Funksjonshemmede

Lisbeth Myhre: Er jeg annerledes?

Lisbeth Myhre: Er jeg annerledes?

Språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker.

"Jeg er lei meg. Orker snart ikke å lese og høre om at vi er annerledes og har spesielle behov. Hvem er vi? Det er jeg og andre som har funksjonsnedsettelser. Sikkert i god mening er det blitt mer og mer vanlig å omtale oss som annerledes og med spesielle behov. Jeg blir lei meg og er redd for at dette virker mot sin hensikt. Vi ønsker å være borgere med samme muligheter og rettigheter som dere som ikke er funksjonshemmet - enda. Av og til er det, heldigvis, andre som sier at det å omtale noen som annerledes ikke er greit, og hvis det tilføyes "med spesielle behov", tror flere at det fremmer avstand mellom mennesker.

Jeg har en sjelden medfødt tilstand (sykdom sier noen) som påvirker bl.a kroppsform, bevegelsesmuligheter, hørsel, tenner. Jeg har behov for mat, drikke, kjærlighet, utdanning, arbeid, bolig, fritidsaktiviteter, helsetjenester, tannhelsetjenester, kontakt med andre mennesker og dyr. Jeg har fått utdanning, vært yrkesaktiv i 40 år. Jeg er gift, bor i leilighet sammen med mann og katt og vi har en hytte. Er jeg annerledes fordi jeg har feilstillinger i legger, lår og rygg og går ved hjelp av rullator? Er jeg annerledes fordi jeg bruker høreapparat? Er jeg annerledes fordi det hvite på mine øyne er blått? Dagens krav til perfekt kroppsutseende og krav om mye fysisk aktivitet passer nok dårlig for meg, men det er også andre som ikke løper på tredemølle og sykler Birken. Har jeg spesielle behov? Nei, mener jeg. Behovene er de samme som de fleste andre har. At jeg trenger tekniske hjelpemidler og tilgjengelighet til lokaler, butikker, leilighet o.s.v for å få dekket mine behov gjør ikke behovene spesielle.

Jeg har tro på at språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker. Det er ikke uvanlig å se og høre at det skilles mellom "de funksjonshemmede" og oss (andre). Stolthetsparaden 2014 hadde "Folk er folk" som en av parolene. Slik er det, jeg er folk og det er også han eller hun som løper på tredemølle og/eller sykler Birken. Vi har alle de samme grunnleggende behov, " skriver dagens gjesteblogger Lisbeth Myhre blant annet.

Les hele hennes tekst under "les mer."

 

Hele teksten fra Lisbeth Myhre:

Jeg er lei meg. Orker snart ikke å lese og høre om at vi er annerledes og har spesielle behov. Hvem er vi? Det er jeg og andre som har funksjonsnedsettelser. Sikkert i god mening er det blitt mer og mer vanlig å omtale oss som annerledes og med spesielle behov. Jeg blir lei meg og er redd for at dette virker mot sin hensikt. Vi ønsker å være borgere med samme muligheter og rettigheter som dere som ikke er funksjonshemmet - enda. Av og til er det, heldigvis, andre som sier at det å omtale noen som annerledes ikke er greit, og hvis det tilføyes "med spesielle behov", tror flere at det fremmer avstand mellom mennesker.

Jeg har en sjelden medfødt tilstand (sykdom sier noen) som påvirker bl.a kroppsform, bevegelsesmuligheter, hørsel, tenner. Jeg har behov for mat, drikke, kjærlighet, utdanning, arbeid, bolig, fritidsaktiviteter, helsetjenester, tannhelsetjenester, kontakt med andre mennesker og dyr. Jeg har fått utdanning, vært yrkesaktiv i 40 år. Jeg er gift, bor i leilighet sammen med mann og katt og vi har en hytte.

Er jeg annerledes fordi jeg har feilstillinger i legger, lår og rygg og går ved hjelp av rullator? Er jeg annerledes fordi jeg bruker høreapparat? Er jeg annerledes fordi det hvite på mine øyne er blått? Dagens krav til perfekt kroppsutseende og krav om mye fysisk aktivitet passer nok dårlig for meg, men det er også andre som ikke løper på tredemølle og sykler Birken. Har jeg spesielle behov? Nei, mener jeg. Behovene er de samme som de fleste andre har. At jeg trenger tekniske hjelpemidler og tilgjengelighet til lokaler, butikker, leilighet o.s.v for å få dekket mine behov gjør ikke behovene spesielle.

Jeg har tro på at språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker. Det er ikke uvanlig å se og høre at det skilles mellom "de funksjonshemmede" og oss (andre). Stolthetsparaden 2014 hadde "Folk er folk" som en av parolene. Slik er det, jeg er folk og det er også han eller hun som løper på tredemølle og/eller sykler Birken. Vi har alle de samme grunnleggende behov.

Annerledes, smak på ordet. Oppleves det positivt eller tenker du at dette gjelder noe som er "mot normalt", som Leif Juster sa i en av sine berømte roller.

Dette er et tema som har opptatt meg helt siden ansvarsreformen (også kalt HVPU-reformen) ble iverksatt for mer enn 20 år siden. Den gangen ble det fokusert på normalisering. Jeg husker jeg fikk tårer i øynene når noen av mine kollegaer i departementet snakket om normalisering som om mennesker med funksjonshemninger ikke var normale. Etter hvert forsto jeg at normaliseringsbegrepet ble brukt, hovedsakelig, for å bedre og normalisere tjenester og levekår for utviklingshemmede. Metoden "Verdsetting av sosiale roller" (VSR) ble tatt i bruk fordi personer som bedømmes som avvikende (annerledes), tildeles sosiale roller som er lavt verdsatt i samfunnet. Målet for arbeid med VSR var å forhindre eller snu devalueringsprosesser og hjelpe personer som var eller sto i fare for å bli devaluert, å oppnå roller som er verdsatt i samfunnet. Jeg opplevde at fagpersoner ble eksperter på normalisering, og at normaliseringen skjedde ut fra deres forestillinger om hva som er vanlig og alminnelig. Tankegangen var sikkert godt ment, men å trekke konklusjoner om hvordan livet burde være for en del av befolkningen uten å finne ut hva den enkelte har av ønsker, er ikke akseptabelt. Det er fortsatt slik at det ved tildeling av tjenester som praktisk bistand/BPA, støttekontakt, avlastning mm ikke alltid tas utgangspunkt i hva slags dagligliv personen ønsker, men hva fagpersonene mener er best.

Nå er det like før vi skal markere sjeldne diagnoser med Sjeldendagen. Jeg håper vi unngår å omtale mennesker med sjeldne diagnoser som annerledes. På storskjerm på sentralbanestasjonen vil det på Sjeldendagen 29. februar, vises bilder av mennesker med sjeldne diagnoser. Det er folk i alle aldre og med ulike interesser. Håper det øker forståelsen for at vi er som folk flest – forskjellige. Det er faktisk normalt å ikke være helt lik alle andre.

En sjelden dag i år har tema "En sjelden stemme" og jeg håper at våre stemmer blir tydelige og godt mottatt.

Kommentarer   

#1 Wenche Thommessen Engh 27-02-2016 08:22
Ja, språk skaper holdninger, og denne damen er inne på noe vesentlig. For vi er jo alle annerledes. Heldigvis. Flott at noen forteller oss, også fra eget ståsted, hvordan det oppleves å bli betegnet som annerledes..... Håper hun blir hørt. Hun snakker på manges vegne...
#2 Håvard Pedersen 27-02-2016 09:53
Det er svært viktige tanker Lisbeth Myhre deler med oss. At vi mennesker er ulike er kanskje den beste "inngangsporten " vi mennesker har for å tilegne oss kunnskaper, empati,forståel se og innsikt. Men generelt er vi alt for dårlige til å se verdien i mangfoldet, og blir lett usikre ovenfor mennesker vi opplever som "annerledes" i forhold til vårt eget ståsted, - noe som dessverre gir seg utslag i språkbruken.Ing en tvil om at det må en holdningsendrin g til, og jeg ser også paralleller mellom dette og (årsaker til) mobbing. Vi må starte med våre barn, og samtidig må vi voksne bli beviste på hvordan vi i barns nærvær omtaler andre mennesker. Vi må skape bilder av at vi alle er annerledes, og at det er en berikelse. - Og apropos barn, så må alle voksne,politike re, fagfolk osv slutte med uvesenet å kalle barn som sliter i visse skolefag som "svake elever"
#3 Cathrine Eide Westerby 27-02-2016 10:05
Svært viktige tanker fra en klok dame. Språkbruk er veldig viktig, og det må vi bevisstgjøres på i mye større grad.
#4 grete Ramberg 27-02-2016 11:28
Det samme håper jeg damen også mener om flyktninger, innvandrere, homofile og religiøse og ikke religiøse... Ofte hører man det gle i sin egen situasjon, men har vanskelighter med å utvide samme tankegangen i andre settinger. Vi er alle mennesker, og vi burde ha samme verdi, helt uavhengig lønn, kjønn, vondter, hudfarge eller seksualitet.. Det eneste jeg forsøker dele eller skille mellom er snille, eller minte snille... Men selv de i siste kaegori,...har vel blitt slik de har blitt..nettopp fordi de ikke har fått den kjærlighet og oppmerksomhet de hadde trengt. Lev, del og døm mindre burde vært et motto for oss alle
#5 Therese Hongrø 27-02-2016 12:18
Er forsåvidt enig, men hva SKAL man si da? Hva er greit å si for å forklare? Det hender man er i en situasjon hvor man ikke rekker så himla mange ord. I våre dager skal alt være så forbanna politisk korrekt at vi bruker mer tid på verbale omveier enn på å snakke om det vi egentlig ville.
+1 #6 Steinar Wangen 27-02-2016 12:23
Vær klar over at fokuset på oss som annerledes ofte er økonomisk motivert.
+1 #7 Berit Lunde 27-02-2016 13:17
Så enig! "Spesielle behov" har aldri lydd godt imine ører heller, og dem er det for øvrig ingenting i veien med. Uttrykksikonet wink Ikke glem at alle mennesker i det minste har primærbehovene felles, og start der.
#8 Steinar Wangen 27-02-2016 15:33
I kommentaren over er jeg inne på at man må være klar over at fokuset på oss som er annerledes er økonomisk motivert.

For å forklare hva jeg mener vil jeg få komme med følgende eksempel.

Jeg har en medfødt hjerneskade og er samboer med utviklingshemme t dame.
Fra 2002 til 2011 bodde vi sammen på Bærums Verk.
I nærheten av der vi bodde var det en såkalt baseleilighet.
Fem dager i uka hadde de fellesmiddag og vi pleide å spise der begge to.
Etter noen måneder oppdaget de at jeg ikke hadde vedtak om tjenester.
De ba meg om å søke noe jeg avviste fordi at jeg til tross for min hjerneskade klarer meg selv.
De forsøkte å overtale meg og begrunnet det med at de får penger fra administrasjone n for hver bruker som er registrert som tjenestemottake r men jeg sto på mitt og avsluttet å spise middag der.
I ettertid fikk jeg vite at administrasjone n i kommune utbetalte cirka 500 000 kroner til det enkelte tjenestestedet noe som innebærer at hvis man har ti brukere får man 5 millioner kroner.

Mitt spørsmål er: Hvordan får man selvstendige brukere når man opererer med slike ordninger?

Foreslår at det undersøkes om det er lignende praksis i bydelene i Oslo.
+1 #9 Karin Johnsen 27-02-2016 18:30
Så forskjellig kan vi altså oppfatte det. Jeg oppfatter meg som spesiell på mange måter. Noen av måtene ser jeg som positive, noen som mer negative. I denne sammenhengen (sjelden ellers - jeg synes jeg har et flott liv!) velger jeg å fokusere på noen av de tingene som jeg og andre ser som mer negative: Jeg har nedsatt bevegelsesevne uten at jeg bruker rullestol. Jeg klarer av og til bare å gå noen få meter før pusten/ manglende sådan stopper meg. Heldigvis er dette ikke så vanlig i resten av befolkningen, så der er jeg altså litt annerledes. Og på grunn av allergier må jeg holde meg unna en god del som de fleste andre kan fråtse i. Sånn kunne jeg ha fortsatt og brettet ut diverse annerledesheter . Og jeg kunne ha fortalt hva jeg trenger av tilrettelegging for å fungere best mulig. Det jeg vil fram til, er at jeg ikke ser det som diskriminerende at jeg er annerledes - det er som det er, og det blir som det blir: So what? Det viktige for meg er at mine annerledesheter vises forståelse - at jeg får den tilrettelegging som skal til for å fungere best mulig ut ifra mine forutsetninger. Da kan jeg bygge bro til andre mennesker, og de til meg.
+1 #10 Liv Thorsen 27-02-2016 21:48
Meget velformulert innlegg - og helt på sin plass! Jeg kjenner Lisbeth gjennom de årene hun jobbet i Helsedirektorat et - en dyktig og flott person! La oss tenke over hvordan vi bruker ord - de påvirker oss og holdningene våre!
+1 #11 Marit Heggelund 28-02-2016 14:26
Det lurer jeg også på. Denne infasjonen i omskriving av begreper leder oss av og til ut i forvirringens hengemyr.

En historie fra 80-tallet beskriver hvordan ord kan virke mot sin hensikt og bli et mobberedskap hvis kunnskap og holdninger er ute å kjøre. 80-årene var da man skulle integrere. Den såkalte HVPU-reformen kom med dunder og brak og vi fikk et nytt skjellsord i skolegården: "Erru inntegrert eller?"
+1 #12 May K Dolen 28-02-2016 19:29
Er så enig i det som er skrevet, men jeg må innrømme at av og til er det vanskelig å vite hva en skal si når man skal nevne en gruppe mennesker som må ha litt mer tilrettelegging i hverdagen enn mange andre?? Hvordan få sagt det uten at noen blir støtt?
Tenker av og til at det ikke er enkelt fordi alle har sine subjektive opplevelser med seg i bagasjen sin og som kan ha betydning for hvordan en opplever et begrep/et ord?
Da jeg gikk vernepleien skulle vi si borger i stedet for bruker nettopp av den grunn som skrevet i artikkelen. At alle er borgere osv. Det er mulig at jeg "banner" i kirken nå, men ja, vi er alle borgere. Vi er borgere med samme rettigheter, og vi er alle brukere. Jeg er bruker av forskjellige tjenester. Jeg er FORbruker osv, men dette begrepet skal vi ikke bruke fordi det kan være stigmatiserende.
Jeg har selv sagt at jeg jobber med mennesker med spesielle behov og synes ikke dette er riktig. Samtidig kan jeg ikke si at jeg jobber med mennesker med en psykisk utviklingshemmi ng for det er det ikke alle som har. At jeg jobber med mennesker er sant. Kanskje jeg bare skal si at jeg jobber med mennesker? Samtidig sier ikke det noe om hva jeg gjør?
Skjønner du hva jeg mener? Hvilket uttrykk/benevne lse ønskes det at vi skal bruke for av og til må vi ha et ord/begrep for dette? Det jeg ønsker minst av alt er å være med på å bruke språket på en måte som devaluerer andre mennesker.
Så hjelp meg, fortell meg hva som er riktig å bruke så jeg kan være med på gjøre "En sjelden dag" sitt tema"En sjelden stemme" tydelig for de jeg er sammen med i min hverdag. Om det er på jobb eller privat.
#13 Berit Vegheim 29-02-2016 13:30
Veldig bra Lisbeth. Vi har ikke kommet noe lenger i kampen mot å bli stemplet. Men det er ikke lett å kjempe for aksept for normal variasjon og likestilling så lenge funksjonshemmed es egne talerør selv bidrar så aktivt me å redusere oss til bruker/brukeror ganisasjoner, snakker om andre som "funksjonsfrisk e" som om vi er syke og holder fast ved at det er vi som har spesielle behov. Det har vist seg krevende å få alle til å oppdage at annerledesheten er samfunnsskapt - akkurat som da vi synes svarte og homofile var rare vesner både biologisk og sosiologisk. En gang på nittitallet skrev jeg i en artikkel: de som virkelig har spesielle behov er VIPene, og de behovene er meget spesielle.
#14 Fridtjof Eilertsen 02-03-2016 20:27
Jeg er forsåvidt enig i deler av det du skriver.Men: Noen ganger er det faktisk greit å bruke dette begrepet. Selv er jeg en av mange med en diagnose som ikke nødvendigvis synes utenpå. Nemlig innenfor autismespektere t. Vi ser verden litt annerledes (der kom begrepet) enn det andre gjør. Og det er noe vi jobber med å bli akseptert for. Dessuten kan ikke man hjelpe en med autisme på samme måte som "normale" personer.

Derfor mener jeg at vi ikke bare kan si at det å bruke ordet annerledes skal tas bort fra ordforrådet vårt.

Derimot bør man få inn i ryggmargen til alle, uansett utgangspunkt, at man tar alle på alvor, og involverer den enkelte på deres premisser. Der svikter det mange steder den dag i dag. Dessverre. Men er enig i at ikke andre bør si at "Du er annerledes, og derfor skal du få hjelp om du trenger det."

Håper dette nyanserer dette litt bedre. Det er ikke noe enten - eller, men både - og.

You have no rights to post comments