Funksjonshemmede

Transport: Konkurranse sikrer ikke kvalitet

Noen snakker om valgfrihet. Foreldrene i M-klassen på Majorstua skole har ingen valgfrihet. De er prisgitt den monopolisttransportøren som har vunnet kommunens anbud. De har siste året brukt mye tid på å klage til kommunen på sviktende transporttilbud. Men det politiske flertallregime i Oslo rådhus gjør intet, sa SVs Ivar Johansen på et debattmøte arrangert av Norges Blindeforbund og Norges Handikapforbund.


På mandag fikk jeg følgende mail fra en fortvilet mor til et funksjonshemmet barn:

”Nytt skoleår - nye frustrasjoner med skoletransporten. I dag tok det nøyaktig 3 timer og 5 minutter fra Mina skulle bli hentet og til hun faktisk ble det. Hver halvtime var jeg på telefonen med Djupvik, og fikk så og si hver gang høre at dette var veldig leit, men bilen ville komme om noen minutter. Det er fullstendig uholdbart at firmaet som så til de grader har vist seg udugelig skal kunne fortsette.”

Noen snakker om valgfrihet. Foreldrene i M-klassen på Majorstua skole har ingen valgfrihet. De er prisgitt den monopolisttransportøren som har vunnet kommunens anbud. De har siste året brukt mye tid på å klage til kommunen på sviktende transporttilbud.

Det ser det ut til at de må fortsette med. Det nye skoleåret startet like fortvilende.

Anbud og konkurranse skal sikre kvalitet, sier noen. Men forutsetningen for det er jo at leverandører som ikke leverer i henhold til avtale sparkes ut. Men det politiske flertallregime i Oslo rådhus gjør intet.
T-bane, buss og trikk er et godt transportmiddel, for de og oss som kan nyttiggjør seg det.
Og heldigvis øker antallet kollektivreisende i Oslo, og det er veldig bra.
Politikerne i Rådhuset jubler når Oslo Sporveier øker antallet reisende.

For mange av dere her i dag er TT-transporten kollektivtilbudet.
Hvis antallet TT-reiser øker er mange bystyrepartier bekymret. Det snakkes da bl.a. om misbruk. Ingen sier at jeg misbruker månedskortet mitt på Sporveien, om jeg reiser mye med T-banen.

Jeg håper dere som er her i dag som TT-brukere ikke hadde brukt opp kvoten med fritidsreiser, for jeg forstår at en rullestoltransport ellers ville kunne kostet mellom 1.000 og 1.500 kroner i Oslo. Sånn er det ikke med meg; jeg kan reise ubegrenset med T-banen for månedskortet mitt.Som dere skjønner; den aller viktigste framtidsvye for meg er at vi kan få et likeverdig transporttilbud, som har tilnærmet samme tilgjengelighet og koster det samme for alle.

Å legge til rette for sosial deltakelse i samfunnet, er særs viktig – for oss alle.

Skatt på sykdom

I gårsdagens møte i bystyrets finanskomite behandlet vi et forslag fra Venstre om at byens IT-selskaper burde få grave ned gratis bredbåndskabler over hele byen. Dette vil i følge tallene fra IKT-bransjen selv bety at Oslo kommune over noen år ville subsidiere IKT-bransjen i størrelsesorden en milliard kroner, og som slett ikke nødvendigvis ville føre til billigere bredbåndstjenester for byens innbyggere.

Men om så hadde vært riktig:
Jeg ville heller brukt en milliard på å redusere skatter- og avgifter  på helse- og omsorgstjenester, framfor å subsidiere IT-selskapene i denne byen.I offentligheten framstår ofte byrådslederen – og Fr.P. og Høyre - i media og skryter av at Oslo ligger godt an i Norgesmesterskapet for de kommuner i landet som har de laveste kommunale avgifter.

Men som dere i denne salen har god dokumentasjon på: det er særs dyrt å være hjelpetrengende i denne byen. Det er ikke bare et spm om egenbetaling på de områder som omfattes av tak-ordningen i Folketrygden, men også alle andre former for egenbetalinger. For den som har kompliserte sykdommer eller er funksjonshemmet har ofte et omfattende hjelpebehov. Ikke bare medisiner og legehjelp, men hjemmetjenester, transport, tekniske hjelpemidler, tilrettelagt bolig og så mangt. Ja, det blir svært dyrt. Og FFO har tydelig  dokumentert at levekårsutviklingen for funksjonshemmede ikke står i samsvar med den velstandsutviklingen mange av oss andre har kunnet tatt del i.
SV ønsker redusert skatt på sykdom – ja, for dette er reelt sett en form for skatt.

Tilstrekkelige tjenester

Så står – heldigvis – helse- og omsorgstjenester sentralt også i denne valgkampen.

Og det er to hovedretninger i denne debatten:

Det ene er diskusjon om valgfrihet eller brukervalg.
Brukervalg er viktig og riktig, under noen forutsetninger:

Viktig: At valgfriheten er på områder som betyr noe for folk. Og da må vi tenke på mer enn firmalogovalg.

8. juni 2005 fremmet SV følgende forslag i bystyret, med støtte fra Ap og RV: «Byrådet bes fremme egen sak om valgfrihet for brukerne av hjemmetjenestene. Saken må ta utgangspunkt i brukerundersøkelser som har tydeliggjort områder brukerne ønsker større påvirkning på: Dette gjelder blant annet;

1) Innfrielse av ønske om færrest mulig hjelpere å forholde seg til,

2) Større innflytelse over når hjelpen skal komme,

og 3) Større påvirkning over hva som skal gjøres, når det skal gjøres og hvordan det skal gjøres». Høyre, FrP, Venstre og Kristelig Folkeparti stemte mot. Det synes jeg er svært leit.

Men det aller viktigste: at folk faktisk får hjelp, og får tilstrekkelig hjelp.
De siste årene er så vel antallet sykehjemsplasser som antall brukere i hjemmetjenesten blitt redusert.
Oslo ligger også langt under landet for øvrig når det gjelder ressursinnsats innenfor pleie- og omsorgstjenester.
Alt dette er blitt utvetydig dokumentert av NIBR-forsker Ivar Brevik, og dere i salen merker naturligvis dette på kroppen. Terskelen for å få hjelp er høyere enn før.

Ethvert offentlig debattmøte i Oslo om velferdsspørsmål i denne valgkampen burde ha hovedfokus på nettopp det: Vi bor i et land og i en by som flyter over av privat rikdom, melk og honning, men byens politisk ledelse prioriterer ikke offentlig velferd slik at tjenestetilbudet er på høyde med landet for øvrig.

SV benytter slagordet:

Ulike mennesker – like muligheter.Vi må kompensere for ulikhetene, slik at alle denne i byen har muligheter til å få et likeverdig liv.

(innledning i debattmøte arrangert av Norges Handikapforbund og Norges Blindeforbund 23. august 2007)