Funksjonshemmede

IPLOS: Å telle seg til dumskap

Funksjonsmåling som utelukkende knytter funksjonsevne til enketltindividetet er et langt steg bakover. Intellektuelt ble debatten om sosiale fenomeners målbarhet avgjort tidlig på syttitallet. Jeg har ikke sett et eneste nytt argument som skulle tilsi at all menneskelig aktivitet kan måles og telles (uttrykkes ved tall) på noen meningsfylt måte.


De nyliberale styringsmodellene, som blant annet den forrige regjeringen ivret for, forutsetter at offentlig sektors aktivitet kan styres ved hjelp av enkle indikatorer. Men de argumenterte aldri for at denne forutsetningen holder. Svært mange av dem som er satt til å foreta registreringsarbeidet i felten ser hvor meningsløst dette er. Det er å håpe at denne erkjennelsen også når Helsedepartementets ledelse. Min bønn er derfor at en dropper den tvangsmessige bruken av IPLOS. Blindebukk forkledd som presisjonsstyring gir dårlige styringsmuligheter, og bør ikke være offisiell politikk, skriver professor Rolf Rønning.

Det nye systemet for registrering av funksjonshemmedes pleie- og omsorgsbehov er et stort tilbakeskritt.

I høst har vi ved flere anledninger kunnet lese om funksjonshemmede som føler seg krenket av den funksjonsregistrering de nå blir utsatt for gjennom Individbasert pleie- og omsorgsregistrering (IPLOS). De har bedt om at registreringen blir stoppet, uten å bli hørt.

Hvis en leser helseminister Sylvia Brustads omsorgsmelding (St. meld. 25, 2005 - 2006), så skjønner en hvorfor. For her framstilles IPLOS som et revolusjonerende redskap for styring av omsorgstjenesten. Det er ikke småtteri en skal oppnå gjennom å gradere alle tjenestebrukere på en skala fra en til fem på 17 funksjonsvariable av svært ulik karakter: «Systemet vil gi en ny og unik styringsinformasjon om omsorgstjenesten, blant annet om kommunenes oppgaver, ressurssituasjon og produksjon av tjenester til befolkningen,» heter det i omsorgsmeldinga (side 64).


Her må Helseministeren ha hatt dårlige rådgivere. IPLOS er ikke noe annet enn et nytt forsøk på å lage et objektivt mål på noe som ikke lar seg måle eksakt. Det bidrar imidlertid til en falsk opplevelse av eksakthet, hvor en egentlig står overfor en stor mengde subjektive vurderinger. Subjektive vurderinger blir ikke mer objektive om en gir dem tallmessige uttrykk. I mange tilfeller vil antakelig IPLOS-scorene si mer om dem som registrerer enn de som blir registrert, men det framstilles som et tilforlatelig bilde av de registrerte.


Jeg skjønner de funksjonshemmedes organisasjoner meget godt. Etter min mening er Individbasert pleie- og omsorgsregistrering et ganske skrøpelig mål med så mange feilkilder at det ikke bør brukes som styringsredskap i det hele tatt. La meg nevne noen av de alvorligste innvendingene:


1) En antatt kompetent person skal fylle ut et skjema som skal kartlegge 17 egenskaper hos den hjelpetrengende. Disse egenskapene er av svært ulik karakter. For eksempel er «Fungere sosialt», definert som «Om personene har evne til å skape og opprettholde et sosialt nettverk»; «Gå på toalett», er poetisk definert som «Om personen kan planlegge og utføre fjerning av avfallsprodukter fra menneskekroppen». Den som registrerer skal her plassere meg i en av kategoriene «Ingen problemer, Noe problem, Middels problem, Store problemer eller Klarer ikke». En fremmed person skal gi meg en dom på hvordan jeg fungerer sosialt.


Dette må helt klart avspeile hva den som vurderer selv mener er normalt, og det behøver slett ikke være det jeg mener er normalt. Min funksjonsevne her kan også være variabel. To ulike personer vil lett kunne vurdere min funksjonsevne ulikt. Kategoriene som brukes gir inntrykk av at det er en trinnvis skala fra «Ingen problemer» til «Klarer ikke». Skalaen bygger på at en som har «Noe problem» har mindre problemer enn en som har «Middels problemer». Vi kan håpe at det er slik, men har få garantier, i hvert fall ikke når vi skal sammenligne funksjonsscorer gitt av ulike personer. IPLOS skulle erstatte de erkjent subjektive og litt usystematiske kartleggingene en hadde før, men gir oss bare en falsk objektivitet.
 

2) IPLOS inviterer til å bli brukt som et samlemål, det vil si at en legger sammen alle delscorene til et samletall; dette kan vi så betrakte som personens totale funksjonsnivå. Logikken vil da være at en som scorer dårlig på mange av spørsmålene, må ha det verre enn en som ofte scorer bedre. Slike slutninger er det ikke grunnlag for å trekke. For det første kan det alltid være forhold som er viktige for den enkeltes situasjon som ikke er med i de 17 faktorene en har brukt. Dernest lider slike samlemål av den svakheten at alt som er med blir like viktig når det legges sammen. Men det er ingen grunn til å anta at det er slik. Noen av de funksjonene som måles er viktigere enn andre. Når det gjelder omsorgsbehov vil IPLOS som samlemål være en urimelig og uansvarlig forenkling, hvor vi både mister mye informasjon og hvor det er vanskelig å vite hva vi skal bruke den vi har til.


3) Registreringen forutsetter at de som registreres har en stabil situasjon. Der hvor situasjonen skifter fort, blir registreringen meningsløs. Det gjelder blant annet rusmisbrukere. Manisk depressive må også være en utfordring. Har de det gjennomsnittlig bra?


4) Skal IPLOS være det styringsinstrumentet Brustad mener det er, så bør det være lite manipulerbart. Men hvis en i en kommune skal fordele omsorgsressurser mellom kretser etter pleietyngde, målt med IPLOS, så er det en invitt til å manipulere målingene. Her gjelder Campbells gamle lov om at jo viktigere et slik mål er for tildeling av goder, jo mer vil det bli jukset med det. Som ansvarlig leder vil jeg selvsagt sende ut de som skal registrere med en formaning om at de skal ta i så de er sikre. Det ville være naivt å tro at dette ikke vil skje rundt om. Og summen av slike strategiske registreringer vil være et omsorgsbehov som er urimelig høyt.


5) De funksjonshemmedes organisasjoner har i en generasjon kjempet for å få oss til å forstå at funksjonshemming er en relasjon mellom individ og samfunn. I denne sammenheng blir en funksjonsmåling som utelukkende knytter funksjonsevnen til enkeltindividet et langt steg bakover.

Konklusjonen er ganske enkelt at det nye systemet for Individbasert pleie- og omsorgsregistrering ikke er brukelig som styringsredskap. Intellektuelt ble debatten om sosiale fenomeners målbarhet avgjort tidlig på syttitallet. Jeg har ikke sett et eneste nytt argument som skulle tilsi at all menneskelig aktivitet kan måles og telles (uttrykkes ved tall) på noen meningsfylt måte.


De nyliberale styringsmodellene, som blant annet den forrige regjeringen ivret for, forutsetter at offentlig sektors aktivitet kan styres ved hjelp av enkle indikatorer. Men de argumenterte aldri for at denne forutsetningen holder. Svært mange av dem som er satt til å foreta registreringsarbeidet i felten ser hvor meningsløst dette er. Det er å håpe at denne erkjennelsen også når Helsedepartementets ledelse. Min bønn er derfor at en dropper den tvangsmessige bruken av IPLOS. Blindebukk forkledd som presisjonsstyring gir dårlige styringsmuligheter, og bør ikke være offisiell politikk.


(Klassekampen 19. des. 2006)