Funksjonshemmede
Institusjoner snikes inn bakveien
- Detaljer
-
Overordnet kategori: Temaer
-
Kategori: Funksjonshemmede
-
Publisert tirsdag 05. januar 2010 03:23
Institusjonene for mennesker med utviklingshemning er nedlagt i Norge. På papiret. Rundt i kommunene snikinnføres institusjonene igjen. Gjeninnføringen skjer på tvers av faglig kunnskap og politiske vedtak. Kommunene trenger ikke bry seg med statlige føringer. De har jo selvstyre. Derfor bygger de opp omsorgsgettoer som er til forveksling lik de institusjonene som ble nedlagt, og kaller det «samlokalisering». Kommunale administrasjoner velger å se bort fra faglig kunnskap som viser at det er uheldig med store boenheter for mennesker med spesielle behov. All erfaring viser at slik oppsamling fører til stigmatisering, ekskludering fra fellesskapet, pasifisering og tap av livskvalitet. Individuelle behov drukner i gruppetenkningen, skriver Kari Gåsvatn i Nationen.
Les kommentaren
You have no rights to post comments
Kommentarer
Som gammel miljøarbeider fra storinstitusjon en Emma Hjorths Hjem i Bærum, har jeg fulgt utviklingen på dette området med en viss bekymring etter at HVPU-reformen i sin tid ble innført. Allerede den gangen var endel av oss bekymret for hva utviklingshemme de kunne komme til å bli utsatt for i de såkalte integrerte boligene der faglig kompentanse og innsyn i hverdagslivet for den enkelte kunne være så som så.
Det ovenstående er ikke ment å være et forsvar for gjeninnføring av storinstitutsjo nene, men med årene mener jeg våre bange anelser er blitt bekreftet i retning av at store ghettoer er blitt til mange små, og er nå egentlig det så mye bedre da?
Det er ikke første gang psykisk utviklingshemme de blir offer for politisk prinsipprytteri , og det er all grunn til å spørre om det kommunale lokaldemokratie t er i stand til å ta vare på denne brukergruppen. Dessverre kan det se ut til at psykisk utviklingshemme de ikke er den eneste gruppen som lider under den politiske tesen om at lokaldemokratie t i form av kommunalt ansvar skal være i alles interesse.
Spørsmålet om ivaretagelsen av demokratiet på død og liv skal gå gjennom kommunal forvaltning bør være den viktigste prinsippiellle politiske debatten i tiden fremover mot neste lokalvalg, særlig innad i Arbeiderpartiet og SV, men kanskje spesielt i Senterpartiet som er det partiet som kanskje klarest har profilert seg på kravet om å styrke det lokale selvstyret.
Etter min mening må en ta et valg, enten overføre større deler av ansvaret for omsorgssektoren til statlige myndigheter, eller øke kommunenes rammevilkår for å ivareta det ansvaret de blir pålagt. Dersom svaret blir det siste, så må det i alle fall være et organ med reelle sanksjonsmuligh eter som holder lokalpolitikern e i ørene. I motsatt fall kommer dette til å ende med forferdelige forhold for dem som "sitter nederst ved bordet"
Det er i dette perspektivet jeg mener begrepet "lokalt selvstyre" får en hul klang. Slik jeg mener det har utviklet seg, er det bevist over enhver tvil at lokalt selvstyre ikke er i stand til å ivareta omsorgstrengend es interesser. Til det er de fleste kommunene for små og rammene de gis utilstrekkelige . Dermed tvinges mange dyktige og velmenende lokalpolitikere opp i et håpløst hjørne, der valgene de må ta burde gjøre dem søvnløse. (De som ikke blir søvnløse er jeg en smule bekymret for)
Selvsagt tror jeg ikke et mer statlig ansvar er noe simsalabimsvar for omsorgstrengend e, bevare meg vel. Vi som har fartstid fra arbeid i de store sentralinstiuts jonene i sin tid vet bedre enn som så. Men det var ikke bare elendighet og gru, det var faktisk også store og solide fagmiljøer som skapte en forutsigbar ramme for både brukere og pårørende. Jeg er redd mye av den kunnskapen og miljøfaglige gevinsten disse storinstiutsjon ene tross alt sto for ble slått ut med badevannet den gang da.
Norge er et lite land med knappe 5 millioner innbyggere og et uhorvelig antall små kommuner, tildels spredd over store avstander. Kombinert med prinsippet om lokalt selvstyre tuftet på at det skal være garantisten for opprettholdelse av det demokratiske prinsipp, er jeg redd både vi og alle dem som trenger omsorg ligger åpent til for enhver sparekniv. Det er i denne sammenhengen jeg mener at den politiske venstresiden i Norge har en jobb å gjøre. Høyresiden i norsk politikk - her inkludert den sosialdemokrati ske høyresiden i Arbeiderpartiet - applauderer dette politiske tankegodset, ikke fordi de mener det er politisk og demokratisk viktig, men fordi prinsippet gir dem mulighet til å kutte og spare med en poltisk aktverdig overbygning i ryggen!
Dette er i praksis det professor Bernt Hagtvedt nylig advarte mot.
Med skinnende rustning og kvesset penn tok jeg meg inn på journalistutdan ningen, proppfull av ungdommelig mot og ambisjoner om å rette opp forfallet og urettferdighete n. Akk ja, som verden så grei og liketil ut den gang, naiv som jeg var. Siden er det jo blitt verre. Nå til dags er VG og Dagbladet fallert til ukeblad, og det er Aftenposten - av alle - som fremstår som nogenlunde oppegående hva kritisk journalistikk angår. Heldigvis har vi også Dagsavisen og Klassekampen, ja faktisk også Morgenbladet å støtte oss til.
Det er desto mer gledelig med Gåsvatn og et knippe journalister til som fortsatt holder ut og biter seg fast i kravet om å utføre sitt yrke i den hensikt å opplyse, avkle og kritisere makt og myndighet.
Så Egeland; min smule pessimistiske anskuelse til tross, det finnes da fortsatt enkelte yrkesutøvere ut i journalistikken en kan ta av seg hatten for. Resten av ruklet røkla produserer får vi bare forsøke å lukke øyne og ører for.
Men altså; hva gjør vi med omsorgstrenende som er havnet i den politiske skyttergravskri gen om et lokalt selvstyre eller ei?
Problemet er når sykdom, rus, syndromer og kriminalitet buntes sammen. Vi som har bodd i Oslo en stund husker sosialblokka på Hovseter med Vinmonopol, matbutikk, stoffmisbrukere , småkriminelle, unge rullestolpasien ter og eldre småsenile. De to siste ble lett offer for de to første gruppene.
Vi husker også de kommunale boforetakene a la Ungbo hvor ungdom fra bygdene som skulle studere fikk ansvaret for Oslos egne narkomane og psykiatriske pasienter.
Tanken om at alle sosialklienter er like og kan bo på samme sted er feil. Også sosialklienter er enkeltmennesker med ulike behov.
I forgagne år, gikk jeg selv på Gimlekollen Mediehøgskole.
Avis linjen. Men, som enslig forsørger med sykt barn, og en pappa som ikke stilte opp, samt engasjement for marginaliserte grupper, havnet jeg på sidelinja i forhold til så ymes.
Kommuner har det nemlig med å ikke stille opp.
Og, av og til må man ta personlige valg ut fra livssituasjonen.
(Men, dette fikk nesten en privat vinkling, noe jeg misliker;-))
Dette var i utgangspunktet ros til Gåsvatn, og ja, en krass kritikk til journalistene som driver på med fragmentert journalistikk, tabloid journalistikk. Underbusker til diverse kjendiser synes viktigere enn brudd på diverse menneskerettigh eter også i Norge.
Det er dette jeg kritiserer dere for, dere som fremdeles er skriveføre, har et publikum, en fast plattform å skrive ut i fra. Vi andre er henvist til debattforum, blogger og Facebook for å formidle grasrotsyn.
For øvrig tror jeg du glemte å ta med gruppen ressurssvake innvandrere blant beboerne i blokka .....
Og ikke bare finansierer Husbanken denne forkastelige boligbyggingen, de har en hel avdeling som tegner de såkalte "leilighetene" som funksjonshemmed e tvangsflyttes til og som for det meste ligner enkle hotellrom med bad. Toromsleilighet ene på turisthotellene i syden er rene slott i sammenligning. Hvem har ansvar for at Husbanken ble premissleverand ør for hvor og hvordan mennesker med spesielle behov skal leve sine liv?
For det påvirker ens liv at på disse leilighetene ikke er mulig å ha privat liv da det ikke er plass til f.eks. å ha familien samlet på besøk og da er man nødt til å være på et fellesrom med de øvrige beboere som selv heller ikke har annet alternativt hva plass angår!
Svaret er Staten, ved det respektive departement. Og dermed den politiske ledelse i departement og regjering.
F.eks. er det for disse
kurl.no/Nwjf
midlene Helse- og omsorgsdepartem entet.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.