Funksjonshemmede

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert mandag 01. februar 2016 04:43

Er det noe som tilsier at funksjonhemmede gutter midt i puberteten trenger faren sin mindre enn tilsvarende ungdommer uten funksjonshemming? spør Lise og skriver blant annet dette til meg:

"Min sønn på 15 år er døv, og har diagnosen Down syndrom - og en del tilleggskomplikasjoner. Han er en strålende god gutt, men har altså mange utfordringer. Han går på spesialskole og får skoletransport dekket av kommunen. En generøs ordning i og for seg, med også helt nødvendig, siden spesialskolen ikke er i gangavstand fra hjemmet slik nærskolen er.  Men så finner etaten ut: Gutten har jo ikke «krav på» transport mellom far og skolen. Transporten mellom skole og far opphører på tre dagers varsel.

På nærskolen får han ikke lov til å gå, siden han er for funksjonshemmet til at Osloskolen vil inkludere ham. Det går faktisk ikke buss til denne spesialskolen som ligger litt utenfor allfarvei.  Alle elevene kommer med spesialtransport. Hva tenker etaten: Skal den funksjonshemmede gutten gå?  Skal far droppe halve arbeidsdagen, risikere å miste jobben, kjøre gjennom byen midt i rushen for å kjøre gutten til skolen? Dette blir resultatet: Far slutter med dette opplegget, han er uansett pendler for å få det til, og overnatter med sønnen sin hos guttens farmor, som hjelper til.

Min strikk er allerede strukket til bristepunktet. Jeg er alene om omsorgen de andre 6 dagene i uka. Treningsopplegget med Kapellveien punkteres, etter stor innsats fra mange mennesker. Bydelen får en massiv tilleggsutgift fordi familien da må få mere assistanse. Og transporten den siste dagen i uka starter da selvsagt opp igjen, bare fra en annen adresse:  fra mor eller en avlastningsbolig. Så innsparingen til Utdanningsetaten blir kortvarig. Og i mellomtiden har mange utgifter påløpt i bydelen, og mye arbeidstid gått tapt for mor og fars arbeidsgiver. Og frutrasjonen nådd enda en ny høyde. Men den virkelig store taperen er selvsagt 15-åringen, som mister denne tiden med far og farmor, og må på avlastning isteden. Er det noe som tilsier at funksjonhemmede gutter midt i puberteten trenger faren sin mindre enn tilsvarende ungdommer uten funksjonshemming?," skriver Lise blant annet. Dette burde kanskje storsamfunnet klare å løse, og ikke påføre familien og gutten ytterligere belastning?

Les hele hennes tekst nedenfor. 

Lises henvendelse:

Min sønn på 15 år er døv, og har diagnosen Down syndrom - og en del tilleggskomplikasjoner. Han er en strålende god gutt, men har altså mange utfordringer. Han går på spesialskole og får skoletransport dekket av kommunen. En generøs ordning i og for seg, med også helt nødvendig, siden spesialskolen ikke er i gangavstand fra hjemmet slik nærskolen er.

Det har vært mye styr med skoletransporten gjennom årene. Mange taxisjåfører er egentlig uegnet til å ha ansvar for funksjonshemmede barn, som ofte tilbringer mange timer i uka i bilen. Å få tak i en fast sjåfør, har jeg derfor brukt mye tid og frustrasjon på. Fast sjåfør gjorde det mulig å starte et treningsopplegg i regi av Kapellveien habiliteringssenter.

Tidlig i høst meldte vår faste sjåfør at Utdanningsetaten (UDE) hadde lagt om satsene for skoletransport den dagen i uka 15-åringen overnatter med far. Sjåføren kjørte noen uker med tap denne turen, i ren solidaritet med oss. Så fikk vi til et opplegg i samarbeid med Oslo taxi, der vi justerte hentetider slik at oppdraget kunne lønne seg for dem. Sjåføren er også involvert i et treningsopplegg i regi av Kapellveien habiliteringssenter.

Men så finner etaten ut: Gutten har jo ikke «krav på»  transport mellom far og skolen. Eureka: Utdanningsetaten kan spare noen tusenlapper! Transporten mellom skole og far opphører på tre dagers varsel. Jeg får samtidig beskjed (uten å ha spurt!) om hva skoletransporten av min sønn koster fellesskapet.

Dette er altså situasjonen:

På nærskolen får han ikke lov til å gå, siden han er for funksjonshemmet til at Osloskolen vil inkludere ham. Det går faktisk ikke buss til denne spesialskolen som ligger litt utenfor allfarvei.  Alle elevene kommer med spesialtransport. Hva tenker etaten: Skal den funksjonshemmede gutten gå?  Skal far droppe halve arbeidsdagen, risikere å miste jobben, kjøre gjennom byen midt i rushen for å kjøre gutten til skolen?

Dette blir resultatet:

Far slutter med dette opplegget, han er uansett pendler for å få det til, og overnatter med sønnen sin hos guttens farmor, som hjelper til. Min strikk er allerede strukket til bristepunktet. Jeg er alene om omsorgen de andre 6 dagene i uka. Treningsopplegget med Kapellveien punkteres, etter stor innsats fra mange mennesker. Bydelen får en massiv tilleggsutgift fordi familien da må få mere assistanse. Og transporten den siste dagen i uka starter da selvsagt opp igjen, bare fra en annen adresse:  fra mor eller en avlastningsbolig. Så innsparingen til utdanningsetaten blir kortvarig. Og i mellomtiden har mange utgifter påløpt i bydelen, og mye arbeidstid gått tapt for mor og fars arbeidsgiver. Og frutrasjonen nådd enda en ny høyde.

Men den virkelig store taperen er selvsagt 15-åringen, som mister denne tiden med far og farmor, og må på avlastning isteden. Er det noe som tilsier at funksjonhemmede gutter midt i puberteten trenger faren sin mindre enn tilsvarende ungdommer uten funksjonshemming?