Funksjonshemmede

Skoletransport for funksjonshemmede barn: Hvorfor ikke faste sjåfører?

Skoletransport for funksjonshemmede barn: Hvorfor ikke faste sjåfører?

Noen tanker fra Tore Bareksten om skoletransport for funksjonshemmede barn:

"Det har vært en del debatt om pasientreiser og bruk av TT-kort. Selv har jeg en sønn med downs syndrom og er kjempetakknemlig for at han får drosje til skole, arbeidstrening og avlastning. Det er virkelig et privilegium velferdsstaten har gitt oss som gjør det lettere å være i arbeid. Men jeg lurer på hvorfor man bruker tilfeldige sjåfører og ikke faste slik han hadde på ungdomsskolen. La meg forklare.

I dag er det SAMRES som vant anbudet. Hver uke setter de opp nye arbeidslister. Skal sønnen min hentes til og fra et sted 5 dager i uken, kan det bety 10 ulike sjåfører. Problemet er at man da risikerer å få sjåfører som ikke vet hvor han skal slik at han kommer for seint til for eksempel voksenopplæring eller i verste fall settes av på feil sted. Etter hvert som drosjeløyvene har blitt stadig flere, har lønnsomheten sunket drastisk. Derfor har flere eldre norske sjåfører som var godt kjent i byen funnet seg bedre jobber for å klare avdrag på lån. DE blir erstattet av utenlandske sjåfører som er mindre lokalkjent og noen ganger har problemer med bruk av GPS og norsk språk. Jeg har selv med turer med sønnen min hatt sjåfører som enten ba meg forklare dem hvordan GPS virket eller skjelte meg ut fordi jeg ikke kunne forklare dem raskeste vei detaljert. Kravet om at passasjeren skal være veiviser, rammer spesielt elevene på spesialskoler for døve og stumme, men også psykisk funksjonshemmede. Få av disse har førerkort og vet raskeste veien mellom A og B. Rektorene på disse spesialskolene må bruke mye tid på å sjekke at elever kommer fram til rett sted. Og vi foreldre får ekstra angst.

Spørsmålet mitt er hvorfor anbud for faste sjåfører er dyrere enn for tilfeldige:

• Foreldre vil gjerne ha faste sjåfører som alltid veit hvor barnet skal og hvem man skal ringe til slik at de slipper å engste seg. Samres klarer dessuten sjelden å oppgi mer enn et telefonnummer til sjåførene. Så hver uke får jeg og min kone telefoner på jobbene våre på Nasjonalbiblioteket eller Ullevål Sykehus om at nå står sjåføren og venter utenfor skole eller avlastning, så nå må passasjeren komme ut. Litt surrealistisk var det under en kongress i St Petersburg. To ganger i løpet av fire dager, måtte jeg forlate møtesalen for å fortelle en sint drosjesjåfør som ventet utenfor skolen at jeg ikke kunne hjelpe ham. Han måtte finne nummeret til skolen og ringe dit. En fast sjåfør ville visst hvilket telefonnummer han skulle ringe.

• Barna vil helst ha sjåfører som kjenner dem og vet hvor de skal og hva slags musikk de vil høre i bilen. Da sønnen min gikk på ungdomskolen, ble han glad i den faste sjåføren sin. Mange av de som får TT-kort trenger faktisk stabile voksenpersoner.

• De som jobber på skoler og institusjoner vil gjerne ha faste sjåfører. Da slipper de ekstraarbeid ved å etterlyse klienter som ikke kommer til avtalt tid.

• Sjåførene vil gjerne ha faste oppdrag og mer forutsigelig inntekt slik at de lettere kan få boliglån

Hvorfor er faste sjåfører dyrere enn tilfeldige?

• Det må da være mindre administrasjonsutgifter med faste sjåfører enn å sette opp nye arbeidslister hver dag?

• Faste sjåfører kan lettere ta med seg tre unger i bilen, mens tilfeldige ofte kjører ett og et barn. Dermed må da faste sjåfører være mer miljøvennlig?"

Klokt!

BPA i Oslo kommune: Betydelig forbedringspotensiale

BPA i Oslo kommune: Betydelig forbedringspotensiale

I Kontrollutvalget til uka skal vi behandle en rapport om Oslo kommunes praktisering av BPA-ordningen.  

Kommunerevisjonen har vurdert om Bydel Gamle Oslo og Bydel Nordstrand hadde tilfredsstillende praksis knyttet til tildeling og oppfølging av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Som en del av forvaltningsrevisjonen er det gjort undersøkelser hos tre av leverandørene av BPA-tjenester.   

Undersøkelsen viser at Bydel Gamle Oslo ikke hadde en tilfredsstillende praksis knyttet til tildeling og oppfølging av vedtak om BPA. Bydel Gamle Oslo sikret ikke alltid tilstrekkelig kartlegging og vurdering før vedtak ble fattet. Videre tyder undersøkelsen på at bydelen ikke alltid rettet seg etter anførsler fra Statsforvalterens klagesaksbehandling utover i den enkelte sak, og at systemet for oppfølging av leverandører ikke var tilstrekkelig.  

Bydel Nordstrand la på mange områder til rette for en tilfredsstillende praksis for tildeling og oppfølging. Samtidig var det også i denne bydelen noen mangler og svakheter i praksisen. I begge bydelene var det mangler og svakheter ved brukermedvirkning, dokumentasjon og begrunnelse av vedtak.  

Kommunerevisjonen har også gjennomført en deskriptiv undersøkelse av enkelte sider ved alle bydelers tildeling av BPA, der bydelene ble bedt om å saksbehandle fiktive søknader om BPA og fatte et tenkt vedtak i hver sak. Det var stor variasjon i svarene. Undersøkelsen kan derfor synliggjøre mulige forskjeller mellom bydelenes vurderinger i saksbehandlingen.  

Ikke bra, og her er det et betydelig forbedringspotensiale. Bra derfor at byrådet forbereder en egen sak til bystyret om BPA-ordningen i Oslo, og som nok kommer til våren.

Les rapporten! Jeg tar gjerne i mot innspill.

Parkere i Oslo? Nå finner du ledige HC-plasser med mobilen

Parkere i Oslo? Nå finner du ledige HC-plasser med mobilen

I Oslos indre bykjerne – innenfor Ring 1 og det området hvor man utvikler «bilfritt byliv» – er det 130 parkeringsplasser for forflytningshemmede (HC-plasser).

Et prosjekt i Bymiljøetaten handler om å gjøre det så enkelt som mulig for deg med HC-kort (parkeringstillatelse for forflytningshemmede) å finne fram til en ledig plass når du trenger den.

Denne våren er det montert sensorer i bakken under de aller fleste av de 130 plassene som måler om det står en bil parkert der eller ikke.

Informasjonen fra sensorene er tilgjengelig i Bymiljøetatens egen app for bilister: «Bil i Oslo». Her kan du både kan se hvor HC-plassene er, om de er ledige eller opptatt akkurat nå, og hvordan du skal kjøre for å finne fram til den plassen du har sett deg ut.

Et grønt merke med smilefjes viser om plassen er ledig. Et rødt merke med fjes uten smil viser at plassen er opptatt akkurat nå.

Hva er folks erfaringer?

Mangel på HC-parkeringsplasser skaper utenforskap

Mangel på HC-parkering skaper utenforskap

Inge Karlsen skriver til meg:

"I dag hadde jeg en opplevelse som jeg ville dele med deg.   Jeg har MS, og har hatt det i ca. 20 år nå. Blå lapp i bilen, og avhengig av rullestol dersom det ikke er veldig korte distanser.   Skulle til tannlege i sentrum. Nærmere bestemt Colosseum-klinikken i Stortingsgata 30. Jeg sjekket på forhånd muligheter for parkering, og konkluderte med at HC-plassene var så langt unna at det kunne jeg glemme. 

I samme kvartal som tannlegen ligger Saga parkeringshus. Det måtte bli min løsning, tenkte jeg.  Kjørte ned i god tid før timen, og kjørte rett i "parkeringshuset" Utrolig trangt og uoversiktlig der inne. Masse små rom, parkering i bakker osv. Jeg var "livredd" for bilen, og følte at jeg nesten var i veggen (eller andre hindringer) hele tiden.    Så ingen HC-skilt, mulig de var der, men jeg kunne ikke finne dem. Snakket med flere der inne, og de bare ristet på hodet over det håpløse p-huset.  

Jeg kjørte rett og slett ut igjen, og deretter ringte jeg tannlegen og sa at jeg ikke hadde sjans til å parkere. De fine folka på klinikken sa at de skulle komme og hente meg, og at jeg bare skulle finne en ok plass inne i huset. Har du ikke Golf eller tilsvarende så må du rett og slett bare ta 1,5 plass, for de oppmalte plassene er mindre enn bilen min. Jeg parkerte, fikk ut stolen og ventet på hjelp.  De var raskt på pletten (2 personer) og de kunne fortelle at de ikke brukte dette parkeringshuset fordi det rett og slett var for trangt og farlig. 

Det var heller ingen heiser eller noen form for merking, så den eneste muligheten (mente de) var å rulle samme vei ut som jeg hadde kjørt inn. Jeg vil gjerne møte en handicappet person som kommer seg opp de bakkene med en manuell stol. Var helt håpløst, og jeg er fortsatt skjelven, 5 timer etterpå.  

Byen har forandret seg mye på mine 20 år+ her. Til det verre, dessverre!" skriver Inge Karlsen.

Adm.direktør John Lien i Aimopark (eier av p-huset) har ikke benyttet seg av sin mulighet til å kommentere denne saken. Hva er andres erfaring og synspunkter?

Oslo kommunes kontrollutvalg: Varsku om spesialundervisning

Oslo kommunes kontrollutvalg: Varsku om spesialundervisning

61 % av barn med autisme som det søkes om plass for ved byomfattende spesialskole eller spesialgruppe får avslag, og som en rapport fra Kommunerevisjonen understreker; det er svært krevende for mange nærskoler å tilrettelegge for økningen i antallet elever med autisme, utviklingshemmede og andre med omfattende behov for spesialundervisning. Disse elevene kan i liten grad være i ordinære klasserom. De må ofte ha skjerming, noe som krever et omfattende arbeid for skolen med å tilpasse bygningen med egne rom, lydisolerte vegger og liknende. Mange skoler og vanlige lærere har for lite spes-ped ressurser. Da risikerer disse elevene å bli henvist til å være uforholdsmessig mye med «assistenter» og de får et for dårlig tilbud.

Kommunerevisjonen har både sett på det byomfattende tilbudet ved Haukåsen og Rødtvedt, men også det byomfattende tilbud forøvrig. Fra Oslo kommunes kontrollutvalgs side har vi valgt å sende fram sak til bystyret og anbefale bystyret om å vedta følgende:

"Kommunerevisjonens rapport 7/2021 Kvalitet i spesialskole og spesialgruppe viser det at det var mange positive trekk ved tilbudet til elevene både ved Haukåsen skole og Rødtvet skole. Bystyret merker seg at foreldrene som besvarte

Kommunerevisjonens spørreundersøkelse i hovedsak var fornøyde med skolenes tilbud. Bystyret merker seg samtidig at undersøkelsen avdekker mangler og svakheter, blant annet knyttet til utformingen av vedtak og elev- og foreldremedvirkning. Bystyret mener det er viktig at det kommer klart fram av enkeltvedtakene hvilken spesialundervisning hver enkelt elev skal få, hvordan denne skal organiseres og at skolene sikrer nødvendig informasjon til og 13 medvirkning for elever og foreldre.

Bystyret merker seg også at skolene i liten grad hadde lagt til rette for at assistenter/miljøarbeidere fikk individuell veiledning.

Bystyret merker seg videre at det synes å være en stor andel søkere til spesialskole og spesialgruppe (45 % i 2020–2021) som ikke får innvilget plass. Bystyret understreker også viktigheten av rutiner for kartlegging, forebygging og rapportering av bruk av tvang. Bystyret merker seg at Utdanningsetaten og de to skolene varsler relevante tiltak. Bystyret legger til grunn at byråden følger opp at varslede tiltak blir iverksatt, og at rapporten inngår i kommunens arbeid med å videreutvikle kvaliteten på spesialundervisningen i Osloskolen.

Bystyret tar for øvrig rapport 7/2021 til orientering."

Har du synspunkter på dette? Skriv i kommentarfelter eller henvend deg til de folkevalgte i bystyrets fagkomite.

Utviklingshemmede: Vi trenger en ny reform; boligreform

Vi trenger en ny reform

Klok utfordring fra Cato Brunvand Ellingsen:

"Som en følge av en kanskje litt forunderlig del av politikken, fikk den såkalte Tøyen-avtalen betydning for utviklingshemmede i større grad enn at de nå snart må til Bjørvika for å se på Munch-malerier. Avtalen medførte også at tjenester og bosted for enkeltpersoner ikke skulle legges ut på anbud. Det ble opprettet en brukervalgsordning der tjenesteleverandører prekvalifiseres, og utviklingshemmede kan nå velge mellom slike prekvalifiserte leverandører. Dette er en mye bedre ordning enn at enkeltpersoner legges ut på en offentlig anbudsportal, men samtidig er den med på å opprettholde institusjonaliseringen. Ordningen forutsetter nemlig at folk må leie bolig av leverandøren de velger. 

Konsekvensen er at hvis en er misfornøyd med tjenestene en får, må en flytte hvis en vil ha ny leverandør av tjenester. Hvis en ønsker å flytte, er misfornøyd med stedet en bor eller finner nye mer attraktive muligheter, må en bytte leverandør av tjenester selv om en er fornøyd og har skapt gode relasjoner med tjenesteytere. Dette gjelder også når leiekontrakt sies opp eller leverandører slutter, går konkurs eller lignende. Dette er dypt problematisk.  

Det er tid for å evaluere brukervalgsordningen i Oslo kommune. Ingen er brukere i alle deler av livet. En er bruker i relasjon til eksempelvis helse- og omsorgstjenester. Som SV politiker er jeg selvsagt svært skeptisk til kommersialisering av tjenester, men skal en først legge dette på anbud må det faktisk gjelde tjenester og ikke bolig. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede må først og fremst løses i boligpolitikken, eksempelvis gjennom en aktiv husbank, leie til eie ordninger og gode kommunale leiligheter til leie. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede skal verken løses av helse- og omsorgspolitikken eller helse- og omsorgstjenestene. 

Vi får ikke oppfylt HVPU-reformens 30- år gamle intensjoner før vi virkelig klarer å skille bosted og tjenester. Uten en ny reform, der vi faktisk skiller dette, vil alltid institusjonaliseringens grep, der systemets perspektiv vil overkjøre personens perspektiv være det dominerende. Uten en ny reform der vi faktisk skiller bosted og tjenester vil vi ikke kunne følge funksjonsnevnekonvensjonens krav og forventninger. I Oslo kan vi godt begynne med å endre ordningen med fritt brukervalg," skriver han blant annet.

Les hele teksten nedenfor, under "les mer." Hva tenker du?

Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Oslo: Jeg går inn i styret

Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Oslo: Jeg går inn i styret

I 1973 flyttet jeg fra Fredrikstad til Oslo-området for å begynne i min første "ordentlige" jobb: Som miljøarbeider ved et behandlingshjem for autistiske barn i Asker. Stedet var opprinnelig startet av en gruppe familier med autistiske barn, med Tordis og Jo Ørjasæter i spissen. På helsenorge.no er autisme beskrevt slik: "Autisme er en utviklingsforstyrrelse som fører til vansker med gjensidig sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Autisme kjennetegnes også av rigid og repeterende adferd." Det var en lærerik tid.

I mine mange år i folkevalgt atbeid har jeg hatt særlig engasjement i forhold til funksjonshemmedes situasjon. Et samfunn tilpasset funksjonshemmede vil være et godt samfunn for oss alle, og egentlig er det ofte storsamfunnet som skaper begrensninger for en del menneskers muligheter til å leve et fullverdig liv. F.eks. ved at avstanden mellom busstoppene blir større eller ved at digitalisering skaper utenforskap.

Det finnes ingen «svake» mennesker, men noen trenger mer tilretteleggelse og bistand enn andre. De funksjonshemmede jeg kjenner er ressurssterke mennesker, som ut fra sine forutsetninger har svært mye å bidra med til fellesskapet. Dette handler om et omfordelingsperspektiv. For å få resultatlikhet, at alle innbyggerne skal få et likeverdig liv, forutsetter det at vi forskjellsbehandler i tilbudet.

De fleste av oss har et eller annet avvik i forhold til "gjennomsnittsmennesket", og med stor sannsynlighet blir vi alle på et tidspunkt i livet funksjonshemmet. Ikke minst alderen kan føre til det. Jeg må erkjenne at helsevesenet har gitt meg en diagnose som vil gjøre at jeg selv i løpet av en periode trolig blir funksjonshemmet.

Men jeg fortsetter mitt samfunnsengasjement som om intet har skjedd.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede har utfordret meg og spurt om jeg kan sitte i styret i deres Osloavdeling. Det har jeg sagt ja til, og vi har første møte i det nye styret onsdag. Derfor nå denne beskjed: Har du innspill til utviklingshemmedes situasjon i Oslo tar jeg svært gjerne i mot henvendelser.

Ahus-diagnose: Du har fire til seks år igjen å leve.....

Dødsbudskapet

I 2016 ga Ahus meg en diagnose som beskrives slik i forskningslitteraturen:"

– Dette er en svært alvorlig sykdom som har enkelte trekk felles med både Parkinsons og Alzheimers sykdom. Sykdommen utvikler seg raskt og den gjennomsnittlige levetiden etter at diagnosen er stilt, er bare fire til seks år. Det finnes per i dag ingen kur mot sykdommen.»  Eller som det står i pasientjournalen: "Lewy body demens i tidlig fase."

Tida gikk, uten at jeg så noen dramatisk utvikling. Allikevel var det enkelte trekk som bekymret meg. Dårligere hukommelse og økende balansevansker. Men allikevel oppegående og i live. Det var grunn for meg til å ta en ny runde med fagfolkene på Ahus, noe jeg hadde i januar i år. Og som det nå heter i journalen: "Man presiserer for pasient og pårørende at man ikke har holdepunkter for å anse ham som dement, og at man således ikke kan stille diagnosen Lewy legeme-demens."

Dødsbudskapet i 2016 var grusomt å motta, og tross alt oppfatter jeg den svært alvorlige beskjeden jeg nå har fått om Lewy legemesykdom/Parkinson  - men uten den mest agressive form som ble beskrevet i 2016 - som en lettelse. Sykdommen kan ha et svært forskjellig – og alvorlig - forløp, men jeg trøster meg med at progresjonen så langt har vært svært svak.. 

Jeg har tenkt nøye igjennom det, og kommet til at på dette området er åpenhet overfor mine omgivelser det som er best for meg selv og i tråd med min alminnelige grunnholdning om et åpnere samfunn.

Tida framover kan bli svært krevende, men jeg skal stå i det. Jeg skal slettes ikke trappe ned. Jeg skal delta i politikk og samfunnsliv som om – nesten – alt er som før. 

Les mer nedenfor.

 

Unge funksjonshemmede rammes av urettferdige koronatiltak

Unge funksjonshemmede rammes av urettferdige koronatiltak

Det gjentas stadig at alle med høyrisiko nå er blitt vaksinert. Det stemmer ikke, påpeker Hanne Svarstad og Anne Spurkland:

"I regjeringens koronastrategi utgjør rettferdighet et mål. Dette målet oppfylles ikke for yngre med store fysiske og kognitive funksjonsnedsettelser.

Mange funksjonshemmede har høy risiko for alvorlig sykdom og død av korona, blant annet på grunn av manglende mulighet til å hoste opp slim. Statistikk fra England og Wales viser at funksjonshemmede utgjør hele 60 prosent av dem som døde av koronasykdom. Mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser er spesielt utsatt for smitte fordi de er avhengige av nærkontakt med mange omsorgsarbeidere.

Beboerne ved norske sykehjem ble vaksinert i første pulje. Yngre funksjonshemmede med lignende boforhold og smittefare ble plassert langt bak i køen. Mens sykehjemsbeboere har kort forventet levetid, risikerer yngre funksjonshemmede å miste mange leveår. Dette er mennesker som allerede har store utfordringer. De hadde fortjent en bedre behandling under pandemien.

Det gjentas stadig at alle med høyrisiko nå er blitt vaksinert. Det stemmer ikke. Hele 330.000 nordmenn har nå fått minst én vaksinedose. Yngre funksjonshemmede burde vært vaksinert først, men etter over to måneder er turen ennå ikke kommet til dem. Det er viktig at det gjennomføres grundige undersøkelser av hvordan dette kunne skje. Nyere rettferdighetsteori gir et godt utgangspunkt for forklaring. Grupper som møter urettferdighet, kjennetegnes gjerne av mangel på både anerkjennelse og representasjon. Det handler om mangel på respekt for de svakestes menneskeverd.

Vi er nå inne i en fase med mye mutert virus som smitter lett. Det er på høy tid at yngre funksjonshemmede i stor fare gis nødvendig beskyttelse. De bør umiddelbart tilbys vaksine. Noen kan ha medisinske årsaker til å takke nei. I så fall bør omsorgspersonene deres få vaksine.

Inntil denne gruppen er fullvaksinert, bør alle ansatte rundt dem testes hyppig. Videre bør de mest sårbare holdes unna risikoen for smitte fra svenske pendlere i helse- og omsorgssektoren."

Et år med pandemi for William og hans familie

Et år med pandemi for William og hans familie

Elin Gunnarsson er en ekte løvemamma, men alt det dette innebærer.   Sønnen William er født med en alvorlig og sjelden muskelsykdom som gjør at han har hull i halsen med respirator tilkoblet. Han er kognitivt frisk og elsker å tulle og finne på gøyale ting. William har vedtak på 2:1 assistenter pr. døgn da det trenger å være godt trente voksne som kjenner han svært godt. Det er en stor kabal å drifte og et evig puslespill for og hele tiden være i forkant.  

Elin skriver om sine erfaringer med korona-pandemien:

"Covid-19 banket på døra i mars 2020. Nå er det snart gått ett år og jeg er evig takknemlig for at vi ikke åpnet døra den gang. Ukene var preget av diffuse artikler og beskjeder om hvor farlig eller ufarlig corona var. Tilslutt satt hele situasjonen seg som en hard klump i magen.

Skulle mine barn virkelig være på skole? Var det virkelig trygt nok? Burde noen barn være på skolen nå? Jeg tok en beslutning som minsket klumpen i magen – mine barn skal hjem! Et døgn etter at jeg trakk ut barna mine fra skolen ble hele landets skoler stengt ned og vi var plutselig i en lock down. Det var en befrielse for oss! 

William er en veldig sosial 9 åring og elsker å være på skolen med sine klassekamerater. Heldigvis hadde han fått lånt en robot så han kunne være med noe i klassen og se de andre barna.

Hedda, datteren min på 7 år, var derimot glad for at skolene stengte ned. Hun hadde i en tid slitt med skolevegring og mye bekymringer knyttet til separasjon. At skolene sa til elevene sine rett før nedstengning «corona er ikke farlig for oss som er friske, men kan være veldig farlig for de som er syke fra før» var ikke akkurat noe som gjorde det lettere for Hedda da hun jo vet at broren sin er syk."

Les hele hennes beskrivelse nedenfor, under "les mer."

Rettighetsvaktbikkje roper varsko om forskjellsbehandling i BPA-saker

Rettighetsvaktbikkje roper varsko om forskjellsbehandling i BPA-saker

Ja, dette er overskriften på en artikkel i siste nummer av Handikapnytt, tidsskriftet til Norsk Handikapforbund.

I artikkelen heter det blant annet:

"Samfunnsdebattant og tidligere bystyremedlem for SV, Ivar Johansen, kritiserer Oslo kommune for ulik saksbehandling i BPA-saker. Han mener en database over vedtak langt på vei kan være en løsning.

- Bydeler med ulik saksbehandling i BPA-saker.

- Vedtak omgjort av statsforvalteren som ikke får følger for annet enn den ene enkeltsaken.

Slik er virkeligheten for BPA-brukere og BPA-søkere i Oslo kommune, ifølge Ivar Johansen.

- Uakseptabelt og unødvendig, mener Johansen, som er tidligere mangeårige bystyremedlem for SV, nå politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe, samfunnsdebattant og blogger.

Johansen får mange henvendelser fra personer som trenger tilrettelagte tjenester og som sliter med å få tjenesten de har rett på. De opplever kommunen som en motpart, og ikke en medspiller. Den enkelte må legge ned betydelige ressurser i å dokumentere, i møter, klager, og anker."

Les hele artikkelen her.

Innspill på dette er velkomne.