Funksjonshemmede

Sanaa (2) får nei fra bydelen

Sanaa (2) får nei fra bydelen

Som det står på første side i Dagavisen i dag: "Sanaa må holdes under oppsikt døgnet rundt, ellers kan hun bli kvalt. Derfor anbefalte sykehuset BPA-assistanse døgnet rundt. Men bydelen gir bare halvparten av hjelpa."

Og redaktør Bente R. Gravklev skriver i en kommentarartikkel: "Du tror kanskje du vil få den hjelpen du trebger, hvis livet snus på hodet? Tro om igjen. Mens Sanaa (2) trenger hjelp venter vi på en offentlig utredning." - Selv om vi ser hvordan en kommunal helse- og omsorgstjeneste forholder seg i mange av disse sakene, så er denne saken helt i særklasse. Jeg vil kalle det nærmest grotesk, sier Norsk Pasientforenings Tove Hanche-Olsen. Hun sier kjerneproblemet i alle denne typen saker er at bydelen, med loven i hånd, selv definerer hva som er forsvarlig hjelp.

For noen uker siden skrev jeg om Deeqa sin 2 år gamle datter. Datteren er født med lymfatisk misdannelse som er lokalisert rundt halsen. Øvre luftveiene er blokkert, ikke helt, men munngulvet er blokkert av medfødt hevelse. Hun har trakeostomi og knapp.

Familien søkte 24/7-hjelp fra bydelen ved Brukerstyrt personlig assistent (BPA) før de ble utskrevet av sykehuset. Den faglige spissekompetanse på Ullevål var tydelig på at 24/7-hjelp er viktig for barnets forsvarlighet. Familien har også 2 andre barn som begge går i barnehage.

Bydel Gamle Oslo ga i utgangspunktet et akseptabelt - men ikke tilstrekkelig - tilbud, for senere å skjære dramatisk i dette. Bydelen innser at barnet må ha fullt våkent tilsyn om natta, fordi det kan oppstå en livstruende situasjon. Men nå ønsker bydelen, mot alle faglige råd, å påtvinge familien at barnet bør gå i ordinær barnehage.

I Oslo kommunes kontrollutvalg ser vi at vi er nødt til å se nærmere på bydelenes praktisering av BPA-ordningen, og det skal startes et forvaltningsrevisjonsprosjekt.

Rullestolbruker Bergljot Gjelsvik (44) gir opp Bydel Frogner

Rullestolbruker Bergljot Gjelsvik (44) gir opp Bydel Frogner

Velferdsflyktninger: Rullestolbruker Bergljot Gjelsvik (44) gir opp Bydel Frogner. Hun flytter til nabobydelen i håp om å få nok assistanse til å leve et selvstendig liv.

Det er to år siden Bergljot Gjelsvik falt ned en trapp på jobb og fikk en ryggmargsskade. Mesteparten av tiden har hun bodd på Ullern helsehus, der mange av pasientene har demens.Men nå er det slutt. – Jeg kjenner en lengsel etter å komme til et hjem, sier hun til NRK Dokumentar.

NRK skriver: "Bergljot har lenge kjempet en kamp for å kunne bo for seg selv og komme tilbake i jobb som psykolog og forsker. Ifølge Helse- og omsorgstjenesteloven har funksjonshemmede rett til et fritt og uavhengig liv. Nøkkelen til dette er Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA), en assistent som tar seg av praktiske oppgaver og gjør det mulig for personen å jobbe, delta i fritidsaktiviteter og være med venner og familie.

Men Bydel Frogner har ikke klart å gi Bergljot et tilbud om BPA som hennes behandlere mener er forsvarlig. Nå gir hun opp og «flykter» til Bydel St. Hanshaugen. Bergljot undersøkte hvilke erfaringer andre med behov for tilrettelegging har hatt i Oslo. – Da pekte Bydel St. Hanshaugen seg ut som en bedre bydel. Selv om BPA er en lovfestet rettighet, er det klare forskjeller fra kommune til kommune og mellom bydeler på hvor mange som får tildelt slik assistanse og antall timer per uke," skriver NRK Dokumentar.

Og sånn kan vi ikke ha det. Det er derfor viktig at vi Oslo kommunes kontrollutvalgs siste møte vedtok at vi skulle foreta en forvaltningsrevisjon av kommunenes praktisering av BPA-ordningen.

Oslos kontrollutvalg: Gjennomgang av BPA-ordningen

Oslos kontrollutvalg: Gjennomgang av BPA-ordningen

I Kontrollutvalget i Oslo kommune antar jeg at vi vil vedta å foreta en forvaltningsrevisjon vedrørende kommunens praktisering når det gjelder  tildeling og oppfølging av brukerstyrt personlig assistent. Som det heter i saksframlegget:

"BPA er en alternativ organisering av praktisk og personlig hjelp for personer med behov for bistand i dagliglivet. Bruker har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Det er risiko for ulike vurderinger i tjenesteutmåling og innvilgelse av tilbud som medfører manglende likeverdig tjenestetilbud. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en ordning hvor flere melder om ulikhet i utmålingen av tjenestetilbudet og ulik praksis med hensyn til klagebehandling, herunder omgjøring etter fylkesmannens behandling.

Bydelene har ansvar for å vurdere søknader om, fatte vedtak og tildele BPA. Ifølge tall fra SSB hadde 495 personer BPA i Oslo kommune per 31.desember 2018. Antallet personer med BPA har økt hvert år siden 2010. Det er brukervalg knyttet til ordningen. Oslo kommune har inngått avtale med 15 private leverandører. Flertallet av brukerne i Oslo kommune hadde assistenter fra private leverandører. Velferdsetaten har ansvaret for anskaffelse av og oppfølging av tjenestekonsesjonsavtale om BPA. Bydelene har ansvaret for at tjenester de har tildelt er forsvarlige.

En kartlegging gjennomført av Byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid i 2018 viste at nesten alle bydelene som hadde besvart kartleggingen, hadde mottatt flere klager fra brukerne på ulike sider av BPA-ordningen og vedtakene."

Problemstillingen er tenkt å avklare om bydelenes praksis knyttet til tildeling og oppfølging av vedtak om BPA tilfredsstillende? Det kan være aktuelt å undersøke::

- status i tildelte timer; herunder hva inngår i begrunnelsene for utmålingen

- organisering og søknadsbehandling, herunder likebehandling på tvers av bydelene

- klagebehandling og praksis knyttet til omgjøring av vedtak, herunder etter behandling av fylkesmannen

- oppfølging av tjenesteytelsen, herunder også private leverandørers tjenesteytelse

- brukernes erfaringer

Enkelte aspekter vil besvares gjennom en breddeundersøkelse i alle bydelene, mens andre vil besvares gjennom dybdeundersøkelse i en bydel, herunder eventuelt private leverandører som blir benyttet i bydelen. Det kan også bli aktuelt å beskrive Velferdsetatens oppfølging av private leverandører av BPA.

Jeg synes dette ser bra ut, men tar gjerne i mot innspill, kommentarer og forslag.

Her er den: Interne rutinehåndboka for TT-tjenesten i Oslo

Her er den: Interne rutinehåndboka for TT-tjenesten i Oslo

Oslo har desidert landets beste transporttjeneste for forflytningshemmede, TT-tjenesten. Tjenesten har ca. 16.000 brukere, som gjennomfører 865.000 reiser pr. år.

TT-brukerne har svært ulike behov, både hva gjelder tilrettelegging av transporten og reiseomfang.

Forskriften sier at et vilkår for å få TT er at man er «ute av stand til på egenhånd å benytte T-bane, trikk, buss og annen kollektivtransport som følge av nedsatt funksjonsevne.» Dette er en krevende avgrensning og jeg får ofte henvendelser fra folk som får avslag på å få TT-kort. Jeg får også henvendelser knyttet til uregelmessigheter ved utførelse av transporttjenesten. Sånn vil det alltid være, og gir muligheter for forbedringer og eventuelt endring av regelverk.

Jeg ser det som viktig å gi byens innbyggere mer makt. Bidra til å styrke innbyggernes – brukernes - makt i forhold til forvaltningen og andre beslutningstakere.

Kunnskap er makt. Derfor legger jeg her ut Oslo kommunes interne rutinehåndbok for TT-tjenesten. Gjennom å bruke denne oppslagsboka på 70 sider kan du gjøre deg bedre kjent med regelverket, praktiseringen og hvordan forvaltningen tenker. Dette kan styrke din dialog med forvaltningen.

Følg linken.

Lagmannsretten: Helt akseptabelt å tvangsflytte tre funksjonshemmede

Lagmannsretten: Helt akseptabelt å tvangsflytte tre funksjonshemmede

Handikapforbundets Lars Rovik Ødegård sier det så godt: "Er domstolene på ville veier når den sier at det er en fordel å samle likeartede brukergrupper? Dommen kan fremstå som en sterk politisk føring om mer segregering og økende utenforskap. Vil politikere og lovgiver finne seg i det?

Vågå kommune ønsker å tvangsflytte tre beboerne fra bofellesskapet hvor de har levd store deler av sitt liv, til et nyere institusjonslignende bofellesskap. Beboerne nekter å godta oppsigelsen og Vågå kommune har gått til sak for å få tvangsflyttet beboerne.

Denne uken avsa Eidsivating Lagmannsretts følgende dom i saken

"Det legges til grunn at man i nyere tid er blitt mer bevisst på de de fordeler som kan oppnås ved å samle likeartede brukergrupper. Fokus på dette er større og når nye helsetun er bygget har det gitt mulighet for samling av likeartede brukergrupper, med de fordeler det kan medføre så vel ved at omsorgstilbudet blir bedre tilpasset brukerne som at kommunen kan gi et bedre samlet omsorgstilbud innenfor de til enhver tid gitte økonomiske rammer."

Hvilke fordeler er det domstolen legger til grunn? Budsjettmessige fordeler? Organisatoriske fordeler? Faglige fordeler? Fordeler for beboerne? Hva mener domstolen med likeartede brukergrupper? At de bruker like tjenester? At de har like interesser? At de har samme alder?

Hvordan kan domstolen så ensidig si at tvangsplassering gjør at "omsorgstilbudet blir bedre tilpasset brukerne"? I beste fall er dette en erkjennelse av at domstolen ensidig løper kommuneforvaltningens ærende. I verste fall er dette et overgrep mot individets menneskerettigheter, frihet fra tvang og de rettigheter som følger av FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter," skriver Lars Rovik Ødegård. 

Tenk om de hadde løst saken med samme smidighet som bydel Grorud (Oslo) i en tilsvarende sak.

Hva tenker du?

Avinor: Er dette godt nok?

Avinor: Er dette godt nok?

Under overskriften Assistanse, skriver Avinor på sine nettsider: "Vi har flere tilbud for reisende med nedsatt funksjonsevne på Oslo lufthavn". Og, jada, i teorien ser dette veldig bra ut.

Men Grete Tunsjø er ikke imponert:

"Kom hjem fra Spania midnatt torsdag 7 nov.

Etter at alle andre hadde gått av flyet ble vi sittende å vente på assistansen. Etter lang ventetid ringte flypersonalet  og fikk til svar at det skulle komme noen om 10 min.  Avinor hadde fått bestilling på 3 stk. hjelpere men hadde bare 1 på vakt. Den ene passasjeren fikk hjelp av en pårørende, men vi var 2 som ble stående å vente og kjørt etappevis.  

Jeg har TT-kort og hadde bestilt Taxi. Skulle henvende meg til mottaker med grønn vest men det var ingen der. Vi lette på drosjeholdeplassen etc. men fant ingen.  Etter en tid ringte jeg til 02323 som fant min bestilling og ordnet med en taxi som kom etter 10 minutter.   Slitsomt nok å komme hjem så sent men at ikke bestillingene er tilstede gjør det vanskelig for funksjonshemmede.   Personalet på flyet var lei av at Avinor til stadighet ikke hadde bemanning nok."  

Jeg ber Avinor kommentere saken, og legger den ut når den foreligger.

Hva er andres erfaringer?    

Våre små søsken

Våre små søsken

Vi har en liten søster

Vi har en liten bror

Som er litt anderledes

Enn andre barn på jord

 

De kom til denne verden

- det vanskelige sted -

Med mindre håndbagasje

Enn vi er utstyrt med

 

Ja, slik startet Inger Hagerups kjente dikt.

Shahram Ariafar er leder for Norsk Forbund for Utviklingshemmedes Oslo-avdeling. En viktig del av hans jobb er å være "advokat" for medlemmer som stanger hodet i veggen når det gjelder å få akseptabel bistand fra det offentlige hjelpeapparat. Som denne saken:

"Jeg skal hjelpe en familie i en bydel i Oslo. En familie med to barn: en sønn på 12 år med barneautisme, ADHD og flere andre diagnoser og en datter på 13 år. Gutten har ikke skoletilbud og får hjemmeundervisning. Han begynte på en spesialgruppe men dette passet ikke bra for ham. Han ble henvist til nærskolen som har gitt beskjed at de ikke kunne ta vare på ham og ble derfor henvist til en annen nærskole og fikk samme beskjed.

Far må jobbe om natta for å kunne avlaste mor om dagen. Mor er utslitt og sliter veldig mye. Søsken har ikke noe tilbud.

Fylkesmannen har kommet med kritikk av bydelen men bydelen bruker ressurser til å gi avslag etter avslag til familien. De skriver: "mor er sint og gråter i møte" og bruker dette for å argumentere for dårlig samarbeid.

Gutten har vedtak for BPA (15 timer i uken). Ikke bare at bydelen ikke ønsker å gi dem flere timer, men de vil ikke fornye vedtaket. De mener "bolig" er bedre (les: billigere) alternativ. Det spiller ingen rolle hva foreldrene eller fagpersoner sier.

Nå har familien gitt meg fullmakt og jeg skal kontakte bydelen for å avtale et møte."

Ingen tvil om at kommunen har et betydelig forbedringspotensiale i hvordan vi stiller opp overfor byens kanskje mest hjelpetrengende. I alt for stor grad føler de at kommunen ikke er der som en medspiller.

HC-parkering Havnepromenaden og Sørenga

HC-parkering Havnepromenaden og Sørenga

På hele veien fra Sørenga til Rådhuset mot sjøen er det ingen HC-parkeringsplasser utenom 3 plasser ved Operaen, skriver en rullestolbruker til meg. Jeg har tatt saken opp med byrådet.

"Hele Sørenga, forbi Havnelageret og bort til Rådhuset. På hele veien fra Sørenga til Rådhuset mot sjøen er det ingen utenom 3 plasser ved Operaen. Hverken «blå skilt» eller private. Å komme seg til Sørenga for rullestolbrukere er generelt en vits. Selv med den brua er det for mange nærmest umulig å komme seg dit. Men det er en annen sak.»

Jeg har tatt spørsmålet om med byrådsavdelingen, som svarer dette:"I strekket mellom Sørenga og Rådhuset langs havnepromenaden er det tre kommunale HC-plasser i Operagata.

I tillegg er det i Bjørvikaområdet satt av plass til men foreløpig ikke realisert:

- 3 plasser på nordsiden av Operaen

- 3 plasser på østsiden av Deichmanske bibliotek

- 3 plasser ved Lambda

Oversikt over gjeldende HC-plasser i sentrum finnes her. Ved større arrangementer eller byggearbeider kan det forekomme endringer.

Det jobbes aktivt med å sikre HC-plasser i sentrum med akseptabel avstand til ulike målpunkter. Gjennom arbeidet med bilfritt byliv er antall HC-plasser i sentrum økt, og plasseringen av plassene er utarbeidet blant annet i samarbeid med Handikapforbundet. Det vil jobbes videre med å se på muligheter for å sikre flere HC-plasser langs Havnepromenaden og Sørengaområdet.

Til orientering arbeider også Bymiljøetaten med et pilotprosjekt for å kunne gi sanntidsinformasjon om tilgjengelighet på HC-plasser. Nødvendige sensorer ble nylig etablert på plassene dette piloteres på. Handikapforbundet har bidratt med hjelp til å finne pilotbrukere til prosjektet."

Noen som har synspunkter eller innspill?

Pasientreiser til besvær

Pasientreiser til besvær

Kaare Gilhus skriver til meg:

"Jeg er en mann på 62 år, bosatt på Holmen i Oslo, med cerebral parese som sitter i elektrisk rullestol. Jeg er derfor en hyppig bruker av pasienttransport til og fra fysikalsk behandling og lege.

Tidligere denne uken var jeg hos min fastlege i Hoffsveien. Etter denne legetimen var planen å bade på Røa bad, der min BPA ventet på meg. Jeg hadde derfor bedt sekretæren på legesenteret om at returen med pasienttransport skulle bestilles til Røa bad, og ikke hjem til Holmen. Da bilen fra pasienttransport kom og hentet meg hos legen kl. 12:15, kjørte han meg hjem. Sjåføren forklarte at pasienttransport kun kjørte til/fra behandling og hjem. Jeg hadde ingen nøkler med meg, så sjåføren kjørte meg tilbake til legekontoret(!). (Han hadde ikke lov til å kjøre meg til Røa bad selv om distansen dit ikke var mye kortere).

Eneste riktige løsning for meg hadde vært å bestilt pasienttransport hjem. Derfra kunne jeg bestilt en bil fra fritidsreiser til å ta meg til Røa bad, men når pasienttransport som oftest er 30-45 minutter forsinket, hadde dette vært umulig å koordinere i praksis. Har også forsøkt å bestille fritidsreise fra lege til Røa bad, men får da svar fra fritidsreiser at de ikke har lov til å hente hos lege/behandling. Det er med andre ord umulig å gjøre noe annet enn å reise hjemom når man har vært hos behandler, selv om man har fritidsplaner.

Dette er jo ett system som må gi kommunen ekstrautgifter og ekstra miljøutslipp, så samfunnsøkonomien i det hele virker noe skrudd, da de eneste som later å tjene på det rigide systemet er pasientreiser."

Gilhus beskriver her et statlig transportsystem (Pasientreiser) for transport til lege, sykehus m.v. og et kommunalt transportsystem (Transporttjenesten for funksjonshemmede - TT-tjenesten). To forvaltningsniver. Dette burde selvsagt vært mye bedre koordinert, og sett som et helhetlig system. Gilhus opplever et system som framstår som lite smidig for brukeren, og som samlet sett gir merkostnader for samfunnet.

Hva er andres erfaringer?

Puh! En evig kamp for tilstrekkelig bistand

Puh! En evig kamp, framfor bistand

Sharam Ariafar har et psykisk utviklingshemmet barn. Datteren Mitra på åtte har en lang liste diagnoser fra alvorlig utviklingshemming til barneautisme. Sharam er fortvilet over hvor mye tid han må bruke overfor forvaltningen (og særlig bydel Sagene) for å få  tilstrekkelig hjelp.:

"Det er brukt 9 måneder på en søknad om 2 timer ekstra assistanse (BPA) hver uke. Vi brukte ca 40 timer på søknad, klage og innhenting av dokumentasjon. Skolen brukte 4 timer for å hjelpe oss. Spesialhelsetjenesten brukte 3 timer for å hjelpe oss. NFUs jurister hjalp oss i mange timer. Fastlegen brukte 2 timer for å hjelpe oss.

Hvis vi skal ta antall timer som er brukt (uten den tiden bydelen og Fylkesmannen brukte) da vil det være 58 timer. Med en timelønn på 200 kroner betyr dette 11.600 kroner. Dette ville dekke ekstra kostnader til en assistent for 36 uker (2 timer pr uke).

Det er 3. gang vi måtte gå hele veien til Fylkesmannen i de siste tre årene - og vi har fått medhold i alle saker.

Et utdrag fra Fylkesmannens avgjørelse i den siste saken:

"Fylkesmannen er enig med deg i at det er mangler ved vedtakets begrunnelse. Vi kan ikke se at det er begrunnet tilfredsstillende hvorfor 22,5 timer pr uke er tilstrekkelig, da det ikke foreligger en konkret kartlegging av det totale tjenestebehovet. Bydelens standpunkt om at 22,5 timer pr. uke er nok, framstår derfor hovedsaklig som en påstand........Fylkesmannen kommer til at det foreligger feil ved bydelens saksbehandling. Vi sender saken tilbake for ny behandling i bydelen, og viser til våre anmerkninger over."

Sharam spør: "Hva med de som ikke klarer å ta kampen? Hva med de som ikke kan språket? Enda en grunn til at vi ikke kommer til å gi opp. Dette gjelder ikke kun Mitra men mange tusen barn rundt omkring. Vi kommer til å ta deres kamper."

Det er krevende å ha et funksjonshemmet barn, og sannelig gjør ikke forvaltningen det nødvendigvis enklere. Som Sharam sa i fjor: "Du bruker så mye energi mot bydelen, tannhelse, legevakt og sykehus. Så når du skal bruke energi sammen med barnet ditt, er du noen ganger tom." Vi kan da ikke ha det sånn!

Hvis ikke alles rettigheter er sikret, er ingens rettigheter sikret

Hvis ikke alles rettigheter er sikret, er ingens rettigheter sikret

Dette skriver Cato Brunvand Ellingsen, vernepleier, master i habilitering:

"FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble ratifisert av Norge i 2013, men er ikke inkorporert i norsk lov. SV sitt forslag om dette ble tatt opp i stortinget vinteren 2019, men fikk ikke flertall. På årets Arendalsuke var det politikere som sa de var skamfull over at de hadde stemt nei, at de ikke hadde kunnskap nok på det tidspunktet. Det er nok ikke tilfeldig at det var akkurat menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som ble glemt. Kunnskapen om situasjonen for denne store befolkningsgruppen er svak, oppmerksomheten enda svakere. 

CRPD gir føringer på en rekke felt, men særlig 3 moment bør være av interesse for politikere, inkludert meg, som stiller til valg nå i høst:

- Alle mennesker har medfødte iboende rettigheter. Disse rettighetene er konstante uavhengig av personens egenskaper. Alle skal ha mulighet til å bestemme i eget liv. Vår oppgave er å gi støtte slik at dette er mulig. Noen trenger mer støtte enn andre. Særlig er det nødvendig å lage gode systemer for beslutningsstøtte til personer med utviklingshemming. 

- De kommunale tjenestene må skifte perspektiv. Tradisjonelt har en omsorgsideologi rådet. Vi tar vare på dem som trengs å tas vare på. Vi skal gjøre det vi mener er best for deg. Konvensjonen krever at vi tenker annerledes. Den legger til grunn at tjenestene og tjenesteyterne skal gjøre det personen selv mener er best ut fra dennes egne ønsker og verdier. Vi må sammen med dem det gjelder finne ut hva som er viktig i deres liv. 

- Funksjonshemmingen oppstår i gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. Vi har ofte sett på funksjonshemming som et individuelt problem. Noe som er sykt, som må repareres. Samfunnet skaper funksjonshemming. Han i rullestol er ikke funksjonshemmet før han kommer til trappen uten rampe. Folk med utviklingshemming hindres i å ta valg på lik linje med andre på grunn av at samfunnet ikke er tilrettelagt. Ansattes arbeidstidsordninger kan være et eksempel på organisasjonsmessige barrierer som forhindrer folk i å leve liv i tråd med egne ønsker. Hvilke valgmuligheter har folk som trenger bistand til å delta hvis arbeidstidsordningen tilsier at en må være hjemme når bistandsytere skal overlappe eller før nattevakten kommer?"

Les hele hans artikkel nedenfor.