Funksjonshemmede

Ute av stand til å kommunisere med den digitaliserte forvaltningen på vegne av sin utviklingshemmede sønn

Ute av stand til å kommunisere med den digitaliserte forvaltningen på vegne av sin utviklingshemmede sønn

Ingrid Thunheim Bjørnstad møter veggen, og er ute av stand til å kommunisere med den digitaliserte forvaltningen på vegne av sin utviklingshemmede sønn:

«Dette er det svært viktig og rette søkelyset mot i disse tider hvor digital offentlighet utrulleres i rekord fart. Jeg er verge for min dypt utviklingshemmede sønn født i 1993. Han får ikke bank-ID, og det forhindrer meg i å få tilgang til alle offentlige nettsteder over nivå 3. Ingen tilgang til Helsenorge, ingen tilgang til utbetalinger fra NAV, ingen tilgang til viktig informasjon på Digipost osv.

Jeg har hatt en lang diskusjon med DNB, på høyt nivå, om dette, og de sier at han ikke kan få Bank-ID/kodebrikke fordi han selv ikke kan benytte den riktig og at det kan gi andre muligheten til å signere på kontrakter og ta opp lån i hans navn. Når jeg argumenterer med at jeg er lovlig utnevnt verge for ham, og at jeg må sende fylkesmannen alle kontoutskrifter, selvangivelse og vergeerklæring hvert år, så sier de at det ikke endrer deres bestemmelse. Bank-ID/kodebrikke ville være enklere å administrere enn de andre løsningene som Bypass-ID og Commifides. For oss som er kommet litt opp i åra, eller ikke er spesielt duppeditt interessert, er det vanskelig å henge med i alle nye teknologiske krumspring.

Først nå i coronatiden fikk han lov å få sitt første bankkort. Tilgang til og bruk av kontanter er jo snart en saga blott, så jeg greide å få presset gjennom det. Men å få et bankkort med bilde, som han også kan benytte som legitimasjon, fikk han ikke. På grunn av sin dype utviklingshemning er han ikke i stand til å signere, så jeg tviler på at han kan få Bypass-ID, for dette tilsendes rekommandert, og må signeres ut på posten, og så har han jo heller ingen gyldig legitimasjon. Commfides krever også "legitimering og personlig underskrift ved utstedelse." Det føles som om vi er fanget i en Catch 22 her.

Til overmål ble han tvangsflyttet til ny leilighet i Lillestrøm kommune med kun 14. dagers varsel, for en stund siden, og adressen han nå bor på er registrert som institusjon i folkeregistret, noe som betyr at adressen hans blir skjermet for tredjepart, sa damen på folkeregistret da jeg ringte og purret på å få flyttemeldinga behandlet. Hun var usikker på hva det innebar, men jeg frykter her at viktig post ikke vil komme frem. Jeg jobber fremdeles med å finne ut av dette, men det er ingen som er rett far i huset. Dette er helt uholdbart. Det blir helt umulig å utføre vergemandatet for denne veldig sårbare gruppen. Rettsikkerheten oppleves som syltynn for denne gruppen fra før. Noen må ta tak og rydde opp! Takk for at du setter dette på agendaen Ivar Johansen.»

Staten selv sier det er disse alternativer for elektronisk ID når du skal logge inn til offentlige tjenester: BankID, BuypassID og Commfides. Ingrids sønn er i realiteten utelukket fra alle disse alternativer.

Hva er andres erfaringer?

Foreldre i Afrika kaster ut barn med psykiske funksjonsnedsettelser ........

Foreldre i Afrika kaster ut barn med psykisk funksjonsnedsettelser ........

Khadija Yonis er mor til en sønn på 17 år. Han har en autismediagnose og er psykisk utviklingshemmet. Sønnens tilstand er unik, idet han har kap.9-vedtak om bruk av makt og tvang, noe kun åtte barn har i Oslo. Situasjonen er svært krevende, og det er behov for kontinuerlig oppfølging og avlastning.

Særlig reagerer Khadija på at bydelen bruker hennes etniske bakgrunn mot henne, og nevner særlig to eksempler: "Da jeg søkte avlastning og  omsorgslønn i fagsenteret ble det ikke behandlet som lovverket og forskriften sier. Det tok et helt år for å behandle første søknaden når det egentlig skulle bare ta noen måneder. Da jeg kontaktet fagsenteret  angående søknaden møtet jeg på krenkelse. Tilbakemeldingen jeg får er at ingen ville gitt meg omsorgslønn eller liknende hvis jeg var i hjemmelandet. Slik behandling og ordbruk kan ikke aksepteres. Det er ingen behov for å uttale seg om mitt etniske bakgrunn."

og en situasjon hvor sønnen ble utsatt for tvang, med påfølgende fysiske skader:

"Som følge av denne hendelsen ønsket jeg et møte med fagsenteret. Under møtet fikk jeg beskjed fra fagsenterets ledelse om at «foreldre i Afrika kastet barn med psykisk funksjonsnedsettelser ut, og i Norge var det kommunen som tok vare på slike barn». Denne setningen preget meg veldig, noe jeg aldri vil glemme. En slik setning kan aldri forstås som noe positivt, og jeg kan ikke si noe annet enn at dette ikke hører hjemme i det norske samfunn."

Dette er morens oppfattelse, og bydelen kan nok se annerledes på dette. Men derfor: Har andre tilsvarende erfaringer?

Les hele hennes framstilling nedenfor. Khadija kan nås på mailadresse Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

Byrådet vil ha flere i tilrettelagt arbeid

Byrådet vil ha flere i tilrettelagt arbeid

Byråd Rina Mariann Hansen har sendt følgende beskjed til alle Oslos kommunale virksomheter:

"Byrådet vil styrke innsatsen slik at flere folk som opplever å stå ufrivillig utenfor arbeidslivet, skal få muligheten til å komme i jobb. En av satsingene som er viktige for oss er «Flere i tilrettelagt arbeid»,som har personer med utviklingshemming som sin primære målgruppe. I løpet av et drøyt år har vi i kommunen skapt 74 nye jobber for personer med utviklingshemming. Det er utrolig bra, men behovet forarbeidsplasser er langt høyere. Jeg sender derfor med dette ut en oppfordring til alle virksomheter i kommunen, til å samarbeide med Helseetaten om nye meningsfulle ansettelser.

De fleste utviklingshemmede står i dag utenfor det ordinære arbeidslivet, men svært mange ønsker seg jobb og kan være i arbeid med litt tilrettelegging. Det finnes viktige arbeidsoppgaver i alle virksomheter som personer med utviklingshemming kan utføre. Ved at noen tar seg av disse oppgavene, vil det være med på å avlaste andre ansatte i virksomhetene. Erfaring fra virksomheter som har ansatt personer medutviklingshemming viser at slike ansettelser bidrar positivt både når det gjelder arbeidsmiljø, omdømme og produktivitet i virksomheten.

De som ansettes har uføretrygd og virksomheten betaler en timelønn på 20 % av sammenlignbar tariff for arbeidsområdet. Rekrutteringen skjer sammen med vår rådgiver i Helseetaten og stiftelsen HELT MED (www.heltmed.no). Virksomhetene er med i prosessen og utvelgelsen av den som skal ansettes. Etter ansettelse følges arbeidstaker og arbeidsgiver opp av jobbspesialist fra HELT MED gjennom heleansettelsesforholdet. Kontakt rådgiver i Helseetaten, Marianne Kreutz, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. mobil xxxxxx for mer informasjon om ordningen."

Dette er det vel all grunn til å heie på.

Vi trenger en tillitsrefom for tildeling av tjenester

Vi trenger en tillitsrefom for tildeling av tjenester

Saken om funksjonshemmede Martin, som fikk dramatisk redusert sitt BPA-tilbud og livskvaliteten da han flyttet til ny bydel, har engasjert mange. Cato Brunvand Ellingsen, politisk representant (SV) i Rådet for personer med funksjonsnedsettelser i Oslo etterlyser en tillitsreform i tjenestetildelingen.

"Byråd Robert Steen argumenterer for at det er dem nærmest tjenestebruker som ser behovet og løsninger best. Det som selvsagt gjennomgående mangler i hans tilsvar er at det faktisk er den som søker om bistand som vet best hvorfor denne bistanden er nødvendig. Det er denne personen som selv opplever sitt liv, sine ønsker og vet hvilke problemer som ønskes løst ved å be om bistand i sitt eget liv. Jeg savner at ansvarlige politikere og ansvarlig administrasjon legger vekt på akkurat dette når en skal utvikle tjenestetilbudet. Ofte er folk godt fornøyd med selve tjenestene, men svært lite fornøyd med kampen for å få tildelt tjenester. Det legges for liten vekt på hvordan disse prosessene foregår, og det er ingenting i Steen sitt svar som peker ut en ny retning. Her er det kommunen som skal bestemme hva som er best for borger.

Slike prosesser frem til tjenestene utøves må utvikles i samvalgsprosesser. Personen selv vet hva denne strever med i hverdagen, hvilke ønsker denne har for fremtiden. Sammen med kompetent personell i kommunen finner en de beste løsningene for å oppnå dette. Det må utvikles en tillitsreform i tjenestetildelingen. En tillitsreform som endrer fokus fra at tjenester er noe som tildeles etter søknad til noe som skapes sammen med tjenestebruker.

Når jeg skrev min mastergradsbesvarelse om dette temaet var det en saksbehandler som sa til meg at «de kan jo ikke få alt de søker om». Det kan ofte virke som dette er en holdning som ikke bare sitter dypt hos mange saksbehandlere, men også hos ansvarlige politikere. Denne redselen for å miste kontrollen, for at det skal komme en flom av dyre søknader om alt mellom himmel og jord. Folk med funksjonsvariasjon ønsker ikke alt mellom himmel og jord. De ønsker å leve helt vanlige liv på linje med andre helt vanlige liv. En tillitsrefom må ikke legge vekt på at folk skal ha tillit til system og politikk. En tillitsreform må legge vekt på at system og politikk skal ha tillit til folk," skriver Cato Brunvand Ellingsen blant annet.

Les hele hans tekst under "les mer."

Byråd Robert Steen svarer BPA-bruker som fikk dramatisk kutt i hjelpetilbudet

Byråd Robert Steen svarer BPA-bruker som fikk dramatisk kutt i hjelpetilbudet

For noen uker siden sendte Martin en fortvilet henvendelse til byråd Robert Steen:

«Er det slik at jeg som en funksjonshemmet innbygger ikke kan fritt flytte innad i egen by, men blir til et gissel i den bydelen hvor jeg har fått vedtaket som gir meg nødvendig helsehjelp og muligheten til et selvstendig liv? Er det slik vi funksjonshemmede skal ha det i Oslo?»

Martin spør, etter at han i fjor flyttet fra bydel Nordstrand til bydel Gamle Oslo. Han er 100 % ufør etter at han ble påkjørt. Han har hatt 100 % døgnkontinuerlig assistanse (24/7) gjennom BPA-ordningen.  Etter flyttingen måtte han søke om nytt vedtak, noe han antok var en ren formalitet for å få videreført det samme livet som før. Men den gang ei. Etter 3 måneders saksbehandling kom den dramatiske beskjeden fra den nye bydelen: Uten begrunnelse får han 38 timer mindre bistand pr. uke.

Nå foreligger et laaangt svar til ham fra byråden, men som byråden avslutter: "Jeg skjønner at dette dessverre ikke var det svaret du ønsket deg, men jeg håper jeg i alle fall "ryddet" litt i roller og ansvar."

Les svarbrevet. Kom gjerne med innspill og kommentarer nedenfor.

Oslo: Velferdsflyktninger

Oslo: Velferdsflyktninger

«Er det slik at jeg som en funksjonshemmet innbygger ikke kan fritt flytte innad i egen by, men blir til et gissel i den bydelen hvor jeg har fått vedtaket som gir meg nødvendig helsehjelp og muligheten til et selvstendig liv? Er det slik vi funksjonshemmede skal ha det i Oslo?» Martin har sendt en fortvilet utfordring til helsebyråd Robert Steen.

Martin spør, etter at han i fjor flyttet fra bydel Nordstrand til bydel Gamle Oslo. Han er 100 % ufør etter at han ble påkjørt. Han har hatt 100 % døgnkontinuerlig assistanse (24/7) gjennom BPA-ordningen.  Etter flyttingen måtte Martin søke om nytt vedtak, noe han antok var en ren formalitet for å få videreført det samme livet som før.

Men den gang ei. Etter 3 måneders saksbehandling kom den dramatiske beskjeden fra den nye bydelen: Uten begrunnelse får han 38 timer mindre bistand pr. uke. Og ikke bare det: Vedtaket spesifiserer 10 timer hvilende nattevakt, som betyr at Martin må være sengeliggende 10 timer i døgnet, 7 dager i uka.

Bydelenes svært ulike holdninger til hva som er tilstrekkelig hjelp er en alvorlig utfordring. Det skaper velferdsflyktninger innad i Oslo ved at sterkt hjelpetrengende må være nøye med hvor de skal bosette seg. Sånne forskjeller kan vi ikke ha.

Dette er opplagt noe helsebyråden og byrådet må finne løsninger på.

Oslo S/Østbanehallen: Utviklingshemmede uønsket?

Rina Wesenbergs utviklingshemmede bror gjorde ikke noen fortred, men opplevde allikevel i dag å bli bortvist av vekterne på Oslo S med beskjed om at han hadde "vært der for lenge." Hun skriver:

"Nokas-vekterne på Oslo S diskriminerer! Jeg er rett og slett forbanna! Så TC (hennes bror) er ute å styrer seg selv: Han var på turistinfoen på Østbanehallen; der elsker han å være; han liker å se igjennom tabeller og ruter. TC har alltid et mål når han er ute og han plager ingen, bortsett fra at han kan virke litt masete når han stiller spørsmål. Poenget med denne posten er at han blir stoppet av Nokas som vil bortvise han fra Turistinfoen fordi de mener han har vært der for lenge. Jeg prøver å forklare dem via telefon at han liker å være der og at han ikke plager noen. Han har til og med lov til å være der.

Etter noen minutter ringer TC igjen og er redd fordi de følger etter han. Jeg får snakke med Nokas igjen og vakten sier nå at de vil bortvise TC fra Østbanehallen. Jeg prøver igjen å si at de ikke har grunnlag for det. Han har like mye rett til å farte rundt som alle andre. Dessuten skal han jo nå videre, sa jeg. «Å gjøre hva da?» spør Nokas. Jeg sa at det har de ikke noe med, men at han skal ta buss trikk, eller bane. Neste spørsmål er «hvor da?» Det nekter jeg rett og slett å svare på fordi det har de ingenting med. Jeg spør videre om de egentlig bare stoppet han fordi TC ser annerledes ut og var ute aleine? De la på.

Dette skjedde fordi TC har en utviklingshemning og var ute aleine, de var nok sikre på at han hadde rømt fra institusjonen eller var farlig fordi han ser litt annerledes ut, TC er ikke farlig. Dette var diskriminering!"

Sånn kan vi ikke ha det!! Les nyhetsoppfølging hos Vårt Oslo.

Hun sendte nedenstående klage til vekterselskapet, som er Nokas/Avarn Security.

Bydeler: Nei til BPA, i stedet bekymringsmelding til barnevernet

Bydeler: Nei til BPA, i stedet bekymringsmelding til barnevernet

Anne er en - av mange - som må nedlegge mye tid og ressurser for å få tilstrekkelig bistand til sitt utviklingshemmede barn. Hun søkte om BPA, men fikk avslag begrunnet i at det var lettere for Anne hvis hennes barn fikk mer avlastning. Bydelen mente å vite at å drifte en BPA-ordning ville bli for krevende for moren. Bydelen understreket at avslaget ikke handlet om penger da hennes barn uansett er en stor utgift for bydelen.Og deres tilbud var en økning i avlastning fra 30 til 50 prosent.  

Annes klage ble sendt fram til Fylkesmannen, men moren fikk ikke medhold. Moren mente avslaget var helt urimelig og sendte fram ny søknad om å få BPA. Bydelen avviste også denne søknaden, og klage ble sendt fram til Fylkesmannen. Fylkesmannen ga moren medhold i klagen, og Anne har nå 29 timer BPA i uka. Etter 10 måneders fortvilelse og kamp.  

Og det utrolige, som Anne skriver: "I mellomtiden hadde hjemmesituasjonen selvsagt eskalert. Det var kaos hjemme. Dette resulterte i en bekymringsmelding til barnevernet fra de samme som ikke ville gi meg BPA. De kunne bokstavelig talt forhindret dette ved å gitt meg BPA første gang jeg søkte."  

Ingen fra bydelen hadde noen gang vært hjemme hos Anne. Bydelsbarnevernet var helt tydelige på at det ikke forelå noen omsorgssvikt, og bekymringsmeldingen ble henlagt. Men som Anne skriver: "Saken har vært en veldig stor psykisk belastning for meg som mor."  

Moren heter ikke Anne, for som hun skriver: "Jeg ønsker å være anonym. Er jo fortsatt avhengig av hjelp fra bydelen, og ønsker å ha en god tone med dem. Derfor tør jeg ikke snakke høyt om dette."  

La meg legge til: Eksempelet er ikke unikt, heller ikke at bydeler bringer inn bekymringsmelding til barnevernet. Foreldre til funksjonshemmede barn kan nok gi uttrykk for sterk fortvilelse og oppgitthet når de føler at bydelen ikke involverer foreldre og barn i løsningsutformingene. Men dette er ut fra en ekte omsorg for barnet, og det motsatte av omsorgssvikt. Som nærmeste pårørende har de opparbeidet mange års kompetanse på barnet som den ansatte i bydelen kanskje bare har brukt en håndfull timer på. Pårørende sitter på den fremste spisskompetansen.

Det var plass til heile meg i heisen opp til likestillingsministeren

Det var plass til heile meg i heisen opp til likestillingsministeren

"Er personar med funksjonshemming likestilte? Same dag som bioteknologilova blei vedtatt, stemte Stortinget ned eit framlegg frå SV om at FN sin menneskerettskonvensjon om likestilling for personar med funksjonshemming, skulle bli norsk lov.

Eg skal akte meg vel for å påstå nokon samanheng mellom desse lovane. Likestillingsministeren har ansvar for begge felt, både kvinners rett til å bestemme over eigen kropp, og funksjonshemma sin rett til å delta i samfunnet på heilt lik linje med andre. Bioteknologilova blei altså vedteken på tysdag, og den andre har blitt føreslått vedtatt fleire gongar, men blir nedstemt kvar gong.

Myndigheitene meiner at dei skal strekke seg så langt dei kan for å oppfylle denne menneskerettskonvensjonen, men norsk lov står over menneskeretten til likestilling, slik at det ikkje får konsekvensar å bryte han. Det får ikkje konsekvensar når kommunar ikkje tilbyr Brukarstyrt Personleg Assistanse til personar med funksjonshemming. Det får ikkje konsekvensar når skular avviser barn med særskilde behov på grunnlag av manglande kompetanse og økonomi. Det får ikkje konsekvensar når offentlege bygg, for eksempel likestillingsministeren sitt kontor, ikkje er universelt utforma.

Tre gongar har Stortinget stemt ned lovframlegg om å gjere menneskerettskonvensjonen til norsk lov. FN har uttrykt bekymring for at Norge ikkje gjer konvensjonen til norsk lov, men norske politikarar synest det er nok å strekke seg så langt dei kan, uavhengig av kor langt kvar enkelt kommune kan strekke seg. Å kunne strekke seg er elles eit tøyeleg omgrep. Det var i november 2019 at det ikkje var plass til Jan Grue i heisen opp til likestillingsministeren sitt kontor. Eg tenkjer ofte på kor langt dette kontoret kan ha strekt seg for å syte for at personar med funksjonshemming har tilgang. Eg trur ikkje det kan vere særleg langt," skriver Olaug Nilssen i Klassekampen.

Les hele artikkelen nedenfor.

Ledelinjer gir en mer tilgjengelig by

Ledelinjer gir en mer tilgjengelig by

Hvert år arrangerer synshemmedes organisasjoner en aksjonsuke der de fokuserer på et tema som er viktig i synshemmedes hverdag.

I år er temaet ledelinjer og ledende elementer i bygg og uteområder. Ledesystemer (dvs. ledelinjer, oppmerksomhetsfelt, varselfelt m.m.) er del av et internasjonalt språk som bidrar til at fysiske omgivelser blir lesbare for alle – også blinde og svaksynte.  Ledelinjer er en eller flere lagte linjer, lagt i lengderetningen, for å lede personer fra ett punkt til et annet. Ledelinjer må være både taktilt opphøyde og visuelt godt synlige. Det er viktig å ha fri passasje på begge sider av ledelinjene så synshemmede ikke møter hindringer. Det er særlig viktig å ha ledelinjer over store åpne plasser. Det er alltid viktig å sikre tilstrekkelig belysning, slik at ledelinjer blir godt synlige. Motlys må unngås – dette er spesielt viktig ved faremomenter, som eksempelvis trapper.

Disse bidrar til at alle, inkludert blinde og svaksynte, finner svar på disse essensielle spørsmålene, hvor er jeg, hvor skal jeg eller hvordan kommer jeg dit?

Dette er et viktig fokus, og jeg støtter deres aksjon.

Har du eksempler på torg, åpne plasser, inngangspartier eller andre steder i Oslo hvor det burde vært ledelinje eller et ledefelt? Da bør du sende en e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

BPA i Oslo - Grunn til bekymring?

BPA i Oslo - Grunn til bekymring?

BPA, brukerstyrt personlig assistanse, er en lovfestet rettighet du har som funksjonshemmet med assistansebehov. Formålet med BPA er å gi personer med stort hjelpebehov større frihet til å styre tjenestene og hverdagen selv.

Jeg får mange henvendelser fra funksjonshemmede som er i «konflikt» med bydelen ved at bydelen sier nei til BPA-ordning, eller et bydelen – etter den funksjonshemmedes mening  - gir for få timer. Når jeg går inn i konkrete saker forstår jeg godt fortvilelsen.

Bydelsutvalget i Gamle Oslo har engasjert seg i dette, og bydelsdirektøren har i et notat til bydelsutvalget besvart en rekke spørsmål.

De fakta og svar som framgår av notatet gjør at jeg fortsatt sitter igjen med mange spørsmål.

Bydelsutvalget skriver at de «er bekymret for lav tillit mellom de som har behov for BPA-tjenester» og bydelsdirektøren mener dette «kan handle om ulike oppfatninger om hva en tjeneste skal inneholde.»  Og bydelen sier: «Leverandører og interesseorganisasjoner gir store forventninger til omfanget på et vedtak om BPA.» Og ikke minst: «Bydelen har erfaringer med at noen deler av spesialisthelsetjenesten presenterer et tjenestetilbud langt over det bydelen er lovpålagt å innvilge.»

En test på om bydelen har en praksis i tråd med lovens krav er klagebehandlingen hos Fylkesmannen. Bydelsforvaltning Gamle Oslo kan fortelle at de i perioden 2017 – 2019 sendte fram 24 klagesaker til Fylkesmannen vedrørende BPA. Hele 11 av sakene ble omgjort av Fylkesmannen til BPA-søkerens gunst. Dette er en høy omgjøringsprosent.

Hva er folks erfaringer vedrørende dette i bydel Gamle Oslo? Og ikke minst: Hvilke erfaringer har folk i andre bydeler?