Funksjonshemmede

Hvis ikke alles rettigheter er sikret, er ingens rettigheter sikret

Hvis ikke alles rettigheter er sikret, er ingens rettigheter sikret

Dette skriver Cato Brunvand Ellingsen, vernepleier, master i habilitering:

"FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble ratifisert av Norge i 2013, men er ikke inkorporert i norsk lov. SV sitt forslag om dette ble tatt opp i stortinget vinteren 2019, men fikk ikke flertall. På årets Arendalsuke var det politikere som sa de var skamfull over at de hadde stemt nei, at de ikke hadde kunnskap nok på det tidspunktet. Det er nok ikke tilfeldig at det var akkurat menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som ble glemt. Kunnskapen om situasjonen for denne store befolkningsgruppen er svak, oppmerksomheten enda svakere. 

CRPD gir føringer på en rekke felt, men særlig 3 moment bør være av interesse for politikere, inkludert meg, som stiller til valg nå i høst:

- Alle mennesker har medfødte iboende rettigheter. Disse rettighetene er konstante uavhengig av personens egenskaper. Alle skal ha mulighet til å bestemme i eget liv. Vår oppgave er å gi støtte slik at dette er mulig. Noen trenger mer støtte enn andre. Særlig er det nødvendig å lage gode systemer for beslutningsstøtte til personer med utviklingshemming. 

- De kommunale tjenestene må skifte perspektiv. Tradisjonelt har en omsorgsideologi rådet. Vi tar vare på dem som trengs å tas vare på. Vi skal gjøre det vi mener er best for deg. Konvensjonen krever at vi tenker annerledes. Den legger til grunn at tjenestene og tjenesteyterne skal gjøre det personen selv mener er best ut fra dennes egne ønsker og verdier. Vi må sammen med dem det gjelder finne ut hva som er viktig i deres liv. 

- Funksjonshemmingen oppstår i gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. Vi har ofte sett på funksjonshemming som et individuelt problem. Noe som er sykt, som må repareres. Samfunnet skaper funksjonshemming. Han i rullestol er ikke funksjonshemmet før han kommer til trappen uten rampe. Folk med utviklingshemming hindres i å ta valg på lik linje med andre på grunn av at samfunnet ikke er tilrettelagt. Ansattes arbeidstidsordninger kan være et eksempel på organisasjonsmessige barrierer som forhindrer folk i å leve liv i tråd med egne ønsker. Hvilke valgmuligheter har folk som trenger bistand til å delta hvis arbeidstidsordningen tilsier at en må være hjemme når bistandsytere skal overlappe eller før nattevakten kommer?"

Les hele hans artikkel nedenfor.

En sommer er over - refleksjon før kommunevalget

En sommer er over - refleksjon før kommunevalget

Berit Ovesen, mor til utviklingshemmet datter, gir oss innblikk i en særs krevende hverdag fordi hun hele tiden må kjempe for en bistand fra fellesskapet som egentlig burde vært selvsagt:

"Jeg tenker på at jeg i for liten grad får til å være sosial, hjelpe andre og ta vare på meg selv. Grunnen er enkel. Jeg har hatt nattevakt alle netter hittil i år, i tillegg til jobb og omsorg for Sigrid på dagtid. Jeg elsker min datter. Hun har lært meg svært mye om livet. Og, det er ikke tvil om at å ha en voksen med utviklingshemming og farlig epilepsi i hjemmet er krevende.

Det har ikke vært ferie i år på grunn alle nattevaktene. Det har vært pustetimer når Sigrids superassistenter har jobbet. Dette er forøvrig helt vanlig for mennesker i vår situasjon. Vi er mest sliten etter ferier. Hvis vi er heldige, kan vi sende våre på leir en uke. Med Sigrids epilepsi og mangel på verbalspråk kan hun ikke dra uten assistenter. Leir er dyrt, særlig hvis du må ha med flere ledsagere. Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Valget om at Sigrid skal få bo hjemme er bevisst, og det eneste riktige for henne og familien. Det jeg skulle ønske er at kommunen leverer det loven krever. I så fall hadde mine omsorgsoppgaver vært slutt for syv år siden," skriver hun blant annet.

Les hennes gjesteblogginnlegg nedenfor.

Nye institusjoner for utviklingshemmede?

Nye institusjoner for utviklingshemmede?

Klok holdning fra Tore Syvert Haga og Kristin Kjæret fra Alna SV i en artikkel i Dagsavisen:

"Alle må ha rett til å velge egen bosituasjon. Vi må ikke tilbake til institusjonstvangen.

Lenge var boligtilbudet til utviklingshemmede i Norge dominert av store, sentraliserte institusjoner. Som en reaksjon på dette fikk vi den såkalte HVPU- reformen, som skulle legge til rette for at denne gruppen fikk bo og leve ute i samfunnet som alle oss andre. De siste årene har vi imidlertid sett en urovekkende tendens til at en del kommuner bygger opp store, institusjonslignende boligtilbud. Samlokalisering av mange boliger gir praktiske fordeler for kommunen som tjenestetilbyder, ved at det kan etableres permanente personalbaser i boligkompleksene.

Et eksempel på dette så vi i sommer i bydel Alna i Oslo. Her ble det vedtatt å bygge ut 18 tilrettelagte boliger på Haugerud. Boligene skal ha felles personalbase og fellesområder. Etter SVs oppfatning er institusjonspreget tydelig. Vi foreslo et noe mindre prosjekt med dempet institusjonspreg. Det ble dessverre stemt ned av alle de andre partiene. Flertallet var heller ikke villige til å legge føringer for at framtidige prosjekter ikke skulle være så institusjonspregede.

Bydelen har for få tilrettelagte boliger. Det betyr at i en rekke familier bor voksne barn hjemme hos sine foreldre lenger enn ønskelig. Derfor er det stort behov for nye boliger. En del samlokaliserte boliger kan være gunstig og legge til rette for et godt sosialt liv. Men blir det for stort, forsvinner fordelene. Mange i denne gruppen trenger å forholde seg til en fast krets av personer de kjenner godt. Store fellesområder for mange beboere og deres besøkende står i motstrid til dette.

Når det bygges så mange tilrettelagte boliger på et sted, frykter vi at friheten til å velge bosted, ikke blir reell. Brukerne og deres foreldre kan risikere å få valget mellom kun disse institusjonspregede boligene eller å fortsette å bli boende hjemme. Norge ble i mars i år eksaminert av FN om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Norge fikk flere kritiske kommentarer. Å bygge nye institusjoner i bydel Alna er å gå i motsatt retning av FNs råd til Norge. Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i vår egen bydel gikk også imot den foreslåtte løsningen.

Alna SV er nå spente på hvordan Oslo bystyre vil behandle denne saken når den nå går videre til dem," skriver Tore Syvert Haga og Kristin Kjæret.

Hurra for bydel Grorud

Hurra for bydel Grorud

For snart 2 år siden fikk jeg en fortvilet henvendelse fra Norsk forbund for utviklingshemmede. Bydel Grorud ønsket å tvangsflytte to psykisk utviklingshemmede kvinner på rundt 60 år.

Kvinnene bodde i en firemannsbolig i bydelen, hvor det den siste tiden kun hadde vært to leietagere. Bydelen ønsket ikke å fylle opp leilighetene fordi de ønsket å samle mange flere som har et hjelpebehov på ett sted. De har derfor bygget et stort kompleks til 16 personer, samlokaliserte boliger, hvor de ønsket at de to kvinnene skulle flytte inn.  

Kvinnene har bodd i sine hjem i over 25 år, trivdes der og kjenner nærmiljøet godt. Den ene har også vokst opp i området. De pårørende/verger mente at en flytting vil bli alt for krevende for dem.  

Den ene kvinnen hadde hatt en del utagering, mot seg selv (selvskading). Med få faste og stabile tjenesteytere har dette bedret seg veldig. Frykten for at situasjonen skal forverre seg var så klart stor, når en stab som skal yte tjenester til 16 skal inn og ut til henne. "Uansett hva bydelen hevder, at de skal lage en liten fast gruppe rundt henne, vet vi hva som skjer i slike store samlokaliserte boliger,» skrev NFU.  

Den andre kvinnen er, i tillegg til en utviklingshemning, blind. Hun klarer å ta seg ganske bra frem i sin egen leilighet. En ny leilighet ville bety at hun må starte helt på nytt igjen. Hun blir også urolig over å ha mange mennesker rundt seg fordi hun da ikke vet hva som kan skje.  

De pårørende og verger hadde sendt fram stevning til tingretten da jeg kom inn i saken. Det var tydelig at planlegging, prosesser, involvering og slikt ikke hadde vært god nok, og ansvar for det antar jeg kan ligge på begge sider. Jeg utfordret byråd og bydelsdirektøren til å foreta en revurdering av saken med sikte på å finne en løsning basert på at kvinnene fikk bli boende. Samtidig ble rettssaken stilt i bero.

Bydelen la all prestisje til side, og omkalfatret  planene. Bydelsdirektør Øystein Eriksen Søreide oppsummerer  i dag saken slik: «De som ønsket å bli har fått anledning til det. Bygget er i behov av en del oppussing. Bydelen samarbeider med Omsorgsbygg om nødvendige tiltak. Når Omsorgsbygg har fått utført de nødvendige forbedringene, vil det flytte to nye beboere inn. De to beboerne som allerede bor der, skal fortsette å bo der.»

Gratulerer til de to psykisk utviklingshemmede kvinnene, og ros til bydel Grorud som løste saken på en svært god måte.

PU: Vil gå i tog for å forby bruk av en slik forkortelse

PU: Vil gå i tog for å forby bruk av en slik forkortelse

Gry Reinsnos, rådgiver i Fellesorganisasjonen, gir meg en svært nyttig påminnelse om at språk er makt:

"Jeg lurer på om jeg kan få lov å utfordre deg litt. I lang, lang tid har jeg fulgt deg og bloggen din. Den jobben du gjør, gjennom alle de år i politikken og med informasjon og meningsytring gjennom bloggen, har vært uvurderlig for mange. Både enkeltpersoner og for sosialpolitiske saker og tjenestene.

Likevel vil jeg utfordre deg litt.

Ord er makt. Ord gjenspeiler holdninger og ofte de som er litt godt nedgravd eller skult for oss. Og ikke minst; ord er noe vi speiler oss i, både de av oss ordene gjelder og de av oss som leser.

Og da blir ord viktig.

Når jeg da leser at overskrifter som «Gjengs leie for PU-boliger» og det er bilde med utkledde tegneseriefigurer under – så må jeg si litt i fra. Jeg håper du ikke tror jeg betviler intensjonen eller hensikten, jeg har kun et ønske om å bevisstgjøre litt rundt ordenes makt. Nå vi reduserer folks hjem til en PU-bolig, eller et menneske til en PU-èr da frarøver vi folk både identitet, likeverd og vi undergraver alvoret i saken. Og vi bruker slike ord og forkortinger ubetenksomt og uten å reflektere over konsekvensene.

Jeg blir glad og engasjert når jeg leser at viktige sosialpolitiske tema som «gjengsleie» lyser opp på bloggen din, og håper at det neste gang ikke mister sin betydning av alvorlige saker og tema, gjennom å reduseres til en PU-sak.

En forkortning jeg for øvrig ville gått i tog for å gjøre ulovlig." skriver Gry Reinsnos.

Hun har jo så rett, og jeg tror jeg relativt konsekvent gjennom mange år har brukt uttrykket "utviklingshemmet", og ikke PU. Men her glapp det, og jeg gjengir derfor Grys henvendelse som en påminning til meg selv og oss alle.

Ikke kutt HC-parkering

Ikke kutt HC-parkering

Therese Hongrø gir oss en nyttig påminnelse:

"I forbindelse med Miniøya i Tøyenparken blir det omregulering av parkering ved badet. De HC-plassene som er der er knapt dekkende i utgangspunktet. Nå er det ikke sjans i havet ettersom Miniøya har fått okkupere godt over halve parkeringen der. Det må da være mulig for dem å parkere andre steder? At funksjonshemmede skal fratas parkering og dermed mulighet til å benytte badet og nødvendig trening er på ingen måte akseptabelt. Det må da være bedre at de funksjonsfriske frivillige og ansatte må gå noen meter ekstra i regnet enn at funksjonshemmede og rullestolbrukere skal måtte "gå" unødig langt for å få parkering.

Jeg jobber som BPA hos en rullestolbruker som er avhengig av bassengtrening. Vi må nå håpe at det er en ledig plass på Bøler i stedet.

Håper at alle HC-plassene på Tøyenbadet opprettholdes ved Øyafestivalen og at parkering heller flyttes for funksjonsfriske. Nå er jeg faktisk ikke så rent lite forbannet. At det alltid er funksjonshemmede som settes til side er ikke greit i 2019," skriver hun.

En klok påminnelse, og generelt: Det er jo ingen grunn til å tro at det er mindre behov for parkering for HC i forbindelse med større publikumsarrangementer, enten det er i Tøyenparken, Rådhusplassen eller ved idrettsarrangementer. Snarere skal vi vel legge til rette for at funksjonshemmede i størst mulig grad skal kunne få være tilstede på linje med alle oss andre. Det betyr at det er behov for flere, ikke færre, HC-plasser ved slike arrangementer.

Tar du ballen fungerende byråd Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.? Og hva med Øyafestivalens Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.?

Gjengs leie for PU-boliger: Byrådet rydder, og foreslår å bevilge 35 millioner

Gjengs leie for PU-boliger: Byrådet rydder

Byrådet legger inn 35 millioner kroner i revidert budsjett som legges fram i dag slik at bystyrets vedtak fra februar om tilbakeføring av husleieøkning innfris og alle som skal ha 15 % reduksjon i husleie, får det. Da man opphevet vedtaket i 2015 viste det seg å omfatte flere kontrakter enn det bystyret trodde og i februar i år reverserte man vedtaket.  Det er det man nå sikrer penger til ved å bevilge 35 millioner kroner.

Boligbygg, som forvalter mange av de kommunale boligene, har siden februar gått gjennom sine kontrakter, og funnet om lag 60 som var inngått før 2006 vedtaket og som likner såpass mye på de kontraktene som fra 2006 var fritatt fra gjengs leie (H-17-2006), at byrådet ser det som rimelig at de behandles på samme måte. Det betyr at disse kontraktene og disse leietakerne får redusert husleien sin tilbake til 2016-nivå og  få tilbakebetalt det som er innbetalt for mye.

Den samme jobben gjøres nå også i alle de 15 bydelene, som også forvalter en del kommunale boliger. Gitt at disse har ulike systemer tar kartleggingen litt lengre tid, men vedtakene vil fortløpende bli effektuert.

De 35 millionene vil gå til tilbakebetaling av mellomlegg og nedjustert husleie for følgende grupper:

* Beboere som var fritatt fra gjengs leie fra 2006, men som opplevde en økning fra 2016. Disse får tilbakebetalt mellomlegget tilbake til 2016.

* Beboere som etter bystyrets intensjon fra 2006 burde vært fritatt fra gjengs leie. Disse får tilbakebetalt mellomlegget tilbake til 2016.

*Beboere i samlokaliserte boliger med personalbase. Disse får fra og med 1. mars 2019 redusert husleie.

I praksis betyr det at det er satt av 35 millioner kroner slik at kommunen har et økonomisk rom til å gjennomføre tilbakebetaling av mellomlegget tilbake til 2016 for de beboerne som var fritatt fra gjengs leie før 2006, kommunen reduserer gjengs leie med 15 % for de som bor i samlokaliserte boliger med personalbase, og kommunen ser etter kontrakter som er så like 2006-vedtaket at de burde ha vært omfattet av dette.

Vedtaket i 2006 lød: "Husleien i kommunale trygdeboliger og kommunale boliger som er særskilt tilrettelagt for eldre og mennesker med funksjonshemming, men som ikke fyller Husbankens krav til betegnelsen omsorgsboliger, samt omsorgsboliger for utviklingshemmede, fastsettes til 900 kroner per kvadratmeter boligareal. Husleien konsumprisreguleres i tråd med husleielovens bestemmelser. Ordningen gjelder kun videreføring av eksisterende leieforhold som i forbindelse med eiendomsreformen ble overført fra bydelene til eiendomsforetakene 01.01.2004. Ved inngåelse av nye leieavtaler i ovennevnte boliger, fastsettes husleien til gjengs leie, og beboerne omfattes av ordningen med bostøtte til leietakere i kommunale boliger."

Det skulle selvsagt aldri vært innført gjengs leie for disse beboerne, og det er en viktig ryddejobb som her gjøres. Neste steg er selvsagt å skrote gjengs leie som system for husleie i alle de øvrige kommunale utleieboligene.

Har datter med CP: Får alltid nei fra kommunen, og må klage og anke

Har datter med CP: Får alltid nei fra kommunen, og må klage og anke

Linda Corneliussen er fortvilet over hvordan kommunen stiller opp overfor familier med sterkt funksjonshemmede barn. Som hun skriver:

"Enkelte bydelers behandling av familier med funksjonshemmede barn er helt horribel. Jeg har en datter på 10 år som har den alvorligste graden av Cerebral Parese - CP (hun kan ikke sitte, gå, spise eller snakke ) og epilepsi, men som er kognitivt sterk. Jeg tror ikke vi har opplevd at en eneste søknad har blitt innvilget uten avslag først. For meg virker det som bydelen prøver å spare penger ved å gi avslag. Dersom de gjør det så sparer de enten penger ved at det går minst ett år før hjelpen blir innvilget via Fylkesmannen, eller så orker ikke familiene å klage og bydelen slipper unna alt ansvar.

For at vår datter skal leve et godt og likeverdig liv er hun og vi helt avhengig av hjelp fra bydelen. Da vi bestemte oss for å søke BPA måtte vi helt til fylkesmannen for å få det innvilget. Nå da vi søkte om en økning i antall timer ( hun har kun 45 timer i måneden ) så fikk vi selvfølgelig avslag på dette også. Ikke helt uventet ut fra det vi har opplevd tidligere, men det er både sårende og urovekkende når bydelen mener de istedenfor å gi mer hjelp kan gi oss føringer for samværsordningen jeg og pappa-en har. I tillegg krydrer de avslaget med å skrive at «alle barn på 10 år må følges til aktiviteter» og at jeg som arbeidsleder burde være flinkere til å spare opp timer. Akkurat som om det er lett å spare opp timer når det man har å rutte med er 11 timer i uka. Det er så jeg har lyst til å gi opp alt sammen, men det er jo ikke et valg om barnet mitt skal ha et bra liv. Så det er bare å manne seg opp til en ny klagerunde som helt sikker havner hos Fylkesmannen denne gangen også :("

Rimelig eller urimelig. Sånn opplever Linda det. Hun er fortvilet, og mener hun burde møte mer forståelse for bistandsbehovet.

Utviklingshemmet: Ut å shoppe omsorgsbolig

Utviklingshemmet: Ut å shoppe bolig

Det høres så vakkert ut når vi snakker om brukervalg. At den enkelte selv kan velge hvem som skal levere tjenester til deg. Men når kommunen "bare" utleverer en adresseliste og sender deg ut på "shopping" synes jeg nok de hjelpetrengende i for stor grad overlates til seg selv. Det er kommunen som sitter med fagkunnskapen, kjenner de aktuelle steder og skal veilede.

"Katrine" strever med å få et kvalitativt godt bo- og omsorgstilbud til hennes sønn som har diagnosene Asperger og ADHD, og trenger omsorgsbolig livet ut:

"Via Habiliteringstjenesten fikk jeg vite om et nytt system for valg av bolig, og sommeren 2018 fikk jeg godkjent fra Bydel Søndre Nordstrand at min sønn kunne velge bolig i Omsorgsnivå 1. Jeg fikk en liste fra bydelen og beskjed om å sjekke ut videre.

Av private årsaker har jeg ikke klart å ta tak i dette før oppunder jul. Jeg har i desember og januar ringt og ringt, til de ulike aktørene på listen til bydelen, og til kontorer i Oslo sentralt.

Jeg kommer ingen vei. Jeg får av de stedene jeg ringer vite at de enten ikke har noe ledig, eller kun har ledig et rom med resten fellesarealer. (Min sønn trenger en egen leilighet, og kan ikke flyttes inn på kun et rom. Han vil ikke kunne dele stue etc med andre grunnet sin rigiditet bl.a.). Ellers får jeg vite at det er bydelen som skal hjelpe meg, men jeg får ikke kontakt med noen. Jeg ringes ikke opp igjen. Et sted hadde kanskje en leilighet ledig for noen uker siden, men vet ikke nå om den er ledig. Jeg skulle bli ringt tilbake 31.01.19, men har ikke hørt noe.

Når jeg henvender meg sentralt til spesialkonsulent ved Seksjon for anskaffelser av helse -og sosialtjenester (AHS), får jeg motstridende info. Han sier at ulike aktører skal ha ledig kapasitet, og også at de planlegger nye boliger, men når jeg kontakter aktørene får jeg vite at de ikke har plass.

Jeg startet i ny jobb som seniorrådgiver hos xxx 1.2.19. Jeg er altså selv høyt utdannet innen spesialpedagogikk, men klarer ikke skaffe min sønn et godt botilbud. Jeg har nå ikke anledning til å ringe frem og tilbake i timesvis slik jeg har gjort i januar.

Jeg vet nå ingen annen råd enn å søke juridisk bistand."

Bør ikke de hjelpetrengende forvente mer av kommunen? Hva er andres erfaringer?

Utviklingshemmede Vegard: Bydelen utsetter utkastelsesbegjæringen

Utviklingshemmede Vegard: Bydelen utsetter utkastelsesbegjæringen

Men Vegard og hans pårørende lever fortsatt med utkastelsestrusselen over seg:

"Bydelen har sagt at de skal la begjæringen ligge til vi har fått avklart om sosialkontoret kan hjelpe oss. Ikke et ord om at ikke trusselen skal bli til virkelighet. En utsettelse som gjorde at jeg trodde jeg kunne senke armene litt og ta opp igjen skrivevirksomheten av bokserien min, jeg er forfatter. Det kan jeg ikke.

Du kaster ikke ut en mann med Downs selv om det ikke er til gata. Det er intet mer enn umenneskelig å tenke på å kaste en mann som elsker sin leilighet og sitt bosted til et sted der dere kan grabbe til dere mindre penger for ham. Jeg vil at Vegard, vi, skal få dispensasjon fra det møtet med sosialkontoret, som ydmyker oss, stjeler av vår tid og som bruker av vår psykiske helse.

Jeg har vært gjennom en periode i mitt liv jeg aldri ønsker å oppleve igjen, at ingen andre skal oppleve heller. Jeg vet at det er mange utviklingshemmede i hele landet som sliter, selv om Oslo har de dyreste gjengs leie prisene. De har ingen egen stemme, og er helt avhengige av at andre snakker for dem. Foreldre betaler sine barns husleie med egne penger. Vi pårørende har sittet med ansvaret for dem hele livet. Vi er slitne av å kjempe for dem. Vi vil heller ha diplom og godord for alt vi gjør, som vi mange ganger ikke orker å gjøre," skriver pårørende Randi Røst Kile blant annet.

Les hele hennes tekst under "les mer." Og bruk gjerne del-knappen, i solidaritet.

Mann med Downs Syndrom, 55 år, trues med utkastelse fra kommunalt bofellesskap

Downs Syndrom, 55 år, trues med utkastelse fra kommunalt bofellesskap

Utviklingshemmede Vegard Kiles husleie ble av Oslo kommune økt fra 8.000 til 13.000 kroner. Med uføretrygd uten rett på bostøtte er han ikke i stand til å klare en slik leie. Det har oppstått en restleie på 18.000 kroner. I går fikk han varsel om inkasso og utkastelse om betaling ikke skjer innen 14 dager.

Pårørende skriver til meg:

«Vegard, 55 år, bor i Rustadgrenda bofellesskap. Han har en mor på 93 år på Langerud sykehjem. Dit kan han gå for å besøke henne. Forøvrig har han en bror, Gorm Kile, som er min mann. Jeg har kjent Vegard fra han var ni år gammel. Han arbeider på den vernede bedriften Fossheim. Tidligere bodde han i Ulsrudveien i et bofellesskap rett ved sitt barndomshjem. Der ble det nedbemannet og satt sparekniv på tilbudet i en slik grad at han ikke trivdes lenger. Ville ikke hjem fra ferier og sånt. Derfor overførte vi han til et sted med mer pleie. Han har den leiligheten han bor i fordi det er den han ble tildelt, ikke fordi det var den han ville ha. Vegard kunne fint ha klart seg med mindre plass, men han må bo der han bor. Hvis ikke ville han bli svært ulykkelig.

Her trenger vi hjelp. Hele livet står vi i utfordringer med disse ungene. Det er helt jævlig at det skal legges slike steiner til byrden. For det er en byrde, selv om vi er sammen med dem i største kjærlighet. Det er vi som må tørke dritt og tåle raserianfall av en diger sterk mann. Han er også den beste varmeste person som eksisterer, Ville ikke vært uten, men vi vil heller ha takk enn økonomiske katastrofer som også skal ramme oss.

Nå er han altså truet med inkasso for attentusen kroner. Kommunen truer med utkastelse. Jeg er i harnisk, i sjokk og i tårer. Vi snakket med HVPU. Verken de eller vi hadde trodd at det skulle komme til dette.»

Bydelen selv "forklarer":

"Det er svært kjedelig at Vegard (...) er kommet i en så vidt vanskelig økonomisk situasjon, men pt. er det dessverre lite vi kan få gjort med det. Det er bestemt i bystyrevedtak at denne type boliger ikke skal være subsidierte – og bydelen er pålagt å følge opp dette vedtaket. Det er en vanskelig økonomisk situasjon for personer med funksjonsnedsettelser i mange bydeler i Oslo, etter at mange bydeler de siste årene har justert opp husleiene til gjengs leie. Det er mulig at det kommer nye regler fra sentralt hold som følge av de til dels store økningene, men foreløpig vet vi ikke noe om dette. Uførereformen i 2015 ga personer med uførepensjon et løft inntektsmessig, men så lenge Husbankens bostøtteregler ikke følger opp, er situasjonen dessverre blitt slik at svært mange rett og slett har for høy inntekt til å kunne få bostøtte. Da er det dessverre ikke så mange muligheter igjen.»

Dette er gjengs leie på sitt verste, og bystyret har ansvaret. Bystyret tok like før jul et grep ved å vedta at gjengs leie, husleienivå og bostøtte skal evalueres. For sånn kan vi ikke ha det. Men i mellomtiden: dette er også svært umusikalsk av bydel Østensjø. Jeg har sendt fram en utfordring til bydelens politiske ledelse. De har bedt om redegjørelse fra bydelsdirektøren.