Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert søndag 13. oktober 2013 23:35

Hverdagen kan bli relativt utrygg med et funksjonshemmet barn som er avhengig av TT-transport for å komme på skolen. Les Tore Barekstens beretning:

"Jeg er så heldig at jeg har fast sjåfør til skolekjøring for min funksjonshemmede sønn. Hver morgen samler samme sjåfør sammen tre-fire elever som skal leveres på Lambertseter skole og samme person leverer dem tilbake etter skoletid. Dette gir oss en trygghet i hverdagen siden vi har et fast telefonnummer å ringe til hvis drosja er forsinket.Dessverre gjelder ikke skolekjøring i skoleferier. Da må vi bestille fra Samres som har gitt anbudet til et firma med mange sjåfører som verken er kjent i Oslo eller flinke til å snakke norsk. Siden det kan være to nye ulike sjåfør hver dag, har vi heller ikke noen telefon å ringe til. Og hvis Aslak skal til avlaster kan vi ikke gi beskjed om dette til han som henter, fordi det er en annen som leverer.

Sist fredag ringte avlaster 17.30 og lurte på hvor det ble av Aslak. Han kom jo vanligvis hjem til henne fra skolen klokka 17. Vi ringte Samres som fant ut hvilken drosje som hadde fått det oppdraget og fortalte at drosja hadde registrert levering 17.58, men Samres fikk ikke tak i drosjesjåføren som ikke tok telefonen. Jeg visste derfor at Aslak nok var levert på feil sted, men ikke hvor eller i hvilken bydel. Ute regnet det. Hvor var Aslak? Hva skulle jeg gjøre? Jeg ringte avlaster som straks dro av sted for å lete i sitt nabolag. Jeg ringte Samres på nytt. De fikk fremdeles ikke tak i sjåføren, men ba meg holde meg i nærheten av telefonen. Jeg satte meg hjelpesløs ned og tenkte hvorfor det er blitt slik.

Det er ikke så lett for elever som er døve, stumme eller psykisk funksjonshemmede med TT-kort. Ofte går det galt. Vi er priviligerte nok til å ha fast sjåfør. Men for foreldre som kan ha opptil 10 ulike sjafører pr uke kan hverdagen bli spennende. Mange morgener i Oslo står spesialskolelærere og aktivitetsskoleansatte speider etter drosjer med elever, mens foreldre på ettermiddagen venter spent på om barnet kommer hjem eller ikke. Selv opplever jeg bare denne spenningen når han skal til aktivitetsskole i skoleferiene. Hver ferie er det en eller to sjåfører som ringer meg for å spørre hvor Lambertseter skole ligger. Og heldigvis er Aslak såpass godt kjent etter daglige skolebesøk på Lambertseter i flere år at han finner fram bare han blir satt av et sted i nærheten. Denne gangen gikk det bra 17.50 ringte avlaster og fortalte at hun hadde oppdaget en regnvåt gutt som var glad for å bli funnet. Aslak hadde vært ute i regnet og høstmørket nesten en time. Jeg ringte Samres og fortalte om det glade budskapet. Da hadde fremdeles ikke sjåføren tatt telefonen," skriver Tore Bareksten blant annet.

Les hans refleksjoner nedenfor.

Her Tore Barekstens refleksjoner:

Jeg er så heldig at jeg har fast sjåfør til skolekjøring for min funksjonshemmede sønn. Hver morgen samler samme sjåfør sammen tre-fire elever som skal leveres på Lambertseter skole og samme person leverer dem tilbake etter skoletid. Dette gir oss en trygghet i hverdagen siden vi har et fast telefonnummer å ringe til hvis drosja er forsinket. Dessverre gjelder ikke skolekjøring i skoleferier. Da må vi bestille fra Samres som har gitt anbudet til et firma med mange sjåfører som verken er kjent i Oslo eller flinke til å snakke norsk. Siden det kan være to nye ulike sjåfør hver dag, har vi heller ikke noen telefon å ringe til. Og hvis Aslak skal til avlaster kan vi ikke gi beskjed om dette til han som henter, fordi det er en annen som leverer.

Sist fredag ringte avlaster 17.30 og lurte på hvor det ble av Aslak. Han kom jo vanligvis hjem til henne fra skolen klokka 17. Vi ringte Samres som fant ut hvilken drosje som hadde fått det oppdraget og fortalte at drosja hadde registrert levering 17.58, men Samres fikk ikke tak i drosjesjåføren som ikke tok telefonen. Jeg visste derfor at Aslak nok var levert på feil sted, men ikke hvor eller i hvilken bydel. Ute regnet det. Hvor var Aslak? Hva skulle jeg gjøre? Jeg ringte avlaster som straks dro av sted for å lete i sitt nabolag. Jeg ringte Samres på nytt. De fikk fremdeles ikke tak i sjåføren, men ba meg holde meg i nærheten av telefonen. Jeg satte meg hjelpesløs ned og tenkte hvorfor det er blitt slik. I gode gamle dager den gang sosialistene hadde regler og kvalitetskrav var jo drosjesjåfør et respektabelt yrke man kunne leve av. Drosjesjåfører måtte ta kjentmannsprøve og når du satte deg inn i en drosje, kunne du oppgi adresse og komme fram. Mange var drosjesjåfører hele yrkeslivet og trivdes med det

Men så kom Høyre med den engelsk-amerikanske litt eksentriske og dårlig dokumenterte ”Fritt marked er best for alle” religionen sin. Løyver ble delt ut i øst og vest og kravene til yrket raste. I dag er det så mange drosjer at flere av de gamle drosjesjåførene for lengst har funnet seg andre yrker. De ble lei av å måtte kjøre stadig mer og jobbe lengre under Høyre enn de måtte under Arbeiderpartiet for å tjene samme beløpet. Drosjeyrket ser ut til å ha blitt et yrke hvor unge innvandrere kan tjene litt penger noen år til de har lært seg godt nok norsk til å få andre yrker. Stadig oftere opplever jeg at drosjesjåfører spør meg om veien eller kjører merkelige omveier eller feil. Tar jeg drosje hjem til Tveita fra Nordseter skole hvor min sønn har gym hver mandags kveld, må jeg følge godt med så vi ikke havner i et skogholt på Bryn, fordi GPS-en ber sjåføren ta av før i stedet for etter en rundkjøring. Her en dag fikk jeg en ung innvandrergutt som tydelig var elendig kjent i Oslo og gang på gang spurte meg hvor han skulle kjøre. Han hadde verken GPS, kartbok eller noen han kunne ringe til. Jeg har ikke selv bil, men foreslo at han skulle følge en buss. Da vi kom til en bussbom, fikk jeg kjeft fordi jeg ikke visste at drosjer ikke kom gjennom bussbommer.

At Høyre med sine religiøse markedseksperimenter har ødelagt drosjeyrket både for drosjesjåfører og kunder er en sak. Det triste er at dette spesielt rammer foreldre til funksjonshemmede barn. Vi voksne kan jo bare slå opp i kartboka og forberede pedagogisk forklaring om Oslos geografi før vi bestiller drosje. Det er ikke så lett for elever som er døve, stumme eller psykisk funksjonshemmede med TT-kort. Ofte går det galt. Vi er priviligerte nok til å ha fast sjåfør. Men for foreldre som kan ha opptil 10 ulike sjafører pr uke kan hverdagen bli spennende. Mange morgener i Oslo står spesialskolelærere og aktivitetsskoleansatte speider etter drosjer med elever, mens foreldre på ettermiddagen venter spent på om barnet kommer hjem eller ikke.

Selv opplever jeg bare denne spenningen når han skal til aktivitetsskole i skoleferiene. Hver ferie er det en eller to sjåfører som ringer meg for å spørre hvor Lambertseter skole ligger. Og heldigvis er Aslak såpass godt kjent etter daglige skolebesøk på Lambertseter i flere år at han finner fram bare han blir satt av et sted i nærheten. Denne gangen gikk det bra 17.50 ringte avlaster og fortalte at hun hadde oppdaget en regnvåt gutt som var glad for å bli funnet. Aslak hadde vært ute i regnet og høstmørket nesten en time. Jeg ringte Samres og fortalte om det glade budskapet. Da hadde fremdeles ikke sjåføren tatt telefonen.

Nå lover Høyre på nasjonalt plan å gjøre arbeidslivet mer fleksibelt og fritt ved å utvide arbeidsdagen og fjerne overtidsbetaling. Og Høyre i Oslo vil dele ut flere drosjeløyver. Det er også snakk om at opplegget med faste sjåfører for funksjonshemmede er for dyr. Jeg er derfor redd for å miste vår faste sjåfør til vanlig skolekjøring. Men for den nye klassen av anbudsbyråkrater som er skapt av AP-Høyres satsing på New Public Management/målstyring, er det bare det som kan måles i tall som har betydning. Foreldres angst for om elevene kommer fram til skole eller hjem når de setter seg inn i en drosje, er ikke noe som kan tallfestes og settes inn i rektangelet i regnearket til nyliberalismens målstyringseksperter. Så foreldre til funksjonshemmede barn går nok fortsatt spennende tider i møte nå som vanlige folks lønninger skal presses nedover og tradisjonell norsk yrkesstolthet og yrkeskompetanse blir ofret på profittens alter.