Funksjonshemmede

Utviklingshemmede: Spesialskoler i strid med Opplæringsloven

Utviklingshemmede: Spesialskoler i strid med OpplæringslovenSamarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO) mener at Oslo kommunes nåværende permanente spesialskoler og byomfattende spesialgrupper er i strid med opplæringsloven. Opplæringsloven slår fast at alle elever skal ha tilhørighet i nærskolen og klassen, og at det kun er midlertidig og under svært særskilte forhold, at eleven skal få undervisning utenfor klassen og/eller på annen arena enn i skolen.

Derfor bør bystyret ha som mål å avvikle disse. Deres kompetanse og ressurser vil være avgjørende for å styrke nærskolenes kapasitet til å inkludere elever med nedsatt funksjonsevne og ikke minst bidra til lærerens tilrettelegging i den enkelte klasse – i tråd med opplæringslovens formål.

Juridisk rådgiver Ivar Stokkereit i Norsk Forbund for Utviklingshemmede gjennomgår nedenfor relevante juridiske rettskilder for å underbygge standpunktet.

Oslo 18. jan 2010
Ivar Stokkereit

Notat vedrørende organisering av undervisningen

På møtet med kultur- og utdanningskomiteens arbeidsgruppe om spesialundervisning ble det bedt om henvisninger i forhold til lovligheten ved å ha permanente byomfattende spesialklasser og spesialskoler. Her følger en oversikt over relevante juridiske rettskilder som omhandler opplæringslovens §§ 8-1 og 8-2. SAFO mener at dette klart underbygger våre påstander om at likeverdig opplæring og tilrettelegging for den enkelte elev skal skje på bostedskolen i en klasse med jevnaldrende naboelever, med unntak av midlertidige løsninger hvor dette er særlig begrunnet. 

§ 8-1 – Rett til å gå på nærskolen.


Det følger av opplæringsloven § 8-1 at grunnskoleelever har rett til å gå på nærskolen. Denne bestemmelsen var i hovedsak en videreføring av den tidligere grunnskolelovens bestemmelse. Dette med unntak av tidligere § 13 a som ga adgang til å gjøre unntak ”for særlig ressurskrevende spesialundervisning”. Det er viktig å merke seg at denne adgangen ikke ble videreført i opplæringsloven til tross for at dette ble foreslått både av opplæringslovsutvalget og departementet i Ot.prp.nr. 46 (1997-98).

Forslaget ville innebære at i de tilfellene hvor spesialundervisningen på nærskolen medførte urimelig store kostnader ville en på bestemte vilkår kunne henvise eleven med behov for den ressurskrevende spesialundervisningen til en særlig bemannet eller utstyrt skole. Dette unntaket ble ikke vedtatt i forbindelse med Stortingets behandling.

I 1998 ble det tatt inn et nytt tredje ledd i opplæringsloven § 8-1. Her ble det åpnet for at elever med adferdsvansker kan flyttest til en annen skole ”når omsynet til dei andre elevane tilseier det”. I lovforarbeidene er det understreket at ”Departementet vil halde fast ved at funksjonshemma elevar framleis skal ha rett til et fullverdig skoletilbud ved nærskolen. Funksjonshemma elevar skal såleis ikkje kunne flyttast med det formål å hjelpe eleven sjølv, utan samtykke fra foresette. Skolebygga må tilpassast behova hos funksjonshemma, og opplæring og tilsynsfunksjoner må vere lagde slik opp at funksjonshemma elevar blir integrert i nærskolen. Dette gjeld også når funksjonshemminga medfører ekstraordinære kostnader eller vanskar for kommunen.” (Ot.prp. nr. 44, s. 36).

Det er også viktig å merke seg at denne bestemmelsen stiller krav til at andre tiltak skal være prøvd før flytting er aktuelt. Dette stiller etter vår mening klare begrensninger i skolens adgang til å flytte elever til andre skoler.

Det er i Ot.prp.nr. 46 (1997-98) lagt til grunn at kommunene kan ta kapasitetshensyn når det gjelder å innfri den enkeltes rett til å gå på nærskolen. Men dette gjelder bare som et generelt unntak overfor alle som søker dersom skolens kapasitet er full. Dette kan ikke brukes overfor en bestemt gruppe elever som for eksempel elever med behov for spesialundervisning da det ikke er adgang til å fordele elevene. Det er uttalt i kommentarutgaven til opplæringsloven under § 8-1 at ”en adgang til å legge vekt på hva som gir en mest effektiv utnyttelse av personalressursene, ville gjøre rettigheten etter § 8-1 forholdsvis innholdsløse og svært vanskelig å håndheve” Helgeland: 2006, 233).

Derfor kan verken personalressurser eller tildeling av spesialundervisning alene gi adgang til å gi elever permanent opplæring i spesialskoler/spesialgrupper, slik det gjøres i Oslo kommune i dag. Opplæringsloven åpner imidlertid for inndeling etter faglig nivå forbeholdt særskilt og i en begrenset del av undervisningen til den enkelte elev, hvor dette er begrunnet i særskilte forhold, jf. § 8-2 (Helgeland: 2006, 243). (Se nedenfor).

§ 8-2 Rett til å gå i klasse med jevnaldrende naboelever

Når det gjelder organiseringen av elevene etter opplæringsloven § 8-2, ble det understreket i Ot.prp.nr. 46 (1997-98) at ”ein slik regel vil også vere i tråd med prinsippet om at spesialundervisning så langt råd er, skal gjennomførast i vanleg klasse. Sjølv om det kan finnast tilfelle der det ikkje er mogleg å gi eit forsvarleg tilbod i vanleg klasse, skal hovudregelen vere at også elevar med lærevanskar skal gå i vanleg klasse. Det er spørsmålet om å gi opplæring i ein annan klasse som må undergivast særskild vurdering og grunngiving, ikkje omvendt.”  (s.: 72).

§ 8-2s ”til vanlig” betyr at faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet ikke skal være et kriterium for gruppedeling. ”Begrunnelse for forbudet er å sikre opplæringen som en møteplass for alle elever uavhengig av bakgrunn og forutsetninger. Slik inndeling må forbeholdes særskilte og begrensede deler av opplæringen og begrunnes i pedagogiske hensyn […].” (Udir, 2009: 3). I kortere tidsperioder kan likevel andre enn det nevnte prinsippet legges til grunn for gruppeinndeling, ut fra prinsippet om tilpasset opplæring. Det kan blant annet gjelde spesialundervisning som del av tilpasset opplæring (Læringssenteret, 2004: 17).

Dette er videre spesifisert i det siste veiledningsheftet for spesialundervisning desember 2009 fra Utdanningsdirektoratet hvor det vises til at:

”Alle elever skal tilhøre en basisgruppe/klasse, jf. opplæringsloven § 8.2. Så mye som mulig av elevens opplæring skal skje innenfor denne gruppen/klassen. Dette har sammenheng med at gruppen/klassen har en viktig funksjons knyttet til elevens sosiale tilhørighet.” (Udir, 2009: s. 70)

Videre sier veiledningen at:
”For elever som har rett til spesialundervisning, er det ofte en utfordring å avgjøre hvor stor del av elevens opplæring som skal foregå i den ordinære basisgruppen/klasse, og hvor mye opplæring som skal foregå i egne grupper for elever som trenger særskilt tilrettelegging, eventuelt ene-undervisning.”  Dette understreker tilknytningen til en klasse og at det vil stride mot hovedregelen i § 8-2 å ta en elev permanent ut av en ordinære klasse/gruppe.

For at enkeltelever skal kunne tas ut av den ordinære basisgruppen/klassen må skolen ha et særskilt rettslig grunnlag: ”Grunnlaget for å ta enkeltelever ut av den ordinære basisgruppen/klassen vil enten være at eleven har enkeltvedtak om spesialundervisning hvor denne formen for organisering er fastsatt, jf. opplæringsloven § 5-1, eller enkeltvedtak om særskilt språkopplæring etter opplæringsloven §§ 2-8 og 3-12. Men selv ikke i disse tilfellene vil ikke skoleeier/skolen fritt kunne ta eleven ut av den ordinære opplæringen. Også elever som har rett til spesialundervisning, skal i utgangspunktet gjennomføre opplæringen innenfor rammen av nærskolen i den ordinære basisgruppen/klassen. Dette innebærer at et hvert tiltak som strider mot hovedregelen, må være basert på en faglig vurdering og begrunnes i den ordinære opplæringsgruppen. En del av de alternative opplæringstilbudene vil kunne være forenelige med opplæringsloven for elever med enkeltvedtka, men det enkelte tiltak må vurderes nøye (Udir: 2009: s.70-71) 

Med begrunnelse i dette, mener SAFO at Oslo kommunes nåværende permanente spesialskoler og byomfattende spesialgrupper er i strid med opplæringsloven. Derfor bør bystyret ha som mål å avvikle disse. Deres kompetanse og ressurser vil være avgjørende for å styrke nærskolenes kapasitet til å inkludere elever med nedsatt funksjonsevne og ikke minst bidra til lærerens tilrettelegging i den enkelte klasse – i tråd med opplæringslovens formål.

Opplæringsloven slår fast at alle elever skal ha tilhørighet i nærskolen og klassen. Opplæringsloven slår fast at det kun midlertidig og under svært særskilte forhold, at eleven skal få undervisning utenfor klassen og/eller på annen arena enn i skolen.

Helgeland, Geir: 2006, ”Opplæringslova. Kommentarutgave 2. utgave”, Universitetsforlaget.

Læringssenteret, 2004: Større lokal handlefrihet i grunnopplæringen. Om organisering av opplæringen, ( Opl. § 8-2 ). Informasjons- og veiledningshefte.

Ot.prp.nr 44 (1999-2000) ”Om lov om endringar i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) m.m.

Ot.prp. nr. 46 (1997-1998) ”Om lov om grunnskolen og den vidaregående opplæringa (opplæringslova).

”Utdanningsdirektoratet, 2009, ”Rundskriv. Rett til inntak til videregående opplæring og utvidet rett til videregående opplæring m.v.

”Utdanningsdirektoratet, september 2009, ”Spesialundervisning. Veileder til opplæringsloven om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning.”