Funksjonshemmede
Lisbeth Myhre: Er jeg annerledes?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Funksjonshemmede
- Publisert lørdag 27. februar 2016 04:10
Språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker.
"Jeg er lei meg. Orker snart ikke å lese og høre om at vi er annerledes og har spesielle behov. Hvem er vi? Det er jeg og andre som har funksjonsnedsettelser. Sikkert i god mening er det blitt mer og mer vanlig å omtale oss som annerledes og med spesielle behov. Jeg blir lei meg og er redd for at dette virker mot sin hensikt. Vi ønsker å være borgere med samme muligheter og rettigheter som dere som ikke er funksjonshemmet - enda. Av og til er det, heldigvis, andre som sier at det å omtale noen som annerledes ikke er greit, og hvis det tilføyes "med spesielle behov", tror flere at det fremmer avstand mellom mennesker.
Jeg har en sjelden medfødt tilstand (sykdom sier noen) som påvirker bl.a kroppsform, bevegelsesmuligheter, hørsel, tenner. Jeg har behov for mat, drikke, kjærlighet, utdanning, arbeid, bolig, fritidsaktiviteter, helsetjenester, tannhelsetjenester, kontakt med andre mennesker og dyr. Jeg har fått utdanning, vært yrkesaktiv i 40 år. Jeg er gift, bor i leilighet sammen med mann og katt og vi har en hytte. Er jeg annerledes fordi jeg har feilstillinger i legger, lår og rygg og går ved hjelp av rullator? Er jeg annerledes fordi jeg bruker høreapparat? Er jeg annerledes fordi det hvite på mine øyne er blått? Dagens krav til perfekt kroppsutseende og krav om mye fysisk aktivitet passer nok dårlig for meg, men det er også andre som ikke løper på tredemølle og sykler Birken. Har jeg spesielle behov? Nei, mener jeg. Behovene er de samme som de fleste andre har. At jeg trenger tekniske hjelpemidler og tilgjengelighet til lokaler, butikker, leilighet o.s.v for å få dekket mine behov gjør ikke behovene spesielle.
Jeg har tro på at språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker. Det er ikke uvanlig å se og høre at det skilles mellom "de funksjonshemmede" og oss (andre). Stolthetsparaden 2014 hadde "Folk er folk" som en av parolene. Slik er det, jeg er folk og det er også han eller hun som løper på tredemølle og/eller sykler Birken. Vi har alle de samme grunnleggende behov, " skriver dagens gjesteblogger Lisbeth Myhre blant annet.
Les hele hennes tekst under "les mer."
Hele teksten fra Lisbeth Myhre:
Jeg er lei meg. Orker snart ikke å lese og høre om at vi er annerledes og har spesielle behov. Hvem er vi? Det er jeg og andre som har funksjonsnedsettelser. Sikkert i god mening er det blitt mer og mer vanlig å omtale oss som annerledes og med spesielle behov. Jeg blir lei meg og er redd for at dette virker mot sin hensikt. Vi ønsker å være borgere med samme muligheter og rettigheter som dere som ikke er funksjonshemmet - enda. Av og til er det, heldigvis, andre som sier at det å omtale noen som annerledes ikke er greit, og hvis det tilføyes "med spesielle behov", tror flere at det fremmer avstand mellom mennesker.
Jeg har en sjelden medfødt tilstand (sykdom sier noen) som påvirker bl.a kroppsform, bevegelsesmuligheter, hørsel, tenner. Jeg har behov for mat, drikke, kjærlighet, utdanning, arbeid, bolig, fritidsaktiviteter, helsetjenester, tannhelsetjenester, kontakt med andre mennesker og dyr. Jeg har fått utdanning, vært yrkesaktiv i 40 år. Jeg er gift, bor i leilighet sammen med mann og katt og vi har en hytte.
Er jeg annerledes fordi jeg har feilstillinger i legger, lår og rygg og går ved hjelp av rullator? Er jeg annerledes fordi jeg bruker høreapparat? Er jeg annerledes fordi det hvite på mine øyne er blått? Dagens krav til perfekt kroppsutseende og krav om mye fysisk aktivitet passer nok dårlig for meg, men det er også andre som ikke løper på tredemølle og sykler Birken. Har jeg spesielle behov? Nei, mener jeg. Behovene er de samme som de fleste andre har. At jeg trenger tekniske hjelpemidler og tilgjengelighet til lokaler, butikker, leilighet o.s.v for å få dekket mine behov gjør ikke behovene spesielle.
Jeg har tro på at språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker. Det er ikke uvanlig å se og høre at det skilles mellom "de funksjonshemmede" og oss (andre). Stolthetsparaden 2014 hadde "Folk er folk" som en av parolene. Slik er det, jeg er folk og det er også han eller hun som løper på tredemølle og/eller sykler Birken. Vi har alle de samme grunnleggende behov.
Annerledes, smak på ordet. Oppleves det positivt eller tenker du at dette gjelder noe som er "mot normalt", som Leif Juster sa i en av sine berømte roller.
Dette er et tema som har opptatt meg helt siden ansvarsreformen (også kalt HVPU-reformen) ble iverksatt for mer enn 20 år siden. Den gangen ble det fokusert på normalisering. Jeg husker jeg fikk tårer i øynene når noen av mine kollegaer i departementet snakket om normalisering som om mennesker med funksjonshemninger ikke var normale. Etter hvert forsto jeg at normaliseringsbegrepet ble brukt, hovedsakelig, for å bedre og normalisere tjenester og levekår for utviklingshemmede. Metoden "Verdsetting av sosiale roller" (VSR) ble tatt i bruk fordi personer som bedømmes som avvikende (annerledes), tildeles sosiale roller som er lavt verdsatt i samfunnet. Målet for arbeid med VSR var å forhindre eller snu devalueringsprosesser og hjelpe personer som var eller sto i fare for å bli devaluert, å oppnå roller som er verdsatt i samfunnet. Jeg opplevde at fagpersoner ble eksperter på normalisering, og at normaliseringen skjedde ut fra deres forestillinger om hva som er vanlig og alminnelig. Tankegangen var sikkert godt ment, men å trekke konklusjoner om hvordan livet burde være for en del av befolkningen uten å finne ut hva den enkelte har av ønsker, er ikke akseptabelt. Det er fortsatt slik at det ved tildeling av tjenester som praktisk bistand/BPA, støttekontakt, avlastning mm ikke alltid tas utgangspunkt i hva slags dagligliv personen ønsker, men hva fagpersonene mener er best.
Nå er det like før vi skal markere sjeldne diagnoser med Sjeldendagen. Jeg håper vi unngår å omtale mennesker med sjeldne diagnoser som annerledes. På storskjerm på sentralbanestasjonen vil det på Sjeldendagen 29. februar, vises bilder av mennesker med sjeldne diagnoser. Det er folk i alle aldre og med ulike interesser. Håper det øker forståelsen for at vi er som folk flest – forskjellige. Det er faktisk normalt å ikke være helt lik alle andre.
En sjelden dag i år har tema "En sjelden stemme" og jeg håper at våre stemmer blir tydelige og godt mottatt.
Kommentarer
For å forklare hva jeg mener vil jeg få komme med følgende eksempel.
Jeg har en medfødt hjerneskade og er samboer med utviklingshemme t dame.
Fra 2002 til 2011 bodde vi sammen på Bærums Verk.
I nærheten av der vi bodde var det en såkalt baseleilighet.
Fem dager i uka hadde de fellesmiddag og vi pleide å spise der begge to.
Etter noen måneder oppdaget de at jeg ikke hadde vedtak om tjenester.
De ba meg om å søke noe jeg avviste fordi at jeg til tross for min hjerneskade klarer meg selv.
De forsøkte å overtale meg og begrunnet det med at de får penger fra administrasjone n for hver bruker som er registrert som tjenestemottake r men jeg sto på mitt og avsluttet å spise middag der.
I ettertid fikk jeg vite at administrasjone n i kommune utbetalte cirka 500 000 kroner til det enkelte tjenestestedet noe som innebærer at hvis man har ti brukere får man 5 millioner kroner.
Mitt spørsmål er: Hvordan får man selvstendige brukere når man opererer med slike ordninger?
Foreslår at det undersøkes om det er lignende praksis i bydelene i Oslo.
En historie fra 80-tallet beskriver hvordan ord kan virke mot sin hensikt og bli et mobberedskap hvis kunnskap og holdninger er ute å kjøre. 80-årene var da man skulle integrere. Den såkalte HVPU-reformen kom med dunder og brak og vi fikk et nytt skjellsord i skolegården: "Erru inntegrert eller?"
Tenker av og til at det ikke er enkelt fordi alle har sine subjektive opplevelser med seg i bagasjen sin og som kan ha betydning for hvordan en opplever et begrep/et ord?
Da jeg gikk vernepleien skulle vi si borger i stedet for bruker nettopp av den grunn som skrevet i artikkelen. At alle er borgere osv. Det er mulig at jeg "banner" i kirken nå, men ja, vi er alle borgere. Vi er borgere med samme rettigheter, og vi er alle brukere. Jeg er bruker av forskjellige tjenester. Jeg er FORbruker osv, men dette begrepet skal vi ikke bruke fordi det kan være stigmatiserende.
Jeg har selv sagt at jeg jobber med mennesker med spesielle behov og synes ikke dette er riktig. Samtidig kan jeg ikke si at jeg jobber med mennesker med en psykisk utviklingshemmi ng for det er det ikke alle som har. At jeg jobber med mennesker er sant. Kanskje jeg bare skal si at jeg jobber med mennesker? Samtidig sier ikke det noe om hva jeg gjør?
Skjønner du hva jeg mener? Hvilket uttrykk/benevne lse ønskes det at vi skal bruke for av og til må vi ha et ord/begrep for dette? Det jeg ønsker minst av alt er å være med på å bruke språket på en måte som devaluerer andre mennesker.
Så hjelp meg, fortell meg hva som er riktig å bruke så jeg kan være med på gjøre "En sjelden dag" sitt tema"En sjelden stemme" tydelig for de jeg er sammen med i min hverdag. Om det er på jobb eller privat.
Derfor mener jeg at vi ikke bare kan si at det å bruke ordet annerledes skal tas bort fra ordforrådet vårt.
Derimot bør man få inn i ryggmargen til alle, uansett utgangspunkt, at man tar alle på alvor, og involverer den enkelte på deres premisser. Der svikter det mange steder den dag i dag. Dessverre. Men er enig i at ikke andre bør si at "Du er annerledes, og derfor skal du få hjelp om du trenger det."
Håper dette nyanserer dette litt bedre. Det er ikke noe enten - eller, men både - og.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.