Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert mandag 24. februar 2014 04:13

"Debatten om t-baner med store mellomrom til plattformer, bussjåfører som ikke vipper ut rampa av seg selv og TT-taxier som er forsinket, er noe de fleste funksjonshindrede tar til orde for. Men hva med trikken, tenker jeg.

De fleste ungdommene i Handikapforbundet har tilgang på TT-kort, likevel er ikke det godt nok. 75 turer  tur/retur i året er ikke mye å snakke om for en ungdom i en løsrivelsesprosess. Og det er det bare de med størst behov som får, mange får mindre. Et annet aspekt her er inkludering i det sosiale fellesskapet. Den uplanlagte samtalen og den spontane turen innom en venn, kjøpesenteret eller favorittkaféen som ofte oppstår når ungdommen sammen forflytter seg med kollektivtrafikk, blir funksjonshindret ungdom holdt borte fra når de ikke kan benytte all kollektivtrafikken på lik linje som sine venner.

Kan dere være så snill å ta kampen for tilgjengelige trikker snart? Jeg vil også kunne forflytte meg kollektivt på Grünerløkka og ta raskeste vei til jobb. Ikke synes jeg det er for mye for langt at vi skal kunne forflytte oss med våre venner heller. Vi er sosiale mennesker som vil være en del av det norske fellesskapet. Det gjelder også kollektivtrafikken, da inklusiv trikkene," skriver Stine Machlar, ungdomskoordinator Norges Handikapsforbunds Ungdom, i dette gjesteblogginnlegget.

Ikke glem trikkene!

Av Stine Machlar, ungdomskoordinator i Norges Handikapsforbunds Ungdom.

Ikke glem trikkene!

Debatten om t-baner med store mellomrom til plattformer, bussjåfører som ikke vipper ut rampa av seg selv og TT-taxier som er forsinket, er noe de fleste funksjonshindrede tar til orde for. Men hva med trikken, tenker jeg.

Nylig flyttet jeg til Torshov, der går 13-trikken like ved. Assistentene mine tar den til jobb, men jeg kan ikke gjøre det samme. Kun halvparten av disse trikkene er universelt utformet sånn at jeg kommer inn med min rullestol. Det er umulig å vite om den neste som kommer er tilgjengelig eller ikke.  17 -og 18-trikken kan jeg også ta, men 11, 12 og 19 er helt umulig å komme inn på med manuell stol. For ikke å snakke om elektrisk.

For noen uker tilbake begynte jeg i jobben som ungdomskoordinator i Norges Handikapforbunds Ungdom. Min jobb er blant annet å engasjere ungdommen gjennom aktiviteter, aksjoner, kurs, foredrag og leirer. En del av utfordringen her er koordineringen. Hvor skal vi samles? Og hvordan kommer hver enkelt deltager seg dit? De fleste ungdommene i vår organisasjon har tilgang på TT-kort, likevel er ikke det godt nok. 75 turer  tur/retur i året er ikke mye å snakke om for en ungdom i en løsrivelsesprosess. Og det er det bare de med størst behov som får, mange får mindre.

Et annet aspekt her er inkludering i det sosiale fellesskapet. Den uplanlagte samtalen og den spontane turen innom en venn, kjøpesenteret eller favorittkaféen som ofte oppstår når ungdommen sammen forflytter seg med kollektivtrafikk, blir funksjonshindret ungdom holdt borte fra når de ikke kan benytte all kollektivtrafikken på lik linje som sine venner.

Kjære politikkere, misforstå meg rett nå, å påvirke bussjåfører til å ta ut rampa så man kan kjøre inn er viktig, liksom at man skal slippe å ha med egen rampe eller assistent for å komme av og på T-banen. Men dere må også huske at selv om vi helst vil ha løsninger universelt utformet er det å ikke tilrettelegge i det hele tatt enda mer utestengende.

Kan dere være så snill å ta kampen for tilgjengelige trikker snart? Jeg vil også kunne forflytte meg kollektivt på Grünerløkka og ta raskeste vei til jobb. Ikke synes jeg det er for mye for langt at vi skal kunne forflytte oss med våre venner heller. Vi er sosiale mennesker som vil være en del av det norske fellesskapet. Det gjelder også kollektivtrafikken,  inklusive trikkene.