Funksjonshemmede

Parkere i Oslo? Nå finner du ledige HC-plasser med mobilen

Parkere i Oslo? Nå finner du ledige HC-plasser med mobilen

I Oslos indre bykjerne – innenfor Ring 1 og det området hvor man utvikler «bilfritt byliv» – er det 130 parkeringsplasser for forflytningshemmede (HC-plasser).

Et prosjekt i Bymiljøetaten handler om å gjøre det så enkelt som mulig for deg med HC-kort (parkeringstillatelse for forflytningshemmede) å finne fram til en ledig plass når du trenger den.

Denne våren er det montert sensorer i bakken under de aller fleste av de 130 plassene som måler om det står en bil parkert der eller ikke.

Informasjonen fra sensorene er tilgjengelig i Bymiljøetatens egen app for bilister: «Bil i Oslo». Her kan du både kan se hvor HC-plassene er, om de er ledige eller opptatt akkurat nå, og hvordan du skal kjøre for å finne fram til den plassen du har sett deg ut.

Et grønt merke med smilefjes viser om plassen er ledig. Et rødt merke med fjes uten smil viser at plassen er opptatt akkurat nå.

Hva er folks erfaringer?

Mangel på HC-parkeringsplasser skaper utenforskap

Mangel på HC-parkering skaper utenforskap

Inge Karlsen skriver til meg:

"I dag hadde jeg en opplevelse som jeg ville dele med deg.   Jeg har MS, og har hatt det i ca. 20 år nå. Blå lapp i bilen, og avhengig av rullestol dersom det ikke er veldig korte distanser.   Skulle til tannlege i sentrum. Nærmere bestemt Colosseum-klinikken i Stortingsgata 30. Jeg sjekket på forhånd muligheter for parkering, og konkluderte med at HC-plassene var så langt unna at det kunne jeg glemme. 

I samme kvartal som tannlegen ligger Saga parkeringshus. Det måtte bli min løsning, tenkte jeg.  Kjørte ned i god tid før timen, og kjørte rett i "parkeringshuset" Utrolig trangt og uoversiktlig der inne. Masse små rom, parkering i bakker osv. Jeg var "livredd" for bilen, og følte at jeg nesten var i veggen (eller andre hindringer) hele tiden.    Så ingen HC-skilt, mulig de var der, men jeg kunne ikke finne dem. Snakket med flere der inne, og de bare ristet på hodet over det håpløse p-huset.  

Jeg kjørte rett og slett ut igjen, og deretter ringte jeg tannlegen og sa at jeg ikke hadde sjans til å parkere. De fine folka på klinikken sa at de skulle komme og hente meg, og at jeg bare skulle finne en ok plass inne i huset. Har du ikke Golf eller tilsvarende så må du rett og slett bare ta 1,5 plass, for de oppmalte plassene er mindre enn bilen min. Jeg parkerte, fikk ut stolen og ventet på hjelp.  De var raskt på pletten (2 personer) og de kunne fortelle at de ikke brukte dette parkeringshuset fordi det rett og slett var for trangt og farlig. 

Det var heller ingen heiser eller noen form for merking, så den eneste muligheten (mente de) var å rulle samme vei ut som jeg hadde kjørt inn. Jeg vil gjerne møte en handicappet person som kommer seg opp de bakkene med en manuell stol. Var helt håpløst, og jeg er fortsatt skjelven, 5 timer etterpå.  

Byen har forandret seg mye på mine 20 år+ her. Til det verre, dessverre!" skriver Inge Karlsen.

Adm.direktør John Lien i Aimopark (eier av p-huset) har ikke benyttet seg av sin mulighet til å kommentere denne saken. Hva er andres erfaring og synspunkter?

Oslo kommunes kontrollutvalg: Varsku om spesialundervisning

Oslo kommunes kontrollutvalg: Varsku om spesialundervisning

61 % av barn med autisme som det søkes om plass for ved byomfattende spesialskole eller spesialgruppe får avslag, og som en rapport fra Kommunerevisjonen understreker; det er svært krevende for mange nærskoler å tilrettelegge for økningen i antallet elever med autisme, utviklingshemmede og andre med omfattende behov for spesialundervisning. Disse elevene kan i liten grad være i ordinære klasserom. De må ofte ha skjerming, noe som krever et omfattende arbeid for skolen med å tilpasse bygningen med egne rom, lydisolerte vegger og liknende. Mange skoler og vanlige lærere har for lite spes-ped ressurser. Da risikerer disse elevene å bli henvist til å være uforholdsmessig mye med «assistenter» og de får et for dårlig tilbud.

Kommunerevisjonen har både sett på det byomfattende tilbudet ved Haukåsen og Rødtvedt, men også det byomfattende tilbud forøvrig. Fra Oslo kommunes kontrollutvalgs side har vi valgt å sende fram sak til bystyret og anbefale bystyret om å vedta følgende:

"Kommunerevisjonens rapport 7/2021 Kvalitet i spesialskole og spesialgruppe viser det at det var mange positive trekk ved tilbudet til elevene både ved Haukåsen skole og Rødtvet skole. Bystyret merker seg at foreldrene som besvarte

Kommunerevisjonens spørreundersøkelse i hovedsak var fornøyde med skolenes tilbud. Bystyret merker seg samtidig at undersøkelsen avdekker mangler og svakheter, blant annet knyttet til utformingen av vedtak og elev- og foreldremedvirkning. Bystyret mener det er viktig at det kommer klart fram av enkeltvedtakene hvilken spesialundervisning hver enkelt elev skal få, hvordan denne skal organiseres og at skolene sikrer nødvendig informasjon til og 13 medvirkning for elever og foreldre.

Bystyret merker seg også at skolene i liten grad hadde lagt til rette for at assistenter/miljøarbeidere fikk individuell veiledning.

Bystyret merker seg videre at det synes å være en stor andel søkere til spesialskole og spesialgruppe (45 % i 2020–2021) som ikke får innvilget plass. Bystyret understreker også viktigheten av rutiner for kartlegging, forebygging og rapportering av bruk av tvang. Bystyret merker seg at Utdanningsetaten og de to skolene varsler relevante tiltak. Bystyret legger til grunn at byråden følger opp at varslede tiltak blir iverksatt, og at rapporten inngår i kommunens arbeid med å videreutvikle kvaliteten på spesialundervisningen i Osloskolen.

Bystyret tar for øvrig rapport 7/2021 til orientering."

Har du synspunkter på dette? Skriv i kommentarfelter eller henvend deg til de folkevalgte i bystyrets fagkomite.

Utviklingshemmede: Vi trenger en ny reform; boligreform

Vi trenger en ny reform

Klok utfordring fra Cato Brunvand Ellingsen:

"Som en følge av en kanskje litt forunderlig del av politikken, fikk den såkalte Tøyen-avtalen betydning for utviklingshemmede i større grad enn at de nå snart må til Bjørvika for å se på Munch-malerier. Avtalen medførte også at tjenester og bosted for enkeltpersoner ikke skulle legges ut på anbud. Det ble opprettet en brukervalgsordning der tjenesteleverandører prekvalifiseres, og utviklingshemmede kan nå velge mellom slike prekvalifiserte leverandører. Dette er en mye bedre ordning enn at enkeltpersoner legges ut på en offentlig anbudsportal, men samtidig er den med på å opprettholde institusjonaliseringen. Ordningen forutsetter nemlig at folk må leie bolig av leverandøren de velger. 

Konsekvensen er at hvis en er misfornøyd med tjenestene en får, må en flytte hvis en vil ha ny leverandør av tjenester. Hvis en ønsker å flytte, er misfornøyd med stedet en bor eller finner nye mer attraktive muligheter, må en bytte leverandør av tjenester selv om en er fornøyd og har skapt gode relasjoner med tjenesteytere. Dette gjelder også når leiekontrakt sies opp eller leverandører slutter, går konkurs eller lignende. Dette er dypt problematisk.  

Det er tid for å evaluere brukervalgsordningen i Oslo kommune. Ingen er brukere i alle deler av livet. En er bruker i relasjon til eksempelvis helse- og omsorgstjenester. Som SV politiker er jeg selvsagt svært skeptisk til kommersialisering av tjenester, men skal en først legge dette på anbud må det faktisk gjelde tjenester og ikke bolig. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede må først og fremst løses i boligpolitikken, eksempelvis gjennom en aktiv husbank, leie til eie ordninger og gode kommunale leiligheter til leie. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede skal verken løses av helse- og omsorgspolitikken eller helse- og omsorgstjenestene. 

Vi får ikke oppfylt HVPU-reformens 30- år gamle intensjoner før vi virkelig klarer å skille bosted og tjenester. Uten en ny reform, der vi faktisk skiller dette, vil alltid institusjonaliseringens grep, der systemets perspektiv vil overkjøre personens perspektiv være det dominerende. Uten en ny reform der vi faktisk skiller bosted og tjenester vil vi ikke kunne følge funksjonsnevnekonvensjonens krav og forventninger. I Oslo kan vi godt begynne med å endre ordningen med fritt brukervalg," skriver han blant annet.

Les hele teksten nedenfor, under "les mer." Hva tenker du?

Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Oslo: Jeg går inn i styret

Norsk Forbund for Utviklingshemmede i Oslo: Jeg går inn i styret

I 1973 flyttet jeg fra Fredrikstad til Oslo-området for å begynne i min første "ordentlige" jobb: Som miljøarbeider ved et behandlingshjem for autistiske barn i Asker. Stedet var opprinnelig startet av en gruppe familier med autistiske barn, med Tordis og Jo Ørjasæter i spissen. På helsenorge.no er autisme beskrevt slik: "Autisme er en utviklingsforstyrrelse som fører til vansker med gjensidig sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Autisme kjennetegnes også av rigid og repeterende adferd." Det var en lærerik tid.

I mine mange år i folkevalgt atbeid har jeg hatt særlig engasjement i forhold til funksjonshemmedes situasjon. Et samfunn tilpasset funksjonshemmede vil være et godt samfunn for oss alle, og egentlig er det ofte storsamfunnet som skaper begrensninger for en del menneskers muligheter til å leve et fullverdig liv. F.eks. ved at avstanden mellom busstoppene blir større eller ved at digitalisering skaper utenforskap.

Det finnes ingen «svake» mennesker, men noen trenger mer tilretteleggelse og bistand enn andre. De funksjonshemmede jeg kjenner er ressurssterke mennesker, som ut fra sine forutsetninger har svært mye å bidra med til fellesskapet. Dette handler om et omfordelingsperspektiv. For å få resultatlikhet, at alle innbyggerne skal få et likeverdig liv, forutsetter det at vi forskjellsbehandler i tilbudet.

De fleste av oss har et eller annet avvik i forhold til "gjennomsnittsmennesket", og med stor sannsynlighet blir vi alle på et tidspunkt i livet funksjonshemmet. Ikke minst alderen kan føre til det. Jeg må erkjenne at helsevesenet har gitt meg en diagnose som vil gjøre at jeg selv i løpet av en periode trolig blir funksjonshemmet.

Men jeg fortsetter mitt samfunnsengasjement som om intet har skjedd.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede har utfordret meg og spurt om jeg kan sitte i styret i deres Osloavdeling. Det har jeg sagt ja til, og vi har første møte i det nye styret onsdag. Derfor nå denne beskjed: Har du innspill til utviklingshemmedes situasjon i Oslo tar jeg svært gjerne i mot henvendelser.

Ahus-diagnose: Du har fire til seks år igjen å leve.....

Dødsbudskapet

I 2016 ga Ahus meg en diagnose som beskrives slik i forskningslitteraturen:"

– Dette er en svært alvorlig sykdom som har enkelte trekk felles med både Parkinsons og Alzheimers sykdom. Sykdommen utvikler seg raskt og den gjennomsnittlige levetiden etter at diagnosen er stilt, er bare fire til seks år. Det finnes per i dag ingen kur mot sykdommen.»  Eller som det står i pasientjournalen: "Lewy body demens i tidlig fase."

Tida gikk, uten at jeg så noen dramatisk utvikling. Allikevel var det enkelte trekk som bekymret meg. Dårligere hukommelse og økende balansevansker. Men allikevel oppegående og i live. Det var grunn for meg til å ta en ny runde med fagfolkene på Ahus, noe jeg hadde i januar i år. Og som det nå heter i journalen: "Man presiserer for pasient og pårørende at man ikke har holdepunkter for å anse ham som dement, og at man således ikke kan stille diagnosen Lewy legeme-demens."

Dødsbudskapet i 2016 var grusomt å motta, og tross alt oppfatter jeg den svært alvorlige beskjeden jeg nå har fått om Lewy legemesykdom/Parkinson  - men uten den mest agressive form som ble beskrevet i 2016 - som en lettelse. Sykdommen kan ha et svært forskjellig – og alvorlig - forløp, men jeg trøster meg med at progresjonen så langt har vært svært svak.. 

Jeg har tenkt nøye igjennom det, og kommet til at på dette området er åpenhet overfor mine omgivelser det som er best for meg selv og i tråd med min alminnelige grunnholdning om et åpnere samfunn.

Tida framover kan bli svært krevende, men jeg skal stå i det. Jeg skal slettes ikke trappe ned. Jeg skal delta i politikk og samfunnsliv som om – nesten – alt er som før. 

Les mer nedenfor.

 

Unge funksjonshemmede rammes av urettferdige koronatiltak

Unge funksjonshemmede rammes av urettferdige koronatiltak

Det gjentas stadig at alle med høyrisiko nå er blitt vaksinert. Det stemmer ikke, påpeker Hanne Svarstad og Anne Spurkland:

"I regjeringens koronastrategi utgjør rettferdighet et mål. Dette målet oppfylles ikke for yngre med store fysiske og kognitive funksjonsnedsettelser.

Mange funksjonshemmede har høy risiko for alvorlig sykdom og død av korona, blant annet på grunn av manglende mulighet til å hoste opp slim. Statistikk fra England og Wales viser at funksjonshemmede utgjør hele 60 prosent av dem som døde av koronasykdom. Mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser er spesielt utsatt for smitte fordi de er avhengige av nærkontakt med mange omsorgsarbeidere.

Beboerne ved norske sykehjem ble vaksinert i første pulje. Yngre funksjonshemmede med lignende boforhold og smittefare ble plassert langt bak i køen. Mens sykehjemsbeboere har kort forventet levetid, risikerer yngre funksjonshemmede å miste mange leveår. Dette er mennesker som allerede har store utfordringer. De hadde fortjent en bedre behandling under pandemien.

Det gjentas stadig at alle med høyrisiko nå er blitt vaksinert. Det stemmer ikke. Hele 330.000 nordmenn har nå fått minst én vaksinedose. Yngre funksjonshemmede burde vært vaksinert først, men etter over to måneder er turen ennå ikke kommet til dem. Det er viktig at det gjennomføres grundige undersøkelser av hvordan dette kunne skje. Nyere rettferdighetsteori gir et godt utgangspunkt for forklaring. Grupper som møter urettferdighet, kjennetegnes gjerne av mangel på både anerkjennelse og representasjon. Det handler om mangel på respekt for de svakestes menneskeverd.

Vi er nå inne i en fase med mye mutert virus som smitter lett. Det er på høy tid at yngre funksjonshemmede i stor fare gis nødvendig beskyttelse. De bør umiddelbart tilbys vaksine. Noen kan ha medisinske årsaker til å takke nei. I så fall bør omsorgspersonene deres få vaksine.

Inntil denne gruppen er fullvaksinert, bør alle ansatte rundt dem testes hyppig. Videre bør de mest sårbare holdes unna risikoen for smitte fra svenske pendlere i helse- og omsorgssektoren."

Et år med pandemi for William og hans familie

Et år med pandemi for William og hans familie

Elin Gunnarsson er en ekte løvemamma, men alt det dette innebærer.   Sønnen William er født med en alvorlig og sjelden muskelsykdom som gjør at han har hull i halsen med respirator tilkoblet. Han er kognitivt frisk og elsker å tulle og finne på gøyale ting. William har vedtak på 2:1 assistenter pr. døgn da det trenger å være godt trente voksne som kjenner han svært godt. Det er en stor kabal å drifte og et evig puslespill for og hele tiden være i forkant.  

Elin skriver om sine erfaringer med korona-pandemien:

"Covid-19 banket på døra i mars 2020. Nå er det snart gått ett år og jeg er evig takknemlig for at vi ikke åpnet døra den gang. Ukene var preget av diffuse artikler og beskjeder om hvor farlig eller ufarlig corona var. Tilslutt satt hele situasjonen seg som en hard klump i magen.

Skulle mine barn virkelig være på skole? Var det virkelig trygt nok? Burde noen barn være på skolen nå? Jeg tok en beslutning som minsket klumpen i magen – mine barn skal hjem! Et døgn etter at jeg trakk ut barna mine fra skolen ble hele landets skoler stengt ned og vi var plutselig i en lock down. Det var en befrielse for oss! 

William er en veldig sosial 9 åring og elsker å være på skolen med sine klassekamerater. Heldigvis hadde han fått lånt en robot så han kunne være med noe i klassen og se de andre barna.

Hedda, datteren min på 7 år, var derimot glad for at skolene stengte ned. Hun hadde i en tid slitt med skolevegring og mye bekymringer knyttet til separasjon. At skolene sa til elevene sine rett før nedstengning «corona er ikke farlig for oss som er friske, men kan være veldig farlig for de som er syke fra før» var ikke akkurat noe som gjorde det lettere for Hedda da hun jo vet at broren sin er syk."

Les hele hennes beskrivelse nedenfor, under "les mer."

Rettighetsvaktbikkje roper varsko om forskjellsbehandling i BPA-saker

Rettighetsvaktbikkje roper varsko om forskjellsbehandling i BPA-saker

Ja, dette er overskriften på en artikkel i siste nummer av Handikapnytt, tidsskriftet til Norsk Handikapforbund.

I artikkelen heter det blant annet:

"Samfunnsdebattant og tidligere bystyremedlem for SV, Ivar Johansen, kritiserer Oslo kommune for ulik saksbehandling i BPA-saker. Han mener en database over vedtak langt på vei kan være en løsning.

- Bydeler med ulik saksbehandling i BPA-saker.

- Vedtak omgjort av statsforvalteren som ikke får følger for annet enn den ene enkeltsaken.

Slik er virkeligheten for BPA-brukere og BPA-søkere i Oslo kommune, ifølge Ivar Johansen.

- Uakseptabelt og unødvendig, mener Johansen, som er tidligere mangeårige bystyremedlem for SV, nå politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe, samfunnsdebattant og blogger.

Johansen får mange henvendelser fra personer som trenger tilrettelagte tjenester og som sliter med å få tjenesten de har rett på. De opplever kommunen som en motpart, og ikke en medspiller. Den enkelte må legge ned betydelige ressurser i å dokumentere, i møter, klager, og anker."

Les hele artikkelen her.

Innspill på dette er velkomne.

BPA-kutt: Tilbake til start

BPA-kutt: Tilbake til start

"Ole" er blind, amputert, mistet følelse/finmotorikk i begge hender, pluss mange andre skader etter multitraume/bilulykke/yrkesskade. Han er i dag medeier i entreprenørfirma hvor han også jobber i en 35% stilling som daglig leder. For å fungere i en krevende hverdag har han brukerstyrt personlig assistanse (BPA) med 70 timer pr. uke, men da han flyttet fra bydel St. Hanshaugen til bydel Bjerke ville den nye bydelen redusere BPA-timene til 44 timer pr. uke.

Mange hjelpetrengende som henvender seg til meg forteller at kommunen ikke blir en medspiller, men en motpart. Den enkelte må legge ned betydelige ressurser i å dokumentere, møter, klager, og anker. Forvaltningen vet alltid vet best, også om den hjelpetrengende bistandsbehov og hva som vil fungere. De siste årene har partiene snakket om tillitsreform. Men tillit må jo være gjensidig. Forvaltningen må også ha tillit til innbyggerne og de hjelpetrengende. Den fremste ekspert på Oles liv er Ole selv.

Ole klaget bydelens vedtak inn for Fylkesmannen. Fylkesmannen var helt klar. Bydel Bjerkes vedtak er ugyldig:

"Etter Fylkesmannens vurdering er kommunens vedtak av 03.03.20 ikke tilstrekkelig begrunnet. Vi viser til at vedtaket innebærer en reduksjon av brukers behov for bistand fra 70 til 44 t per uke. Det står ikke forklart hvorfor bydelen mener at 44 t BPA i uken dekker brukers behov. Vi savner en forklaring på hva som ligger bak bydelens utmåling av behov for bistand for de ulike postene. Av vedtaket fremgår det at bruker «stadig [har] hatt endrede behov». Bydelen må her konkretisere hvilke behov som evt. har endret seg, og hva det betyr for utmålingen av tjenesten."

Og dermed blir det tilbake start, nye møter, og: kanskje fattes det nytt vedtak som må klages inn til Fylkesmannen.

Fylkesmannen setter, ved sin klagesaksbehandling, lovlig standard for saksbehandling, og ikke minst: hva som er lovstandard for tilstrekkelig hjelp til en hjelpetrengende. Jeg opplever at beslutning i klagesaker bare får konsekvens i enkeltsaken, og at forvaltningen ikke i tilstrekkelig grad endrer sin praksis i senere saker. Resultatet blir en helt unødvendig byrde på hjelpetrengende, og mer klagebehandling.

Jeg utfordret byråd Robert Steen på dette. Tar du forslaget jeg lanserte i vårt møte i høst, Robert?

Les mer under "les mer."

Ord skaper holdninger

Ord skaper holdninger

Magnhild Sørbotten, leder i Norges Handikapforbund Oslo, er tydelig:

"Det snakkes om «de funksjonshemmede». Det skrives om «de som utgjør en stor utgiftspost på kommunebudsjettet», «de som har spesielle behov» eller «brukerne». Det er mye om, og lite med. Er det derfor vi er så lite synlige i samfunnet vårt? Fordi vi ikke helt regnes med – vi regnes om. Og vi regnes om til kroner og ører, til utgifter og kostnadsposter – i stedet for å sees som de menneskelige ressursene vi er.  Vi i Norges Handikapforbund Oslo vil ta et oppgjør med holdningene som skaper hindringer for oss.

“Klær skaper folk – ja men klær skaper ikke mennesker”, skrev Hamsun. Og ord skaper kanskje ikke handlinger – men de skaper definitivt holdninger. Og holdninger – de fører definitivt til nettopp handlinger. Ordene over sier mye om hvordan man ser på funksjonshemmede. Og de er med på å skape noen holdninger med påfølgende handlinger som vi i NHF Oslo vil til livs.

Vi vil ha slutt på at funksjonshemmede barn stenges ute fra nærskolen, fordi «de har spesielle behov» og heller kan samles i egne klasser eller på egne skoler for «sånne som seg». Funksjonshemmede barn har ikke spesielle behov. De har det samme behovet som nabobarna for å gå på skole i nabolaget sitt, for å få en utdannelse og for å delta i samfunnet- men de kan kanskje trenge noen spesielle løsninger. Det er noe helt annet!

Vi vil ha slutt på at vi ikke synes i bybildet, fordi butikker, puber og restauranter flest i Oslo, ikke er tilgjengelige for rullestolbrukere – ofte med unnskyldningen «De kan jo bare gå et annet sted», eller «Det ville blitt så dyrt å sette opp en rampe her». Det er ikke manglende evne til å gå i en trapp som stenger oss ute, det er at tilkomsten bare er laget for deler av befolkningen. Men når mitt behov for en rampe blir så himla spesielt, så blir «skylden» for utestengelsen lagt på meg – ikke på samfunnet. Og når «feilen» blir plassert hos meg, blir ansvaret samfunnet har pulverisert. Det er ypperlig gjødsel for holdninger om funksjonshemmede som «de andre». De som er annerledes. De som ikke helt teller med.

DEN holdningen er feil. Og den kan fort bli farlig. Funksjonshemmede kjemper den samme kampen mot mytene, holdningene og de strukturelle barrierene som stenger oss ute, som kvinnesakskvinnene, skeive og etniske minoriteter har kjempet før oss.

Diskriminering og særløsninger for noen mennesker er det dyreste et samfunn kan gjøre. Ressurser sløses vekk på slike ordninger. Myten om at vi koster for mye står sterkt i Norge, og vi inviterer til holdningsendring. Velkommen på laget!"