Funksjonshemmede

Avinor: Er dette godt nok?

Avinor: Er dette godt nok?

Under overskriften Assistanse, skriver Avinor på sine nettsider: "Vi har flere tilbud for reisende med nedsatt funksjonsevne på Oslo lufthavn". Og, jada, i teorien ser dette veldig bra ut.

Men Grete Tunsjø er ikke imponert:

"Kom hjem fra Spania midnatt torsdag 7 nov.

Etter at alle andre hadde gått av flyet ble vi sittende å vente på assistansen. Etter lang ventetid ringte flypersonalet  og fikk til svar at det skulle komme noen om 10 min.  Avinor hadde fått bestilling på 3 stk. hjelpere men hadde bare 1 på vakt. Den ene passasjeren fikk hjelp av en pårørende, men vi var 2 som ble stående å vente og kjørt etappevis.  

Jeg har TT-kort og hadde bestilt Taxi. Skulle henvende meg til mottaker med grønn vest men det var ingen der. Vi lette på drosjeholdeplassen etc. men fant ingen.  Etter en tid ringte jeg til 02323 som fant min bestilling og ordnet med en taxi som kom etter 10 minutter.   Slitsomt nok å komme hjem så sent men at ikke bestillingene er tilstede gjør det vanskelig for funksjonshemmede.   Personalet på flyet var lei av at Avinor til stadighet ikke hadde bemanning nok."  

Jeg ber Avinor kommentere saken, og legger den ut når den foreligger.

Hva er andres erfaringer?    

Våre små søsken

Våre små søsken

Vi har en liten søster

Vi har en liten bror

Som er litt anderledes

Enn andre barn på jord

 

De kom til denne verden

- det vanskelige sted -

Med mindre håndbagasje

Enn vi er utstyrt med

 

Ja, slik startet Inger Hagerups kjente dikt.

Shahram Ariafar er leder for Norsk Forbund for Utviklingshemmedes Oslo-avdeling. En viktig del av hans jobb er å være "advokat" for medlemmer som stanger hodet i veggen når det gjelder å få akseptabel bistand fra det offentlige hjelpeapparat. Som denne saken:

"Jeg skal hjelpe en familie i en bydel i Oslo. En familie med to barn: en sønn på 12 år med barneautisme, ADHD og flere andre diagnoser og en datter på 13 år. Gutten har ikke skoletilbud og får hjemmeundervisning. Han begynte på en spesialgruppe men dette passet ikke bra for ham. Han ble henvist til nærskolen som har gitt beskjed at de ikke kunne ta vare på ham og ble derfor henvist til en annen nærskole og fikk samme beskjed.

Far må jobbe om natta for å kunne avlaste mor om dagen. Mor er utslitt og sliter veldig mye. Søsken har ikke noe tilbud.

Fylkesmannen har kommet med kritikk av bydelen men bydelen bruker ressurser til å gi avslag etter avslag til familien. De skriver: "mor er sint og gråter i møte" og bruker dette for å argumentere for dårlig samarbeid.

Gutten har vedtak for BPA (15 timer i uken). Ikke bare at bydelen ikke ønsker å gi dem flere timer, men de vil ikke fornye vedtaket. De mener "bolig" er bedre (les: billigere) alternativ. Det spiller ingen rolle hva foreldrene eller fagpersoner sier.

Nå har familien gitt meg fullmakt og jeg skal kontakte bydelen for å avtale et møte."

Ingen tvil om at kommunen har et betydelig forbedringspotensiale i hvordan vi stiller opp overfor byens kanskje mest hjelpetrengende. I alt for stor grad føler de at kommunen ikke er der som en medspiller.

HC-parkering Havnepromenaden og Sørenga

HC-parkering Havnepromenaden og Sørenga

På hele veien fra Sørenga til Rådhuset mot sjøen er det ingen HC-parkeringsplasser utenom 3 plasser ved Operaen, skriver en rullestolbruker til meg. Jeg har tatt saken opp med byrådet.

"Hele Sørenga, forbi Havnelageret og bort til Rådhuset. På hele veien fra Sørenga til Rådhuset mot sjøen er det ingen utenom 3 plasser ved Operaen. Hverken «blå skilt» eller private. Å komme seg til Sørenga for rullestolbrukere er generelt en vits. Selv med den brua er det for mange nærmest umulig å komme seg dit. Men det er en annen sak.»

Jeg har tatt spørsmålet om med byrådsavdelingen, som svarer dette:"I strekket mellom Sørenga og Rådhuset langs havnepromenaden er det tre kommunale HC-plasser i Operagata.

I tillegg er det i Bjørvikaområdet satt av plass til men foreløpig ikke realisert:

- 3 plasser på nordsiden av Operaen

- 3 plasser på østsiden av Deichmanske bibliotek

- 3 plasser ved Lambda

Oversikt over gjeldende HC-plasser i sentrum finnes her. Ved større arrangementer eller byggearbeider kan det forekomme endringer.

Det jobbes aktivt med å sikre HC-plasser i sentrum med akseptabel avstand til ulike målpunkter. Gjennom arbeidet med bilfritt byliv er antall HC-plasser i sentrum økt, og plasseringen av plassene er utarbeidet blant annet i samarbeid med Handikapforbundet. Det vil jobbes videre med å se på muligheter for å sikre flere HC-plasser langs Havnepromenaden og Sørengaområdet.

Til orientering arbeider også Bymiljøetaten med et pilotprosjekt for å kunne gi sanntidsinformasjon om tilgjengelighet på HC-plasser. Nødvendige sensorer ble nylig etablert på plassene dette piloteres på. Handikapforbundet har bidratt med hjelp til å finne pilotbrukere til prosjektet."

Noen som har synspunkter eller innspill?

Pasientreiser til besvær

Pasientreiser til besvær

Kaare Gilhus skriver til meg:

"Jeg er en mann på 62 år, bosatt på Holmen i Oslo, med cerebral parese som sitter i elektrisk rullestol. Jeg er derfor en hyppig bruker av pasienttransport til og fra fysikalsk behandling og lege.

Tidligere denne uken var jeg hos min fastlege i Hoffsveien. Etter denne legetimen var planen å bade på Røa bad, der min BPA ventet på meg. Jeg hadde derfor bedt sekretæren på legesenteret om at returen med pasienttransport skulle bestilles til Røa bad, og ikke hjem til Holmen. Da bilen fra pasienttransport kom og hentet meg hos legen kl. 12:15, kjørte han meg hjem. Sjåføren forklarte at pasienttransport kun kjørte til/fra behandling og hjem. Jeg hadde ingen nøkler med meg, så sjåføren kjørte meg tilbake til legekontoret(!). (Han hadde ikke lov til å kjøre meg til Røa bad selv om distansen dit ikke var mye kortere).

Eneste riktige løsning for meg hadde vært å bestilt pasienttransport hjem. Derfra kunne jeg bestilt en bil fra fritidsreiser til å ta meg til Røa bad, men når pasienttransport som oftest er 30-45 minutter forsinket, hadde dette vært umulig å koordinere i praksis. Har også forsøkt å bestille fritidsreise fra lege til Røa bad, men får da svar fra fritidsreiser at de ikke har lov til å hente hos lege/behandling. Det er med andre ord umulig å gjøre noe annet enn å reise hjemom når man har vært hos behandler, selv om man har fritidsplaner.

Dette er jo ett system som må gi kommunen ekstrautgifter og ekstra miljøutslipp, så samfunnsøkonomien i det hele virker noe skrudd, da de eneste som later å tjene på det rigide systemet er pasientreiser."

Gilhus beskriver her et statlig transportsystem (Pasientreiser) for transport til lege, sykehus m.v. og et kommunalt transportsystem (Transporttjenesten for funksjonshemmede - TT-tjenesten). To forvaltningsniver. Dette burde selvsagt vært mye bedre koordinert, og sett som et helhetlig system. Gilhus opplever et system som framstår som lite smidig for brukeren, og som samlet sett gir merkostnader for samfunnet.

Hva er andres erfaringer?

Puh! En evig kamp for tilstrekkelig bistand

Puh! En evig kamp, framfor bistand

Sharam Ariafar har et psykisk utviklingshemmet barn. Datteren Mitra på åtte har en lang liste diagnoser fra alvorlig utviklingshemming til barneautisme. Sharam er fortvilet over hvor mye tid han må bruke overfor forvaltningen (og særlig bydel Sagene) for å få  tilstrekkelig hjelp.:

"Det er brukt 9 måneder på en søknad om 2 timer ekstra assistanse (BPA) hver uke. Vi brukte ca 40 timer på søknad, klage og innhenting av dokumentasjon. Skolen brukte 4 timer for å hjelpe oss. Spesialhelsetjenesten brukte 3 timer for å hjelpe oss. NFUs jurister hjalp oss i mange timer. Fastlegen brukte 2 timer for å hjelpe oss.

Hvis vi skal ta antall timer som er brukt (uten den tiden bydelen og Fylkesmannen brukte) da vil det være 58 timer. Med en timelønn på 200 kroner betyr dette 11.600 kroner. Dette ville dekke ekstra kostnader til en assistent for 36 uker (2 timer pr uke).

Det er 3. gang vi måtte gå hele veien til Fylkesmannen i de siste tre årene - og vi har fått medhold i alle saker.

Et utdrag fra Fylkesmannens avgjørelse i den siste saken:

"Fylkesmannen er enig med deg i at det er mangler ved vedtakets begrunnelse. Vi kan ikke se at det er begrunnet tilfredsstillende hvorfor 22,5 timer pr uke er tilstrekkelig, da det ikke foreligger en konkret kartlegging av det totale tjenestebehovet. Bydelens standpunkt om at 22,5 timer pr. uke er nok, framstår derfor hovedsaklig som en påstand........Fylkesmannen kommer til at det foreligger feil ved bydelens saksbehandling. Vi sender saken tilbake for ny behandling i bydelen, og viser til våre anmerkninger over."

Sharam spør: "Hva med de som ikke klarer å ta kampen? Hva med de som ikke kan språket? Enda en grunn til at vi ikke kommer til å gi opp. Dette gjelder ikke kun Mitra men mange tusen barn rundt omkring. Vi kommer til å ta deres kamper."

Det er krevende å ha et funksjonshemmet barn, og sannelig gjør ikke forvaltningen det nødvendigvis enklere. Som Sharam sa i fjor: "Du bruker så mye energi mot bydelen, tannhelse, legevakt og sykehus. Så når du skal bruke energi sammen med barnet ditt, er du noen ganger tom." Vi kan da ikke ha det sånn!

Hvis ikke alles rettigheter er sikret, er ingens rettigheter sikret

Hvis ikke alles rettigheter er sikret, er ingens rettigheter sikret

Dette skriver Cato Brunvand Ellingsen, vernepleier, master i habilitering:

"FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble ratifisert av Norge i 2013, men er ikke inkorporert i norsk lov. SV sitt forslag om dette ble tatt opp i stortinget vinteren 2019, men fikk ikke flertall. På årets Arendalsuke var det politikere som sa de var skamfull over at de hadde stemt nei, at de ikke hadde kunnskap nok på det tidspunktet. Det er nok ikke tilfeldig at det var akkurat menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som ble glemt. Kunnskapen om situasjonen for denne store befolkningsgruppen er svak, oppmerksomheten enda svakere. 

CRPD gir føringer på en rekke felt, men særlig 3 moment bør være av interesse for politikere, inkludert meg, som stiller til valg nå i høst:

- Alle mennesker har medfødte iboende rettigheter. Disse rettighetene er konstante uavhengig av personens egenskaper. Alle skal ha mulighet til å bestemme i eget liv. Vår oppgave er å gi støtte slik at dette er mulig. Noen trenger mer støtte enn andre. Særlig er det nødvendig å lage gode systemer for beslutningsstøtte til personer med utviklingshemming. 

- De kommunale tjenestene må skifte perspektiv. Tradisjonelt har en omsorgsideologi rådet. Vi tar vare på dem som trengs å tas vare på. Vi skal gjøre det vi mener er best for deg. Konvensjonen krever at vi tenker annerledes. Den legger til grunn at tjenestene og tjenesteyterne skal gjøre det personen selv mener er best ut fra dennes egne ønsker og verdier. Vi må sammen med dem det gjelder finne ut hva som er viktig i deres liv. 

- Funksjonshemmingen oppstår i gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. Vi har ofte sett på funksjonshemming som et individuelt problem. Noe som er sykt, som må repareres. Samfunnet skaper funksjonshemming. Han i rullestol er ikke funksjonshemmet før han kommer til trappen uten rampe. Folk med utviklingshemming hindres i å ta valg på lik linje med andre på grunn av at samfunnet ikke er tilrettelagt. Ansattes arbeidstidsordninger kan være et eksempel på organisasjonsmessige barrierer som forhindrer folk i å leve liv i tråd med egne ønsker. Hvilke valgmuligheter har folk som trenger bistand til å delta hvis arbeidstidsordningen tilsier at en må være hjemme når bistandsytere skal overlappe eller før nattevakten kommer?"

Les hele hans artikkel nedenfor.

En sommer er over - refleksjon før kommunevalget

En sommer er over - refleksjon før kommunevalget

Berit Ovesen, mor til utviklingshemmet datter, gir oss innblikk i en særs krevende hverdag fordi hun hele tiden må kjempe for en bistand fra fellesskapet som egentlig burde vært selvsagt:

"Jeg tenker på at jeg i for liten grad får til å være sosial, hjelpe andre og ta vare på meg selv. Grunnen er enkel. Jeg har hatt nattevakt alle netter hittil i år, i tillegg til jobb og omsorg for Sigrid på dagtid. Jeg elsker min datter. Hun har lært meg svært mye om livet. Og, det er ikke tvil om at å ha en voksen med utviklingshemming og farlig epilepsi i hjemmet er krevende.

Det har ikke vært ferie i år på grunn alle nattevaktene. Det har vært pustetimer når Sigrids superassistenter har jobbet. Dette er forøvrig helt vanlig for mennesker i vår situasjon. Vi er mest sliten etter ferier. Hvis vi er heldige, kan vi sende våre på leir en uke. Med Sigrids epilepsi og mangel på verbalspråk kan hun ikke dra uten assistenter. Leir er dyrt, særlig hvis du må ha med flere ledsagere. Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Valget om at Sigrid skal få bo hjemme er bevisst, og det eneste riktige for henne og familien. Det jeg skulle ønske er at kommunen leverer det loven krever. I så fall hadde mine omsorgsoppgaver vært slutt for syv år siden," skriver hun blant annet.

Les hennes gjesteblogginnlegg nedenfor.

Nye institusjoner for utviklingshemmede?

Nye institusjoner for utviklingshemmede?

Klok holdning fra Tore Syvert Haga og Kristin Kjæret fra Alna SV i en artikkel i Dagsavisen:

"Alle må ha rett til å velge egen bosituasjon. Vi må ikke tilbake til institusjonstvangen.

Lenge var boligtilbudet til utviklingshemmede i Norge dominert av store, sentraliserte institusjoner. Som en reaksjon på dette fikk vi den såkalte HVPU- reformen, som skulle legge til rette for at denne gruppen fikk bo og leve ute i samfunnet som alle oss andre. De siste årene har vi imidlertid sett en urovekkende tendens til at en del kommuner bygger opp store, institusjonslignende boligtilbud. Samlokalisering av mange boliger gir praktiske fordeler for kommunen som tjenestetilbyder, ved at det kan etableres permanente personalbaser i boligkompleksene.

Et eksempel på dette så vi i sommer i bydel Alna i Oslo. Her ble det vedtatt å bygge ut 18 tilrettelagte boliger på Haugerud. Boligene skal ha felles personalbase og fellesområder. Etter SVs oppfatning er institusjonspreget tydelig. Vi foreslo et noe mindre prosjekt med dempet institusjonspreg. Det ble dessverre stemt ned av alle de andre partiene. Flertallet var heller ikke villige til å legge føringer for at framtidige prosjekter ikke skulle være så institusjonspregede.

Bydelen har for få tilrettelagte boliger. Det betyr at i en rekke familier bor voksne barn hjemme hos sine foreldre lenger enn ønskelig. Derfor er det stort behov for nye boliger. En del samlokaliserte boliger kan være gunstig og legge til rette for et godt sosialt liv. Men blir det for stort, forsvinner fordelene. Mange i denne gruppen trenger å forholde seg til en fast krets av personer de kjenner godt. Store fellesområder for mange beboere og deres besøkende står i motstrid til dette.

Når det bygges så mange tilrettelagte boliger på et sted, frykter vi at friheten til å velge bosted, ikke blir reell. Brukerne og deres foreldre kan risikere å få valget mellom kun disse institusjonspregede boligene eller å fortsette å bli boende hjemme. Norge ble i mars i år eksaminert av FN om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Norge fikk flere kritiske kommentarer. Å bygge nye institusjoner i bydel Alna er å gå i motsatt retning av FNs råd til Norge. Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i vår egen bydel gikk også imot den foreslåtte løsningen.

Alna SV er nå spente på hvordan Oslo bystyre vil behandle denne saken når den nå går videre til dem," skriver Tore Syvert Haga og Kristin Kjæret.

Hurra for bydel Grorud

Hurra for bydel Grorud

For snart 2 år siden fikk jeg en fortvilet henvendelse fra Norsk forbund for utviklingshemmede. Bydel Grorud ønsket å tvangsflytte to psykisk utviklingshemmede kvinner på rundt 60 år.

Kvinnene bodde i en firemannsbolig i bydelen, hvor det den siste tiden kun hadde vært to leietagere. Bydelen ønsket ikke å fylle opp leilighetene fordi de ønsket å samle mange flere som har et hjelpebehov på ett sted. De har derfor bygget et stort kompleks til 16 personer, samlokaliserte boliger, hvor de ønsket at de to kvinnene skulle flytte inn.  

Kvinnene har bodd i sine hjem i over 25 år, trivdes der og kjenner nærmiljøet godt. Den ene har også vokst opp i området. De pårørende/verger mente at en flytting vil bli alt for krevende for dem.  

Den ene kvinnen hadde hatt en del utagering, mot seg selv (selvskading). Med få faste og stabile tjenesteytere har dette bedret seg veldig. Frykten for at situasjonen skal forverre seg var så klart stor, når en stab som skal yte tjenester til 16 skal inn og ut til henne. "Uansett hva bydelen hevder, at de skal lage en liten fast gruppe rundt henne, vet vi hva som skjer i slike store samlokaliserte boliger,» skrev NFU.  

Den andre kvinnen er, i tillegg til en utviklingshemning, blind. Hun klarer å ta seg ganske bra frem i sin egen leilighet. En ny leilighet ville bety at hun må starte helt på nytt igjen. Hun blir også urolig over å ha mange mennesker rundt seg fordi hun da ikke vet hva som kan skje.  

De pårørende og verger hadde sendt fram stevning til tingretten da jeg kom inn i saken. Det var tydelig at planlegging, prosesser, involvering og slikt ikke hadde vært god nok, og ansvar for det antar jeg kan ligge på begge sider. Jeg utfordret byråd og bydelsdirektøren til å foreta en revurdering av saken med sikte på å finne en løsning basert på at kvinnene fikk bli boende. Samtidig ble rettssaken stilt i bero.

Bydelen la all prestisje til side, og omkalfatret  planene. Bydelsdirektør Øystein Eriksen Søreide oppsummerer  i dag saken slik: «De som ønsket å bli har fått anledning til det. Bygget er i behov av en del oppussing. Bydelen samarbeider med Omsorgsbygg om nødvendige tiltak. Når Omsorgsbygg har fått utført de nødvendige forbedringene, vil det flytte to nye beboere inn. De to beboerne som allerede bor der, skal fortsette å bo der.»

Gratulerer til de to psykisk utviklingshemmede kvinnene, og ros til bydel Grorud som løste saken på en svært god måte.

PU: Vil gå i tog for å forby bruk av en slik forkortelse

PU: Vil gå i tog for å forby bruk av en slik forkortelse

Gry Reinsnos, rådgiver i Fellesorganisasjonen, gir meg en svært nyttig påminnelse om at språk er makt:

"Jeg lurer på om jeg kan få lov å utfordre deg litt. I lang, lang tid har jeg fulgt deg og bloggen din. Den jobben du gjør, gjennom alle de år i politikken og med informasjon og meningsytring gjennom bloggen, har vært uvurderlig for mange. Både enkeltpersoner og for sosialpolitiske saker og tjenestene.

Likevel vil jeg utfordre deg litt.

Ord er makt. Ord gjenspeiler holdninger og ofte de som er litt godt nedgravd eller skult for oss. Og ikke minst; ord er noe vi speiler oss i, både de av oss ordene gjelder og de av oss som leser.

Og da blir ord viktig.

Når jeg da leser at overskrifter som «Gjengs leie for PU-boliger» og det er bilde med utkledde tegneseriefigurer under – så må jeg si litt i fra. Jeg håper du ikke tror jeg betviler intensjonen eller hensikten, jeg har kun et ønske om å bevisstgjøre litt rundt ordenes makt. Nå vi reduserer folks hjem til en PU-bolig, eller et menneske til en PU-èr da frarøver vi folk både identitet, likeverd og vi undergraver alvoret i saken. Og vi bruker slike ord og forkortinger ubetenksomt og uten å reflektere over konsekvensene.

Jeg blir glad og engasjert når jeg leser at viktige sosialpolitiske tema som «gjengsleie» lyser opp på bloggen din, og håper at det neste gang ikke mister sin betydning av alvorlige saker og tema, gjennom å reduseres til en PU-sak.

En forkortning jeg for øvrig ville gått i tog for å gjøre ulovlig." skriver Gry Reinsnos.

Hun har jo så rett, og jeg tror jeg relativt konsekvent gjennom mange år har brukt uttrykket "utviklingshemmet", og ikke PU. Men her glapp det, og jeg gjengir derfor Grys henvendelse som en påminning til meg selv og oss alle.

Ikke kutt HC-parkering

Ikke kutt HC-parkering

Therese Hongrø gir oss en nyttig påminnelse:

"I forbindelse med Miniøya i Tøyenparken blir det omregulering av parkering ved badet. De HC-plassene som er der er knapt dekkende i utgangspunktet. Nå er det ikke sjans i havet ettersom Miniøya har fått okkupere godt over halve parkeringen der. Det må da være mulig for dem å parkere andre steder? At funksjonshemmede skal fratas parkering og dermed mulighet til å benytte badet og nødvendig trening er på ingen måte akseptabelt. Det må da være bedre at de funksjonsfriske frivillige og ansatte må gå noen meter ekstra i regnet enn at funksjonshemmede og rullestolbrukere skal måtte "gå" unødig langt for å få parkering.

Jeg jobber som BPA hos en rullestolbruker som er avhengig av bassengtrening. Vi må nå håpe at det er en ledig plass på Bøler i stedet.

Håper at alle HC-plassene på Tøyenbadet opprettholdes ved Øyafestivalen og at parkering heller flyttes for funksjonsfriske. Nå er jeg faktisk ikke så rent lite forbannet. At det alltid er funksjonshemmede som settes til side er ikke greit i 2019," skriver hun.

En klok påminnelse, og generelt: Det er jo ingen grunn til å tro at det er mindre behov for parkering for HC i forbindelse med større publikumsarrangementer, enten det er i Tøyenparken, Rådhusplassen eller ved idrettsarrangementer. Snarere skal vi vel legge til rette for at funksjonshemmede i størst mulig grad skal kunne få være tilstede på linje med alle oss andre. Det betyr at det er behov for flere, ikke færre, HC-plasser ved slike arrangementer.

Tar du ballen fungerende byråd Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.? Og hva med Øyafestivalens Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.?