Funksjonshemmede

Ulike mennesker - like muligheter

Ulike mennesker - like muligheterJeg innledet lørdag på årsmøtet i Norges Handikapforbunds Osloavdeling. Og begynte min innledning slik:

"Det er alltid hyggelig å møte Handikapforbundet. Dere – framfor noen – levendegjør det aller beste politiske slagordet jeg kjenner: «Ulike mennesker – like muligheter.» Dette slagordet minner meg på en god måte på at mennesker har forskjellig utgangspunkt og forutsetninger. Og for at hver enkelt av oss skal få et mest mulige likeverdig liv, kreves det forskjellsbehandling. Det kreves forskjellsbehandling for å få resultatlikhet."

Les hele innledningen nedenfor


Innlegg

Årsmøtet i Norges Handikapforbund Oslo

lørdag 28. april 2012

Gode venner

Takk for invitasjonen.

Det er alltid hyggelig å møte Handikapforbundet. Dere – framfor noen – levendegjør det aller beste politiske slagordet jeg kjenner: «Ulike mennesker – like muligheter.» Dette slagordet minner meg på en god måte på at mennesker har forskjellig utgangspunkt og forutsetninger. Og for at hver enkelt av oss skal få et mest mulige likeverdig liv, kreves det forskjellsbehandling. Det kreves forskjellsbehandling for å få resultatlikhet.

Jeg bruker mye tid i min rolle som bystyremedlem for å skape forståelse for dette. Det er ikke slik at man her kan følge partipolitiske skillelinjer. Sant og si synes jeg nok ingen partier på dette saksfeltet har noen grunn til godmodig å slå seg på brystet og skryte. Resultatet i bystyret, og på nasjonalt nivå, er nok først og fremst et resultat av enkeltpersoners innsats. Med allianser på tvers av partigrenser, og godt lobbyarbeid av blant annet dere.

I min rolle som bystyremedlem – og for så vidt hele mitt politiske virke – bruker jeg slagordet «I folkets tjeneste».  Det forteller ikke bare hvor jeg står politisk, men først og fremst gir det uttrykk for hvordan jeg arbeider. Jeg ønsker å være i tett dialog med de som er brukere av kommunens tjenester. Når vi har en konkret sak til behandling vil jeg spørre de grupper og enkeltpersoner som berøres av beslutningen hvordan de ser på saken, jeg vil reise saker som disse grupper ber meg reise, og ikke minst: i ombudsrollen vil jeg også ta opp enkeltpersoners sak, for det er jo enkeltsakene som er selve testen på om den formelle politikk og regelverk treffer, og om forvaltningen opptrer slik vi bør forvente.

Jeg skal streife innom noen enkeltsaker jeg – og trolig dere – er opptatt av.

Først til anbud, og da ikke anbud på institusjoner, TT og sånt. Men hvor tilbudet til en enkeltperson settes ut på anbudstorget. Da oppstår det en rekke problemer:

Valgfrihet, sies det.  Det er et politisk mantra at den enkelte skal få velge skole, sykehjem eller hjemmetjenesteleverandør, og at dette er en viktig kvalitet.  Vi kan - som en del av den politiske debatten - være uenige om verdien av dette.  De som kanskje trenger det mest har i praksis ingen valgfrihet. Gode behandlingsresultater er som oftest helt avhengig av god kjemi og fortrolighet mellom behandler og den hjelpetrengende.  Men her er det forvaltningens suverene valgfrihet som gjelder, og resultatene av anbudsregimet.

Brukermedvirkning, sies det.  Dette er jo også lovpålagt. Den hjelpetrengende skal kunne uttale seg om, og ha innflytelse på, behandlingstilbudet.  Men anbudsregimet hindrer brukermedvirkning. Brukermedvirkning forutsetter innsyn.  Hvordan skal en hjelpetrengende, eller dennes pårørende, kunne uttale seg om et behandlingsopplegg når han nektes innsyn i anbyders tilbud med begrunnelse at dette er forretningshemmeligheter?

Langsiktighet og forutsigbarhet, sies det.  Men dersom botilbudet ditt settes ut på anbud, og med 4 - 6 års anbudsperiode, betyr det at du i verste fall kan risikere å måtte etablere deg i et nytt hjem - flytte - kanskje hvert 4 år. Jeg ber hver enkelt av dere tenke igjennom: Ville dere sett det som tilfredsstillende å bli brutt opp fra deres nærmiljø, og tvangsflyttet hvert 4 år?

Det er et kvantesprang fra å diskutere anbudsutsettelse av f.eks. et sykehjem til det jeg har snakker om: å dytte hjelpetilbudet til et enkeltmenneske ut på anbudstorget. Jeg snakker her om mennesker med et svært omfattende og komplisert hjelpebehov.  Ofte med flere diagnoser.  Deres hjelpebehov kan variere over tid, avhengig av om de er i en god eller dårlig fase.  Her er det vanskelig å lage kravspesifikasjon i A4-ark.

Dersom spesialisthelsetjenesten etter års leting endelig har funnet et privat hjelpetilbud som fungerer, og som påviselig gir god framgang, for en sterkt hjelpetrengende jente med ADHD og tunge psykiske lidelser, er det galematias å sette i gang anbud og flytte jenta ut av et tilbud som fungerer.  Ei jente som fram til i fjor sommer nesten hadde ukentlige selvmordsforsøk.

Jeg er opptatt av at vi ikke skal være mer katolske enn paven.  Anbud må være et virkemiddel, og ikke bli et mål i seg selv.   Der anbud står i motstrid til kravet om et forsvarlig helse- og omsorgstilbud må kommunen droppe anbud.

Så til TT-tjenesten

TT-tjenesten skal være en alternativ kollektivtransport for den som på grunn av sin bevegelseshemning ikke kan nyttiggjøre seg ordinær kollektivtrafikk.  Da er mitt utgangspunkt at TT- brukeres  kollektivtilbud skal ha samme frekvens og pris som for meg.

Jeg betaler 30 kr for en enkeltbillett, mens mange TT-brukere i praksis betaler kr. 50.
Jeg kan betale en månedspris på kr. 620 og reise så mye jeg vil, hvor som helst i Oslo.
TT-brukere får TT-pris for i utgangspunktet kun 150 fritidsreiser pr. år – om du ikke er i jobb eller skole. Det betyr at kommunen forventer at funksjonshemmede kun er ute av leiligheten litt i overkant av en gang pr. uke for å besøke venner, delta i organisasjonsliv, gå på trening eller kanskje på kulturaktivitet. Og skulle du være over 67 år, og ikke hører til primærbrukergruppen, da mener bystyret at det holder at du kommer deg ut hver 14. dag.

Jeg mener dette er klart diskriminerende., og bidrar til sosial isolasjon.

Så kan vi kjefte og smelle på Samres, som alle TT-brukere kjenner som en lidelse.  Kaoset dere som TT-brukere opplevde gjennom hele fjoråret er ikke Samres ansvar. Det var Oslo kommune, ved ansvarlig byråd, som bevisst valgte å kjøre anbudet, som skrev kravspesifikasjonen, som valgte anbudsvinner og som gjennomførte alle endringer. Det er Byrådet - med Høyre i spissen - som er ansvarlig for å ha lagt et bestillings- og kjørekontor til et firma med tilhold i Sverige, og som lite vet om gater og framkommelighet i Oslo. Men kommunen kunne valgt å beholde det i egen regi. Kommunen hadde et helt ensidig fokus på kostnadsbesparelser, uten samtidig å skjele til kvalitet. Prisen har dere betalt.

Men dere merket kanskje også ansvarlige politikeres uttalelser når kaoset oppsto for snart halvannet år siden? Vi må tåle overgangsproblemer en 2-3 uker, sa byrådslederen. Jeg kunne høre: Ta det med ro, det blir nok bra. Og når det fortsatte både 2, 3, 4 og 5 måneder ble han stille. Men tenk hva som ville skjedd dersom oss som kan reise med T-bane og buss hver dag skulle opplevd det samme? Fullt kaos over uker og måneder, og ingen kunne være trygg på om man kom en time, eller halvannen for sent til jobb, skole, eller avtaler.  Eller om bussen i det hele tatt dukket opp. Ville byrådslederen da beroligende uke etter uke sagt: ta det med ro, det ordner seg.

Nei, det ville vært satt inn en krisestab i Rådhuset, som hadde jobbet døgnet rundt.  Og hovedoppslag i Dagsrevyen hver dag.

Det er forskjell på folk.

Arbeid

Arbeidslinja.  Det høres jo så bra ut, på papiret. I alle fall dersom man ikke havner ut i den fella Erna Solberg ønsker å legge, og som betyr at ikke-arbeidsføre kan måtte leve for 70 kroner dagen. Hovedproblemet er jo ikke at folk ikke vil jobbe.

Som mange av dere her i salen kjenner: Tusener på tusener av funksjonshemmede står i en evig kø for å få jobb, men vi har ikke et arbeidsliv som i tilstrekkelig grad slipper dem til.

Offentlig sektor har en mulighet til å gå foran. Staten gjør det ved forsøk med at 5 % av alle nyansettelser i en rekke, utvalgte, virksomheter skal være funksjonshemmede. Og de vedtar ikke bare det, men de evaluerer også om man oppnår resultater.

Bystyre vedtok i 2009 en "målsetting om at 5 % av alle nyansatte i de neste to årene skal være personer med nedsatt funksjonsevne".  I januar i år ba jeg derfor Byrådet gi informasjon til bystyret om hvordan dette har gått. Og byråd Kvalbein svar var i realiteten: vi har ikke peiling, og har heller ikke mulighet til å finne ut av det.

Hun skrev bl.a: «Det er store utfordringer knyttet til oppfølging av en slik målsetting. Disse er både av definisjonsmessig-. juridisk- og administrativ karakter. Hva er nedsatt funksjonsevne i denne forbindelse? Mange vil ikke gi denne typen opplysninger i søknaden sin, og det er heller ikke anledning for kommunen å be om slike opplysninger.»

Å komme drassende med en haug med motforestillinger etter 2 år - på et vedtak som er identisk med Statens, og som Staten praktiserer - er vel bare en annen måte å si: dette har ikke prioritet hos oss. Og jeg merker meg da også at finansbyråden har argumentert for at målformuleringen bør oppheves.

Dette er ganske enkelt ikke godt nok.

Så kunne jeg

sagt en masse om

- en BPA-ordning som praktiseres svært forskjellig i bydelene, og hvor det er særs viktig å vite hvilken bydel du velger å bosette deg i.

- mangelen på tilrettelagte boliger, og jeg ser flere saker hvor bydeler i praksis nekter å legge til rette for at særlig psykisk utviklingshemmede kan flytte til bolig i annen bydel

- hjemmetjeneste som ikke har tilstrekkelig fleksibilitet, og hvor begrepet valgfrihet bare blir vakkert preik. Det eksisterer ingen reell valgfrihet for hjemmetjenestens brukere, ut over firmalogovalg. De får verken påvirke når hjelperen skal komme, fleksibilitet i innholdet eller ha noenlunde faste hjelpere. Særlig bestiller-/utførermodellen gjør at vi har den rigide stoppeklokkeomsorgen.

Det jeg imidlertid gjerne vil si noe om til slutt er

Jeg får veldig mange henvendelser fra brukerne av kommunale tjenester, blant på grunn av min selvoppnevnte rolle som Osloombudet.  Jeg oppfordrer folk til å ta kontakt. Politikere flest sier med store bokstaver: vi kan ikke forholde oss til enkeltsaker. For noe tøys; hvordan kan politikere vite om regelverket man har vedtatt treffer, avdekke svakheter eller vite om forvaltningen har en praksis som er ønskelig dersom man ikke ser hvordan dette slår ut i virkelighetens verden: for enkeltmennesket?

Det som særlig bekymrer meg med de henvendelser jeg får er at alt for mange sier de opplever kommunen som er motpart/motspiller, i stedet for en medspiller.  I stedet for å møte en kommune som legger forholdene til rette, veileder og bistår sier de at de føler at de må slåss med kommunen for å få forsvarlig helsehjelp. Mange av sakene jeg kjenner er mulitifunksjonshemmede barn som trenger omfattende bistand, men hvor pårørende føler at kommunen primært er opptatt av å spare penger, ikke å yte tilstrekkelig og faglig god hjelp. Altfor mange må klage eller anke, og må sloss for hver minste ting. Pårørende som har mer enn nok av strev i hverdagen påføres en betydelig tilleggsbelastning av kommunen.

Jeg gir råd og veiledning i mange av disse sakene, og vet at bydeler gir avslag i strid med loven. Jeg vet at om de klager til Fylkesmannen eller går til rettsapparatet, så vil de få medhold. Mange av dem engasjerer advokat for å få tilstrekkelig hjelp. De som har ressurser, og sloss, får etterhvert hjelp.

Men hva med dem som ikke kjenner de rettigheter loven gir, hva dem som ikke har ork til å klage, eller ikke har penger til å engasjere en advokat?

Dessverre er det nok mange - alt for mange - sterkt hjelpetrengende som i øyeblikket ikke får den  minimumsbistand på helse- og sosialtjenester som loven forutsetter.

Jeg skal fortsatt gjøre mitt for å endre denne situasjonen, også når det enkeltmennesker som rammes.

Følg meg på Twitter
tilsendt nyhetsbrev