydeliggjøre hvordan dette premiss er fulgt opp, og herunder beskrive hvilke fullmakter som er flyttet ut av det enkelte sykehjem og opp til etatsledelse, og motsatsen: hvilke nye fullmakter har ledelsen ved det enkelte sykehjem i forhold til hva de normalt hadde når de lå på bydel.
Byrådets svar foreligger under, men i praksis er dette bare en beskrivelse av gjeldende fullmaktsstruktur, og gir ikke muligheter for å etterprøve om Byrådet har fulgt opp bystyrets forutsetning om større grad av delegering av fullmakter og ansvar. Jeg har derfor bedt Byrådet om å gjøre et nytt forsøk, og gi bystyrekomiteen en tilbakemelding som er svar på det som etterspørres.
Med god grunn er det fokus på ufrivillig deltid i helse- og omsorgssektoren, blant annet innen eldreomsorgen.
I et notat til Bystyret opplyser Byrådet at en "gjennomgang av ansattes stillingsstørrelser har vist at ca. 81 % av Sykehjemsetatens fast ansatte og ansatte på månedslønn hadde en stillingsstørrelse på 80 % eller mer 31.12.2010." Samtidig opplyses det at "Sykehjemsetaten har vedtatt en prosedyre som gir ansatte som ønsker en større stillingsstørrelse en rettighet til utvidelse av stillingen ved ledighet."
Tilsynelatende er derfor ufrivillig deltid et lite problem ved sykehjemmene, men sånn er det vel ikke? Jeg går vel for eksempel ut fra at sykehjemmene har mange ansatte som ikke inngår i kategorien "fast ansatte og ansatte på månedslønn"?
"Mediebildet gir inntrykk av at terskelen for å få sykehjemsplass er for høy. Oppfatningene i befolkningen (og hos politikere) av om sykehjem er riktig tjenestetilbud og om terskelen for må få innvilget sykehjemsplass er for høy, varierer med kunnskapen om det samlede tjenestetilbudet. Liten kunnskap om det samlede tjenstetilbudet i den enkelte bydel øker etterspørselen etter sykehjemsplasser. Bydeler med godt utbygd omsorgstrapp vil ha mindre behov for langtidsplasser på sykehjem. De kan med andre ord ha en faglig forsvarlig høyere terskel for tildeling av sykehjemsplasser enn andre", skriver FAFO.
FAFO har, på oppdrag fra Oslo kommune, undersøkt "praksis ved tildeling av sykehjemsplasser i Oslo". Med overstående uttalelse gir FAFO en korreks til byråd Sylvi Listhaug (Fr.P), som flere anledninger har uttalt, som i Aftenposten i fjor vinter: "– I Oslo skal innbyggerne få et likt tilbud uansett hvor man bor. Det er svært uheldig at det har utviklet seg ulik tildelingspraksis i bydelene, sier Listhaug."
FAFO har gitt oss en nyttig gjennomgang av organisering og praksis av Oslos eldreomsorg.
Byrådet har lagt fram sak for bystyret om sykehjemsdrift, med dette hovedperspektiv:
"Byrådet vil fortsette arbeidet for at sykehjemmene først og fremst skal være et hjem for de som bor der i livets siste fase. Eldre som flytter på sykehjem skal i størst mulig grad kunne leve livet sitt som før, og bestemme når de skal stå opp, spise, legge seg osv. For å få til dette må sykehjemmets drift tilpasse seg de behovene beboerne har, i stedet for at beboerne må tilpasse seg sykehjemmets rutiner og systemer når de flytter inn.
Byrådet er opptatt av å gjøre tilværelsen på sykehjemmet så god som mulig, og at beboerne både får god pleie og stell, samt et rikt kultur- og aktivitetstilbud som gir livet innhold.
Tiltakene for å oppnå dette omfatter en kombinasjon av følgende driftsmodeller og prioriteringer i en integrert helhet:
Lottemodellen Behovsstyrt bemanning Rekrutteringssykehjem (Magnetmodellen) Trivselskapende aktiviteter og tiltak Koordinering av frivillig innsats i sykehjemmene Arbeidstidsordninger (turnus)
Ved konkurranseutsetting av sykehjem skal den enkeltes frihet til å bestemme over eget liv ligge til grunn når konkurransegrunnlagene utarbeides. Lottetankegangen, der beboerne er sjef i eget liv, og fokuset på aktiviteter og innhold skal være blant de viktigste pilarene for de som skal drive sykehjem på vegne av Oslo kommune."
I dagens bystyredebatt om Byrådets årsberetning for 2010 stilte jeg disse 2 spørsmål til Fr.Ps gruppeleder:
"Når siste beboerundersøkelse dyttet Adecco-sykehjemmet Ammerudlunden ned fra seierspallen til 42.-plass mener Fr.P det er uttrykk for at konkurranseutsetting i seg selv fører til kvalitet?
Og dernest; Når vi nå kjenner de særs mange kritikkverdige forhold ved sykehjemmene, og de sviktende kontrollrutiner. Mener Fr.P det er grunn til å erkjenne og beklage at Fr.Ps eldrebyråd ikke gjorde en tilstrekkelig jobb med å sikre kvaliteten ved Oslos sykehjem?"
Fr.Ps gruppeleder Svenn Kristiansen var ikke i nærheten av å svare på spørsmålene.
Da bystyret i 2006 vedtok å opprette Sykehjemsetaten, ble det fra bystyreflertallets side framhevet at "det er viktig at en ny sykehjemsetat er så slank og effektiv som mulig, og at sykehjemmene i størst mulig grad er selvstyrte."
Så langt jeg kan se det har vi fått en topptung organisasjon, hvor det enkelte sykehjem er mindre - ikke mer - selvstyrt en før.
Jeg har derfor sendt fram følgende spørsmål, som Byrådet skal besvare overfor bystyrets finanskomite:
"I forbindelse med bystyrets vedtak i 2006 om etablering av Sykehjemsetaten, ble det argumentert med at det å etablere en etat ville innebære større selvstyre for den enkelte institusjon.
Byrådet bes tydeliggjøre hvordan dette premiss er fulgt opp, og herunder beskrive:
- hvilke fullmakter er flyttet ut av det enkelte sykehjem og opp til etatsledelse? - hvilke nye fullmakter har ledelsen ved det enkelte sykehjem i forhold til hva de normalt hadde når de lå på bydel?"
"Eldreomsorgen er ikke bare sorgen", skrev Dagsavisen forleden, med bakgrunn i en OECD-rapport og med reportasje fra Grünerløkka sykehjem.
"Ved Grünerløkka sykehjem er det 15 minutter til middag. Sola skinner inn gjennom vinduene i femte etasje. Døren ut til takterrassen er åpen. Fuglesang siver inn. - Vet du hva? Vi snakket om hvordan det må være å bli gammel i et annet land enn Norge, tidligere i dag. Jeg tror vi er heldige som bor her, sier Betty Kristiansen. - Ja, vi blir hentet hjemme med buss hver dag, og når vi kommer hit venter ferdig frokost, og vi har trim og morobingo hver torsdag, og tirsdag er det andakt som avsluttes med dans, ramser Reidun S. Tømte opp.
- Er det virkelig ikke noe som kunne ha vært bedre? - Jeg har hjemmehjelp i én time hver 14. dag. Det blir litt lite, svarer Kristiansen etter en stund. - Jeg kunne godt ha fått én time hver uke," heter det i Dagsavisens reportasje.
Det minner meg om følgende: Reidun har krav på å få innfridd sine ønsker. Oslo bystyre har enstemmig vedtatt at alle som får denne tjenesten, minimum skal få tilbud om 4 timer bistand pr. måned. Jeg merker meg at mange bydeler ikke er lojale mots bystyrets vedtak. Helsetilsynet avdekket ved en stikkprøvekontroll i bydel Alna fjor at i 9 av 13 vedtak var det innvilget mindre enn 4 timer praktisk bistand, og jeg hører om tilsvarende eksempler fra mange bydeler.
Jeg kan gripe dette an på to måter: Reise krav om at bydelene er lojale mot bystyrets vedtak, og at Byrådet skjerper dette inn. Et annet alternativ er å konstatere at bystyrets vedtak var uklokt, og at det bør endres. Jeg tror det siste er riktig. Med de budsjettrammer bystyreflertallet gir bydelene er hjemmetjenester en knapphetsressurs, og hjelp bør tildeles etter en behovsvurdering. Jeg hører om mange brukere med et sterkt hjelpebehov som får nei til tilstrekkelig hjemmehjelp, mens mange brukere - med mindre hjelpebehov - altså krever sin rett til minst 4 timer og hjemmehjelperne blir satt til å vaske veranda, sølvpuss eller andre ikke-prioriterte oppgaver.
Jeg tror bystyret bør oppheve sitt vedtak. Hva tror du?
Når sykehjemmet blir et hjem, blir dagen og livet mangfoldig. På Lotte-sykehjemmet Lilleborg skjer det mye. Hver eneste dag.
Lilleborg er Oslos tredje Lotte-sykehjem. Flere sykehjem var med i konkurransen om utnevnelsen. Blant annet fordi det følger med en million kroner til nyinvesteringer. Men det å bli Lotte-sykehjem var for Lilleborg også en anerkjennelse av det endringsarbeidet de hadde holdt på med i flere år. − Det var et løft for hele organisasjonen, sier institusjonssjef Gerd Jensen.
Les artikkelen, og kom gjerne med dine synspunkter på endrings- og forbedringsprosjekter i eldreomsorgen.
Spørsmålet er ikke hvem som skal levere omsorgstjenester, men hva som gjør tjenestene gode, skriver fagdirektør Terje Kili i Forbrukerrådet.
I Sverige innhenter og sammenligner det svenske KS - Sveriges Kommuner och Landsting (SKL) - data om kvaliteten i eldreomsorgen fra alle landets kommuner. Resultatet blir publisert. Tanken er å stimulere kommunene til å analysere sin virksomhet, lære av hverandre, forbedre kvaliteten og effektivisere virksomheten.
Her er noe av det svenskene har funnet ut har betydning for kvaliteten:
- Gi en individuelt tilpasset omsorg. - Virksomhetsstyringen må være forankret i organisasjonen. - Klar rollefordeling mellom politiker og de som leverer og jobber i tjenesten. - Jobbe systematisk med kvalitetsutvikling. - Skape en brukerorientert organisasjonskultur.
Det som ikke har vist seg å være avgjørende er: Kommunestørrelse, alderssammensetning, utdanningsnivå og flere ressurser. Over et visst nivå har ikke mer penger noen avgjørende effekt, viser resultatene, skriver Forbrukerrådets fagdirektør.
Fredag lanserte Byrådet sin siste pårørendeundersøkelse fra sykehjemssektoren, med de sedvanlige presseoppslagene om de private aktørenes fortreffelighet. Sosiolog og medlem av ResPublicas fagråd, Sjur Kasa, har på oppdrag fra For velferdsstaten beskrevet den sterke faglige kritikken av slike undersøkelser. Han skriver blant annet:
”Brukerundersøkelser har vært et av de viktigste virkemidlene for å begrunne privatisering av velferds- og omsorgsproduksjonen i Norge. (…) En nærmere kikk på disse undersøkelsene viser imidlertid at kvaliteten er lav, og at undersøkelsene i mange tilfelle ikke gir noe som helst grunnlag for de vurderingene som trekkes på grunnlag av dem (...).
I den nylig publiserte pårørendeundersøkelsen i Oslo varierte prosentandelen pårørende som har svart ved de enkelte sykehjemmene fra 17 til 83 prosent. I kombinasjon med problemene ved representativiteten i utvalget betyr dette at rangeringer av sykehjemmene på basis av pårørendeundersøkelsene også nærmest er verdiløse. Eller som kommunen selv sier i undersøkelsen: “Likevel bør man være oppmerksom på svarprosenten når man trekker konklusjoner og rangerer sykehjem på bakgrunn av slike tall. Dette gjelder særlig dersom man sammenlikner sykehjem med ulik svarprosent.”
"I kjølvannet av Adecco-saken har flere politikere kommet med utsagn som: ”Konkurransen løfter omsorgen og gir de eldre en hverdag hvor de selv kan velge - og forkaste - omsorgstilbud slik at de får omsorg med skreddersøm”. Slike utsagn gjør meg fortvilet. Det bærer så preg av at man overhodet ikke vet hva man snakker om. De fleste av de ”brukerne” det her gjelder, er pasienter som er så syke at de nok ikke bryr seg om hvem som leverer tjenesten men at den er av god kvalitet.
Sykehjemspasientene er blant de sykeste og svakeste i landet. Gjennomsnittspasienten ved norske sykehjem er 84 år, er ikke i stand til å gå, trenger hjelp til personlig hygiene, til å spise, til å kle seg og til ta sine medisiner. Over 70 prosent av pasientene er demente og har i tillegg mist fem kroppslige sykdommer og lidelser som trenger oppfølging av helsepersonell. Og så bruker vi tid på å diskutere fritt brukervalg!?Tema handler primært ikke om private eller offentlige vikartjenester, men at ansvarlige eiere og politikere ikke har sikret den nødvendige grunnbemanning som gir reell mulighet for riktig kvalitet på den sykepleien man får på sykehjemmet. Marginaliserte tjenester uten minstekrav til faglig bemanning og tilgjengelig hverdagsledelse legitimerer både uetisk og ulovlig praksis.
Jeg ønsker at vi fremover skal ha dette perspektivet når vi diskuterer eldreomsorgen – uavhengig av privat eller offentlig aktør," skriver Norsk Sykepleierforbunds leder Lisbeth Normann blant annet.
l forbindelse med bystyrets vedtak i 2006 om etablering av Sykehjemsetaten, ble det argumentert med at det å etablere en etat ville innebære storre selvstyre for den enkelte institusjon. Jeg ba derfor Byrådet tydeliggjøre hvordan dette premiss er fulgt opp, og herunder beskrive hvilke fullmakter som er flyttet ut av det enkelte sykehjem og opp til etatsledelse, og motsatsen: hvilke nye fullmakter har ledelsen ved det enkelte sykehjem i forhold til hva de normalt hadde når de lå på bydel.
Med god grunn er det fokus på ufrivillig deltid i helse- og omsorgssektoren, blant annet innen eldreomsorgen.
"Mediebildet gir inntrykk av at terskelen for å få sykehjemsplass er for høy. Oppfatningene i befolkningen (og hos politikere) av om sykehjem er riktig tjenestetilbud og om terskelen for må få innvilget sykehjemsplass er for høy, varierer med kunnskapen om det samlede tjenestetilbudet. Liten kunnskap om det samlede tjenstetilbudet i den enkelte bydel øker etterspørselen etter sykehjemsplasser. Bydeler med godt utbygd omsorgstrapp vil ha mindre behov for langtidsplasser på sykehjem. De kan med andre ord ha en faglig forsvarlig høyere terskel for tildeling av sykehjemsplasser enn andre", skriver FAFO. 
I dagens bystyredebatt om Byrådets årsberetning for 2010 stilte jeg disse 2 spørsmål til Fr.Ps gruppeleder:
Da bystyret i 2006 vedtok å opprette Sykehjemsetaten, ble det fra bystyreflertallets side framhevet at "det er viktig at en ny sykehjemsetat er så slank og effektiv som mulig, og at sykehjemmene i størst mulig grad er selvstyrte."
Når sykehjemmet blir et hjem, blir dagen og livet mangfoldig. På Lotte-sykehjemmet Lilleborg skjer det mye. Hver eneste dag.
Fredag lanserte Byrådet sin siste pårørendeundersøkelse fra sykehjemssektoren, med de sedvanlige presseoppslagene om de private aktørenes fortreffelighet. Sosiolog og medlem av ResPublicas fagråd, Sjur Kasa, har på oppdrag fra For velferdsstaten beskrevet den sterke faglige kritikken av slike undersøkelser. Han skriver blant annet:
"I kjølvannet av Adecco-saken har flere politikere kommet med utsagn som: ”Konkurransen løfter omsorgen og gir de eldre en hverdag hvor de selv kan velge - og forkaste - omsorgstilbud slik at de får omsorg med skreddersøm”. Slike utsagn gjør meg fortvilet. Det bærer så preg av at man overhodet ikke vet hva man snakker om. De fleste av de ”brukerne” det her gjelder, er pasienter som er så syke at de nok ikke bryr seg om hvem som leverer tjenesten men at den er av god kvalitet.