Funksjonshemmede

Utviklingshemmede: Vi trenger en ny reform; boligreform

Vi trenger en ny reform

Klok utfordring fra Cato Brunvand Ellingsen:

"Som en følge av en kanskje litt forunderlig del av politikken, fikk den såkalte Tøyen-avtalen betydning for utviklingshemmede i større grad enn at de nå snart må til Bjørvika for å se på Munch-malerier. Avtalen medførte også at tjenester og bosted for enkeltpersoner ikke skulle legges ut på anbud. Det ble opprettet en brukervalgsordning der tjenesteleverandører prekvalifiseres, og utviklingshemmede kan nå velge mellom slike prekvalifiserte leverandører. Dette er en mye bedre ordning enn at enkeltpersoner legges ut på en offentlig anbudsportal, men samtidig er den med på å opprettholde institusjonaliseringen. Ordningen forutsetter nemlig at folk må leie bolig av leverandøren de velger. 

Konsekvensen er at hvis en er misfornøyd med tjenestene en får, må en flytte hvis en vil ha ny leverandør av tjenester. Hvis en ønsker å flytte, er misfornøyd med stedet en bor eller finner nye mer attraktive muligheter, må en bytte leverandør av tjenester selv om en er fornøyd og har skapt gode relasjoner med tjenesteytere. Dette gjelder også når leiekontrakt sies opp eller leverandører slutter, går konkurs eller lignende. Dette er dypt problematisk.  

Det er tid for å evaluere brukervalgsordningen i Oslo kommune. Ingen er brukere i alle deler av livet. En er bruker i relasjon til eksempelvis helse- og omsorgstjenester. Som SV politiker er jeg selvsagt svært skeptisk til kommersialisering av tjenester, men skal en først legge dette på anbud må det faktisk gjelde tjenester og ikke bolig. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede må først og fremst løses i boligpolitikken, eksempelvis gjennom en aktiv husbank, leie til eie ordninger og gode kommunale leiligheter til leie. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede skal verken løses av helse- og omsorgspolitikken eller helse- og omsorgstjenestene. 

Vi får ikke oppfylt HVPU-reformens 30- år gamle intensjoner før vi virkelig klarer å skille bosted og tjenester. Uten en ny reform, der vi faktisk skiller dette, vil alltid institusjonaliseringens grep, der systemets perspektiv vil overkjøre personens perspektiv være det dominerende. Uten en ny reform der vi faktisk skiller bosted og tjenester vil vi ikke kunne følge funksjonsnevnekonvensjonens krav og forventninger. I Oslo kan vi godt begynne med å endre ordningen med fritt brukervalg," skriver han blant annet.

Les hele teksten nedenfor, under "les mer." Hva tenker du?

Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Oslo: Jeg går inn i styret

Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Oslo: Jeg går inn i styret

I 1973 flyttet jeg fra Fredrikstad til Oslo-området for å begynne i min første "ordentlige" jobb: Som miljøarbeider ved et behandlingshjem for autistiske barn i Asker. Stedet var opprinnelig startet av en gruppe familier med autistiske barn, med Tordis og Jo Ørjasæter i spissen. På helsenorge.no er autisme beskrevt slik: "Autisme er en utviklingsforstyrrelse som fører til vansker med gjensidig sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Autisme kjennetegnes også av rigid og repeterende adferd." Det var en lærerik tid.

I mine mange år i folkevalgt atbeid har jeg hatt særlig engasjement i forhold til funksjonshemmedes situasjon. Et samfunn tilpasset funksjonshemmede vil være et godt samfunn for oss alle, og egentlig er det ofte storsamfunnet som skaper begrensninger for en del menneskers muligheter til å leve et fullverdig liv. F.eks. ved at avstanden mellom busstoppene blir større eller ved at digitalisering skaper utenforskap.

Det finnes ingen «svake» mennesker, men noen trenger mer tilretteleggelse og bistand enn andre. De funksjonshemmede jeg kjenner er ressurssterke mennesker, som ut fra sine forutsetninger har svært mye å bidra med til fellesskapet. Dette handler om et omfordelingsperspektiv. For å få resultatlikhet, at alle innbyggerne skal få et likeverdig liv, forutsetter det at vi forskjellsbehandler i tilbudet.

De fleste av oss har et eller annet avvik i forhold til "gjennomsnittsmennesket", og med stor sannsynlighet blir vi alle på et tidspunkt i livet funksjonshemmet. Ikke minst alderen kan føre til det. Jeg må erkjenne at helsevesenet har gitt meg en diagnose som vil gjøre at jeg selv i løpet av en periode trolig blir funksjonshemmet.

Men jeg fortsetter mitt samfunnsengasjement som om intet har skjedd.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede har utfordret meg og spurt om jeg kan sitte i styret i deres Osloavdeling. Det har jeg sagt ja til, og vi har første møte i det nye styret onsdag. Derfor nå denne beskjed: Har du innspill til utviklingshemmedes situasjon i Oslo tar jeg svært gjerne i mot henvendelser.

Ahus-diagnose: Du har fire til seks år igjen å leve.....

Dødsbudskapet

I 2016 ga Ahus meg en diagnose som beskrives slik i forskningslitteraturen:"

– Dette er en svært alvorlig sykdom som har enkelte trekk felles med både Parkinsons og Alzheimers sykdom. Sykdommen utvikler seg raskt og den gjennomsnittlige levetiden etter at diagnosen er stilt, er bare fire til seks år. Det finnes per i dag ingen kur mot sykdommen.»  Eller som det står i pasientjournalen: "Lewy body demens i tidlig fase."

Tida gikk, uten at jeg så noen dramatisk utvikling. Allikevel var det enkelte trekk som bekymret meg. Dårligere hukommelse og økende balansevansker. Men allikevel oppegående og i live. Det var grunn for meg til å ta en ny runde med fagfolkene på Ahus, noe jeg hadde i januar i år. Og som det nå heter i journalen: "Man presiserer for pasient og pårørende at man ikke har holdepunkter for å anse ham som dement, og at man således ikke kan stille diagnosen Lewy legeme-demens."

Dødsbudskapet i 2016 var grusomt å motta, og tross alt oppfatter jeg den svært alvorlige beskjeden jeg nå har fått om Lewy legemesykdom/Parkinson  - men uten den mest agressive form som ble beskrevet i 2016 - som en lettelse. Sykdommen kan ha et svært forskjellig – og alvorlig - forløp, men jeg trøster meg med at progresjonen så langt har vært svært svak.. 

Jeg har tenkt nøye igjennom det, og kommet til at på dette området er åpenhet overfor mine omgivelser det som er best for meg selv og i tråd med min alminnelige grunnholdning om et åpnere samfunn.

Tida framover kan bli svært krevende, men jeg skal stå i det. Jeg skal slettes ikke trappe ned. Jeg skal delta i politikk og samfunnsliv som om – nesten – alt er som før. 

Les mer nedenfor.

 

Unge funksjonshemmede rammes av urettferdige koronatiltak

Unge funksjonshemmede rammes av urettferdige koronatiltak

Det gjentas stadig at alle med høyrisiko nå er blitt vaksinert. Det stemmer ikke, påpeker Hanne Svarstad og Anne Spurkland:

"I regjeringens koronastrategi utgjør rettferdighet et mål. Dette målet oppfylles ikke for yngre med store fysiske og kognitive funksjonsnedsettelser.

Mange funksjonshemmede har høy risiko for alvorlig sykdom og død av korona, blant annet på grunn av manglende mulighet til å hoste opp slim. Statistikk fra England og Wales viser at funksjonshemmede utgjør hele 60 prosent av dem som døde av koronasykdom. Mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser er spesielt utsatt for smitte fordi de er avhengige av nærkontakt med mange omsorgsarbeidere.

Beboerne ved norske sykehjem ble vaksinert i første pulje. Yngre funksjonshemmede med lignende boforhold og smittefare ble plassert langt bak i køen. Mens sykehjemsbeboere har kort forventet levetid, risikerer yngre funksjonshemmede å miste mange leveår. Dette er mennesker som allerede har store utfordringer. De hadde fortjent en bedre behandling under pandemien.

Det gjentas stadig at alle med høyrisiko nå er blitt vaksinert. Det stemmer ikke. Hele 330.000 nordmenn har nå fått minst én vaksinedose. Yngre funksjonshemmede burde vært vaksinert først, men etter over to måneder er turen ennå ikke kommet til dem. Det er viktig at det gjennomføres grundige undersøkelser av hvordan dette kunne skje. Nyere rettferdighetsteori gir et godt utgangspunkt for forklaring. Grupper som møter urettferdighet, kjennetegnes gjerne av mangel på både anerkjennelse og representasjon. Det handler om mangel på respekt for de svakestes menneskeverd.

Vi er nå inne i en fase med mye mutert virus som smitter lett. Det er på høy tid at yngre funksjonshemmede i stor fare gis nødvendig beskyttelse. De bør umiddelbart tilbys vaksine. Noen kan ha medisinske årsaker til å takke nei. I så fall bør omsorgspersonene deres få vaksine.

Inntil denne gruppen er fullvaksinert, bør alle ansatte rundt dem testes hyppig. Videre bør de mest sårbare holdes unna risikoen for smitte fra svenske pendlere i helse- og omsorgssektoren."

Et år med pandemi for William og hans familie

Et år med pandemi for William og hans familie

Elin Gunnarsson er en ekte løvemamma, men alt det dette innebærer.   Sønnen William er født med en alvorlig og sjelden muskelsykdom som gjør at han har hull i halsen med respirator tilkoblet. Han er kognitivt frisk og elsker å tulle og finne på gøyale ting. William har vedtak på 2:1 assistenter pr. døgn da det trenger å være godt trente voksne som kjenner han svært godt. Det er en stor kabal å drifte og et evig puslespill for og hele tiden være i forkant.  

Elin skriver om sine erfaringer med korona-pandemien:

"Covid-19 banket på døra i mars 2020. Nå er det snart gått ett år og jeg er evig takknemlig for at vi ikke åpnet døra den gang. Ukene var preget av diffuse artikler og beskjeder om hvor farlig eller ufarlig corona var. Tilslutt satt hele situasjonen seg som en hard klump i magen.

Skulle mine barn virkelig være på skole? Var det virkelig trygt nok? Burde noen barn være på skolen nå? Jeg tok en beslutning som minsket klumpen i magen – mine barn skal hjem! Et døgn etter at jeg trakk ut barna mine fra skolen ble hele landets skoler stengt ned og vi var plutselig i en lock down. Det var en befrielse for oss! 

William er en veldig sosial 9 åring og elsker å være på skolen med sine klassekamerater. Heldigvis hadde han fått lånt en robot så han kunne være med noe i klassen og se de andre barna.

Hedda, datteren min på 7 år, var derimot glad for at skolene stengte ned. Hun hadde i en tid slitt med skolevegring og mye bekymringer knyttet til separasjon. At skolene sa til elevene sine rett før nedstengning «corona er ikke farlig for oss som er friske, men kan være veldig farlig for de som er syke fra før» var ikke akkurat noe som gjorde det lettere for Hedda da hun jo vet at broren sin er syk."

Les hele hennes beskrivelse nedenfor, under "les mer."

Rettighetsvaktbikkje roper varsko om forskjellsbehandling i BPA-saker

Rettighetsvaktbikkje roper varsko om forskjellsbehandling i BPA-saker

Ja, dette er overskriften på en artikkel i siste nummer av Handikapnytt, tidsskriftet til Norsk Handikapforbund.

I artikkelen heter det blant annet:

"Samfunnsdebattant og tidligere bystyremedlem for SV, Ivar Johansen, kritiserer Oslo kommune for ulik saksbehandling i BPA-saker. Han mener en database over vedtak langt på vei kan være en løsning.

- Bydeler med ulik saksbehandling i BPA-saker.

- Vedtak omgjort av statsforvalteren som ikke får følger for annet enn den ene enkeltsaken.

Slik er virkeligheten for BPA-brukere og BPA-søkere i Oslo kommune, ifølge Ivar Johansen.

- Uakseptabelt og unødvendig, mener Johansen, som er tidligere mangeårige bystyremedlem for SV, nå politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe, samfunnsdebattant og blogger.

Johansen får mange henvendelser fra personer som trenger tilrettelagte tjenester og som sliter med å få tjenesten de har rett på. De opplever kommunen som en motpart, og ikke en medspiller. Den enkelte må legge ned betydelige ressurser i å dokumentere, i møter, klager, og anker."

Les hele artikkelen her.

Innspill på dette er velkomne.

BPA-kutt: Tilbake til start

BPA-kutt: Tilbake til start

"Ole" er blind, amputert, mistet følelse/finmotorikk i begge hender, pluss mange andre skader etter multitraume/bilulykke/yrkesskade. Han er i dag medeier i entreprenørfirma hvor han også jobber i en 35% stilling som daglig leder. For å fungere i en krevende hverdag har han brukerstyrt personlig assistanse (BPA) med 70 timer pr. uke, men da han flyttet fra bydel St. Hanshaugen til bydel Bjerke ville den nye bydelen redusere BPA-timene til 44 timer pr. uke.

Mange hjelpetrengende som henvender seg til meg forteller at kommunen ikke blir en medspiller, men en motpart. Den enkelte må legge ned betydelige ressurser i å dokumentere, møter, klager, og anker. Forvaltningen vet alltid vet best, også om den hjelpetrengende bistandsbehov og hva som vil fungere. De siste årene har partiene snakket om tillitsreform. Men tillit må jo være gjensidig. Forvaltningen må også ha tillit til innbyggerne og de hjelpetrengende. Den fremste ekspert på Oles liv er Ole selv.

Ole klaget bydelens vedtak inn for Fylkesmannen. Fylkesmannen var helt klar. Bydel Bjerkes vedtak er ugyldig:

"Etter Fylkesmannens vurdering er kommunens vedtak av 03.03.20 ikke tilstrekkelig begrunnet. Vi viser til at vedtaket innebærer en reduksjon av brukers behov for bistand fra 70 til 44 t per uke. Det står ikke forklart hvorfor bydelen mener at 44 t BPA i uken dekker brukers behov. Vi savner en forklaring på hva som ligger bak bydelens utmåling av behov for bistand for de ulike postene. Av vedtaket fremgår det at bruker «stadig [har] hatt endrede behov». Bydelen må her konkretisere hvilke behov som evt. har endret seg, og hva det betyr for utmålingen av tjenesten."

Og dermed blir det tilbake start, nye møter, og: kanskje fattes det nytt vedtak som må klages inn til Fylkesmannen.

Fylkesmannen setter, ved sin klagesaksbehandling, lovlig standard for saksbehandling, og ikke minst: hva som er lovstandard for tilstrekkelig hjelp til en hjelpetrengende. Jeg opplever at beslutning i klagesaker bare får konsekvens i enkeltsaken, og at forvaltningen ikke i tilstrekkelig grad endrer sin praksis i senere saker. Resultatet blir en helt unødvendig byrde på hjelpetrengende, og mer klagebehandling.

Jeg utfordret byråd Robert Steen på dette. Tar du forslaget jeg lanserte i vårt møte i høst, Robert?

Les mer under "les mer."

Ord skaper holdninger

Ord skaper holdninger

Magnhild Sørbotten, leder i Norges Handikapforbund Oslo, er tydelig:

"Det snakkes om «de funksjonshemmede». Det skrives om «de som utgjør en stor utgiftspost på kommunebudsjettet», «de som har spesielle behov» eller «brukerne». Det er mye om, og lite med. Er det derfor vi er så lite synlige i samfunnet vårt? Fordi vi ikke helt regnes med – vi regnes om. Og vi regnes om til kroner og ører, til utgifter og kostnadsposter – i stedet for å sees som de menneskelige ressursene vi er.  Vi i Norges Handikapforbund Oslo vil ta et oppgjør med holdningene som skaper hindringer for oss.

“Klær skaper folk – ja men klær skaper ikke mennesker”, skrev Hamsun. Og ord skaper kanskje ikke handlinger – men de skaper definitivt holdninger. Og holdninger – de fører definitivt til nettopp handlinger. Ordene over sier mye om hvordan man ser på funksjonshemmede. Og de er med på å skape noen holdninger med påfølgende handlinger som vi i NHF Oslo vil til livs.

Vi vil ha slutt på at funksjonshemmede barn stenges ute fra nærskolen, fordi «de har spesielle behov» og heller kan samles i egne klasser eller på egne skoler for «sånne som seg». Funksjonshemmede barn har ikke spesielle behov. De har det samme behovet som nabobarna for å gå på skole i nabolaget sitt, for å få en utdannelse og for å delta i samfunnet- men de kan kanskje trenge noen spesielle løsninger. Det er noe helt annet!

Vi vil ha slutt på at vi ikke synes i bybildet, fordi butikker, puber og restauranter flest i Oslo, ikke er tilgjengelige for rullestolbrukere – ofte med unnskyldningen «De kan jo bare gå et annet sted», eller «Det ville blitt så dyrt å sette opp en rampe her». Det er ikke manglende evne til å gå i en trapp som stenger oss ute, det er at tilkomsten bare er laget for deler av befolkningen. Men når mitt behov for en rampe blir så himla spesielt, så blir «skylden» for utestengelsen lagt på meg – ikke på samfunnet. Og når «feilen» blir plassert hos meg, blir ansvaret samfunnet har pulverisert. Det er ypperlig gjødsel for holdninger om funksjonshemmede som «de andre». De som er annerledes. De som ikke helt teller med.

DEN holdningen er feil. Og den kan fort bli farlig. Funksjonshemmede kjemper den samme kampen mot mytene, holdningene og de strukturelle barrierene som stenger oss ute, som kvinnesakskvinnene, skeive og etniske minoriteter har kjempet før oss.

Diskriminering og særløsninger for noen mennesker er det dyreste et samfunn kan gjøre. Ressurser sløses vekk på slike ordninger. Myten om at vi koster for mye står sterkt i Norge, og vi inviterer til holdningsendring. Velkommen på laget!"

Ute av stand til å kommunisere med den digitaliserte forvaltningen på vegne av sin utviklingshemmede sønn

Ute av stand til å kommunisere med den digitaliserte forvaltningen på vegne av sin utviklingshemmede sønn

Ingrid Thunheim Bjørnstad møter veggen, og er ute av stand til å kommunisere med den digitaliserte forvaltningen på vegne av sin utviklingshemmede sønn:

«Dette er det svært viktig og rette søkelyset mot i disse tider hvor digital offentlighet utrulleres i rekord fart. Jeg er verge for min dypt utviklingshemmede sønn født i 1993. Han får ikke bank-ID, og det forhindrer meg i å få tilgang til alle offentlige nettsteder over nivå 3. Ingen tilgang til Helsenorge, ingen tilgang til utbetalinger fra NAV, ingen tilgang til viktig informasjon på Digipost osv.

Jeg har hatt en lang diskusjon med DNB, på høyt nivå, om dette, og de sier at han ikke kan få Bank-ID/kodebrikke fordi han selv ikke kan benytte den riktig og at det kan gi andre muligheten til å signere på kontrakter og ta opp lån i hans navn. Når jeg argumenterer med at jeg er lovlig utnevnt verge for ham, og at jeg må sende fylkesmannen alle kontoutskrifter, selvangivelse og vergeerklæring hvert år, så sier de at det ikke endrer deres bestemmelse. Bank-ID/kodebrikke ville være enklere å administrere enn de andre løsningene som Bypass-ID og Commifides. For oss som er kommet litt opp i åra, eller ikke er spesielt duppeditt interessert, er det vanskelig å henge med i alle nye teknologiske krumspring.

Først nå i coronatiden fikk han lov å få sitt første bankkort. Tilgang til og bruk av kontanter er jo snart en saga blott, så jeg greide å få presset gjennom det. Men å få et bankkort med bilde, som han også kan benytte som legitimasjon, fikk han ikke. På grunn av sin dype utviklingshemning er han ikke i stand til å signere, så jeg tviler på at han kan få Bypass-ID, for dette tilsendes rekommandert, og må signeres ut på posten, og så har han jo heller ingen gyldig legitimasjon. Commfides krever også "legitimering og personlig underskrift ved utstedelse." Det føles som om vi er fanget i en Catch 22 her.

Til overmål ble han tvangsflyttet til ny leilighet i Lillestrøm kommune med kun 14. dagers varsel, for en stund siden, og adressen han nå bor på er registrert som institusjon i folkeregistret, noe som betyr at adressen hans blir skjermet for tredjepart, sa damen på folkeregistret da jeg ringte og purret på å få flyttemeldinga behandlet. Hun var usikker på hva det innebar, men jeg frykter her at viktig post ikke vil komme frem. Jeg jobber fremdeles med å finne ut av dette, men det er ingen som er rett far i huset. Dette er helt uholdbart. Det blir helt umulig å utføre vergemandatet for denne veldig sårbare gruppen. Rettsikkerheten oppleves som syltynn for denne gruppen fra før. Noen må ta tak og rydde opp! Takk for at du setter dette på agendaen Ivar Johansen.»

Staten selv sier det er disse alternativer for elektronisk ID når du skal logge inn til offentlige tjenester: BankID, BuypassID og Commfides. Ingrids sønn er i realiteten utelukket fra alle disse alternativer.

Hva er andres erfaringer?

Foreldre i Afrika kaster ut barn med psykiske funksjonsnedsettelser ........

Foreldre i Afrika kaster ut barn med psykisk funksjonsnedsettelser ........

Khadija Yonis er mor til en sønn på 17 år. Han har en autismediagnose og er psykisk utviklingshemmet. Sønnens tilstand er unik, idet han har kap.9-vedtak om bruk av makt og tvang, noe kun åtte barn har i Oslo. Situasjonen er svært krevende, og det er behov for kontinuerlig oppfølging og avlastning.

Særlig reagerer Khadija på at bydelen bruker hennes etniske bakgrunn mot henne, og nevner særlig to eksempler: "Da jeg søkte avlastning og  omsorgslønn i fagsenteret ble det ikke behandlet som lovverket og forskriften sier. Det tok et helt år for å behandle første søknaden når det egentlig skulle bare ta noen måneder. Da jeg kontaktet fagsenteret  angående søknaden møtet jeg på krenkelse. Tilbakemeldingen jeg får er at ingen ville gitt meg omsorgslønn eller liknende hvis jeg var i hjemmelandet. Slik behandling og ordbruk kan ikke aksepteres. Det er ingen behov for å uttale seg om mitt etniske bakgrunn."

og en situasjon hvor sønnen ble utsatt for tvang, med påfølgende fysiske skader:

"Som følge av denne hendelsen ønsket jeg et møte med fagsenteret. Under møtet fikk jeg beskjed fra fagsenterets ledelse om at «foreldre i Afrika kastet barn med psykisk funksjonsnedsettelser ut, og i Norge var det kommunen som tok vare på slike barn». Denne setningen preget meg veldig, noe jeg aldri vil glemme. En slik setning kan aldri forstås som noe positivt, og jeg kan ikke si noe annet enn at dette ikke hører hjemme i det norske samfunn."

Dette er morens oppfattelse, og bydelen kan nok se annerledes på dette. Men derfor: Har andre tilsvarende erfaringer?

Les hele hennes framstilling nedenfor. Khadija kan nås på mailadresse Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

Byrådet vil ha flere i tilrettelagt arbeid

Byrådet vil ha flere i tilrettelagt arbeid

Byråd Rina Mariann Hansen har sendt følgende beskjed til alle Oslos kommunale virksomheter:

"Byrådet vil styrke innsatsen slik at flere folk som opplever å stå ufrivillig utenfor arbeidslivet, skal få muligheten til å komme i jobb. En av satsingene som er viktige for oss er «Flere i tilrettelagt arbeid»,som har personer med utviklingshemming som sin primære målgruppe. I løpet av et drøyt år har vi i kommunen skapt 74 nye jobber for personer med utviklingshemming. Det er utrolig bra, men behovet forarbeidsplasser er langt høyere. Jeg sender derfor med dette ut en oppfordring til alle virksomheter i kommunen, til å samarbeide med Helseetaten om nye meningsfulle ansettelser.

De fleste utviklingshemmede står i dag utenfor det ordinære arbeidslivet, men svært mange ønsker seg jobb og kan være i arbeid med litt tilrettelegging. Det finnes viktige arbeidsoppgaver i alle virksomheter som personer med utviklingshemming kan utføre. Ved at noen tar seg av disse oppgavene, vil det være med på å avlaste andre ansatte i virksomhetene. Erfaring fra virksomheter som har ansatt personer medutviklingshemming viser at slike ansettelser bidrar positivt både når det gjelder arbeidsmiljø, omdømme og produktivitet i virksomheten.

De som ansettes har uføretrygd og virksomheten betaler en timelønn på 20 % av sammenlignbar tariff for arbeidsområdet. Rekrutteringen skjer sammen med vår rådgiver i Helseetaten og stiftelsen HELT MED (www.heltmed.no). Virksomhetene er med i prosessen og utvelgelsen av den som skal ansettes. Etter ansettelse følges arbeidstaker og arbeidsgiver opp av jobbspesialist fra HELT MED gjennom heleansettelsesforholdet. Kontakt rådgiver i Helseetaten, Marianne Kreutz, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. mobil xxxxxx for mer informasjon om ordningen."

Dette er det vel all grunn til å heie på.