Hei! Dette er den samme følelsen jeg satt igjen med etter å ha bodd flere steder med en funksjonshemmet sønn. Enten det er bydeler i Oslo, eller kommuner andre steder i landet, så virker det som om kommunens saksbehandlere med vilje gjør situasjonen så vanskelig/umuli g at eneste utvei er å flytte. Men jeg kan garantere at da blir det ennå verre! Man er ikke mer velkommen et annet sted! Det må snart taes et oppgjør med kommuner og bydeler og deres praksis overfor funksjonshemmed e og deres pårørende. Min sønn er nå død, men kampen mot kommunen pågikk helt til hans siste minutter i live. Og er man alene med et barn, blir man så sliten bare av å stelle dette barnet at man skulle sluppet kampen mot det offentlige i tilegg. Pårørende slites ut fysisk og psykisk, og ender som uføre selv også, mens de i stedet trengs så sterkt som pårørende og foreldre! Kan noen snart begynne å SE disse foreldrene og deres barn, og hvordan hverdagene deres egentlig er?

Jeg er en fysisk funksjonshemmet alenemor med et funksjonsfriskt barnehagebarn. Jeg har også en servicehund. For halvannet år var leiekontrakten min i ferd med å gå ut, og den kunne ikke fornyes. Da jeg søkte om kommunal boldig, fikk jeg til svar fra bydelen at jeg fylte alle kriterier og at de så at det hastet for meg å få ny bolig pga. kort leiekontraktsti d igjen. Søknaden ble likevel avslått pga. kommunens egne, lange ventelister. Bydelen la ikke en gang skjul på denne ulovlige praksisen, den ble jeg nemlig muntlig varslet om: ALLE som søkte fikk avslag med samme begrunnelse. Jeg ble derfor forhåndsanbefal t å anke. Det gjorde jeg, og fikk skriftlig beskjed om at behandlingstide n på søknaden var 8-12 måneder. Jeg hadde fire måneder igjen av leiekontrakten. Private utleiere ville enten ikke leie ut til hunden eller barnet mitt. Jeg gikk på arbeidsavklarin gspenger, så banken ville først ikke gi meg noe lån. Til slutt fikk jeg et lån som medførte at jeg inkl. fellesutgifter kunne ha kjøpt bolig i Oslo for snaue 1,3 millioner. Man får ikke stor plass for den prisen. Så jeg flyttet fra masterstudiene mine til en ny kommune, der jeg fikk kjøpt en stor, fin leilighet for mindre enn 1 million. Bydelen min som for noen år siden trenerte å gi meg brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i hele graviditeten og tre måneder etter fødselen, var faktisk smidige i forhold til overgangen til den nye kommunen så jeg slapp et opphold i ordningen da jeg trengte den mest. De var vel bare sjeleglade for å bli kvitt meg og de medfølgende utgiftene.:sad: Det er mye jeg savner i Oslo, bl.a. nettverket og studiene mine. Men jeg angrer ikke et sekund på at vi flyttet. Her kan barnet, hunden og jeg bo trygt hele livet om vi vil. Å skaffe oss begge en anstendig, varig og trygg boligsituasjon der heller ikke de løpende boutgiftene tar kvelertak på familieøkonomie n, er det beste jeg som mamma kunne gjøre for oss begge. Lettelsen over at vi nå bor trygt, billig og romslig nok er helt enorm. Men hver mor må gjøre det hun selv tenker er best. Det er trist at funksjonshemmed e og deres pårørende diskrimineres, og det er viktig å ta en del kamper i ny og ne for å forbedre verden og systemet. I mens skal man også finne en måte å leve på, og da må man forholde seg til den realiteten man står overfor enten den er urettferdig eller ikke. Jeg ønsker deg masse lykke til med det valget du må ta, og dessverre har jeg en stygg mistanke om hva det vil ende med. Bare pass på at du ikke ødelegger deg i prosessen!

Kjære Ivar Johansen.
Dette orker jeg nesten ikke lese. Jeg vet hva det vil si å være alene med et funksjonshemmet barn.

Istedenfor å komme oss i møte, møter vi fordommer og mistenksomhet hos kommunen og NAV, og må mase og styre i årevis for å få et minimum av hjelp, og samtidig føler man seg som en byrde for samfunnet. Dette er i sum en større belastning enn barnet selv - og det sier faktisk ikke så lite.

Kommunen forsøker å minimalisere utgiftene, og sparer inn på mengde og kvalitet av tilbud. Dermed blir foreldrene syke, og barna mye mer hjelpetrengende enn nødvendig.

Vi behøver en holdningsendrin g!

Kristin må få god og tilstrekkelig avlastning, først og fremst, og få tid til å hente seg inn, og dermed områ seg litt. Jeg vil anbefale henne og be om en time hos en sosionm på sykehuset - jeg antar at datteren hennes er inn og ut på et av disse. Barnehabiliteri ngen på Ullevål har noen dyktige folk. Kanskje de kan være med å legge litt press på kommunen.

Det skulle ikke være nødvendig i Norge i dag å få ødelagt livet sitt selv om man får et barn som er annerledes.

Takk for at du tar opp dette, Ivar Johansen!

Mvh
Lise

Dette er den samme følelsen jeg satt igjen med etter å ha bodd flere steder med en funksjonshemmet sønn. Enten det er bydeler i Oslo, eller kommuner andre steder i landet, så virker det som om kommunens saksbehandlere med vilje gjør situasjonen så vanskelig/umuli g at eneste utvei er å flytte. Men jeg kan garantere at da blir det ennå verre! Man er ikke mer velkommen et annet sted! Det må snart taes et oppgjør med kommuner og bydeler og deres praksis overfor funksjonshemmed e og deres pårørende. Min sønn er nå død, men kampen mot kommunen pågikk helt til hans siste minutter i live. Og er man alene med et barn, blir man så sliten bare av å stelle dette barnet at man skulle sluppet kampen mot det offentlige i tilegg. Pårørende slites ut fysisk og psykisk, og ender som uføre selv også, mens de i stedet trengs så sterkt som pårørende og foreldre! Kan noen snart begynne å SE disse foreldrene og deres barn, og hvordan hverdagene deres egentlig er?

Med bekreftelse fra sykehus/barnets lege på at dere bor i en uegnet bolig burde det være
Fullt mulig å få et kommunalt startlån.
Det fikk vi .
Lykke til i prosessen!