Funksjonshemmede

Lisbeth Myhre: Er jeg annerledes?

Lisbeth Myhre: Er jeg annerledes?

Språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker.

"Jeg er lei meg. Orker snart ikke å lese og høre om at vi er annerledes og har spesielle behov. Hvem er vi? Det er jeg og andre som har funksjonsnedsettelser. Sikkert i god mening er det blitt mer og mer vanlig å omtale oss som annerledes og med spesielle behov. Jeg blir lei meg og er redd for at dette virker mot sin hensikt. Vi ønsker å være borgere med samme muligheter og rettigheter som dere som ikke er funksjonshemmet - enda. Av og til er det, heldigvis, andre som sier at det å omtale noen som annerledes ikke er greit, og hvis det tilføyes "med spesielle behov", tror flere at det fremmer avstand mellom mennesker.

Jeg har en sjelden medfødt tilstand (sykdom sier noen) som påvirker bl.a kroppsform, bevegelsesmuligheter, hørsel, tenner. Jeg har behov for mat, drikke, kjærlighet, utdanning, arbeid, bolig, fritidsaktiviteter, helsetjenester, tannhelsetjenester, kontakt med andre mennesker og dyr. Jeg har fått utdanning, vært yrkesaktiv i 40 år. Jeg er gift, bor i leilighet sammen med mann og katt og vi har en hytte. Er jeg annerledes fordi jeg har feilstillinger i legger, lår og rygg og går ved hjelp av rullator? Er jeg annerledes fordi jeg bruker høreapparat? Er jeg annerledes fordi det hvite på mine øyne er blått? Dagens krav til perfekt kroppsutseende og krav om mye fysisk aktivitet passer nok dårlig for meg, men det er også andre som ikke løper på tredemølle og sykler Birken. Har jeg spesielle behov? Nei, mener jeg. Behovene er de samme som de fleste andre har. At jeg trenger tekniske hjelpemidler og tilgjengelighet til lokaler, butikker, leilighet o.s.v for å få dekket mine behov gjør ikke behovene spesielle.

Jeg har tro på at språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker. Det er ikke uvanlig å se og høre at det skilles mellom "de funksjonshemmede" og oss (andre). Stolthetsparaden 2014 hadde "Folk er folk" som en av parolene. Slik er det, jeg er folk og det er også han eller hun som løper på tredemølle og/eller sykler Birken. Vi har alle de samme grunnleggende behov, " skriver dagens gjesteblogger Lisbeth Myhre blant annet.

Les hele hennes tekst under "les mer."

 

Hele teksten fra Lisbeth Myhre:

Jeg er lei meg. Orker snart ikke å lese og høre om at vi er annerledes og har spesielle behov. Hvem er vi? Det er jeg og andre som har funksjonsnedsettelser. Sikkert i god mening er det blitt mer og mer vanlig å omtale oss som annerledes og med spesielle behov. Jeg blir lei meg og er redd for at dette virker mot sin hensikt. Vi ønsker å være borgere med samme muligheter og rettigheter som dere som ikke er funksjonshemmet - enda. Av og til er det, heldigvis, andre som sier at det å omtale noen som annerledes ikke er greit, og hvis det tilføyes "med spesielle behov", tror flere at det fremmer avstand mellom mennesker.

Jeg har en sjelden medfødt tilstand (sykdom sier noen) som påvirker bl.a kroppsform, bevegelsesmuligheter, hørsel, tenner. Jeg har behov for mat, drikke, kjærlighet, utdanning, arbeid, bolig, fritidsaktiviteter, helsetjenester, tannhelsetjenester, kontakt med andre mennesker og dyr. Jeg har fått utdanning, vært yrkesaktiv i 40 år. Jeg er gift, bor i leilighet sammen med mann og katt og vi har en hytte.

Er jeg annerledes fordi jeg har feilstillinger i legger, lår og rygg og går ved hjelp av rullator? Er jeg annerledes fordi jeg bruker høreapparat? Er jeg annerledes fordi det hvite på mine øyne er blått? Dagens krav til perfekt kroppsutseende og krav om mye fysisk aktivitet passer nok dårlig for meg, men det er også andre som ikke løper på tredemølle og sykler Birken. Har jeg spesielle behov? Nei, mener jeg. Behovene er de samme som de fleste andre har. At jeg trenger tekniske hjelpemidler og tilgjengelighet til lokaler, butikker, leilighet o.s.v for å få dekket mine behov gjør ikke behovene spesielle.

Jeg har tro på at språkbruk skaper holdninger. Språkbruk skaper avstand mellom mennesker. Det er ikke uvanlig å se og høre at det skilles mellom "de funksjonshemmede" og oss (andre). Stolthetsparaden 2014 hadde "Folk er folk" som en av parolene. Slik er det, jeg er folk og det er også han eller hun som løper på tredemølle og/eller sykler Birken. Vi har alle de samme grunnleggende behov.

Annerledes, smak på ordet. Oppleves det positivt eller tenker du at dette gjelder noe som er "mot normalt", som Leif Juster sa i en av sine berømte roller.

Dette er et tema som har opptatt meg helt siden ansvarsreformen (også kalt HVPU-reformen) ble iverksatt for mer enn 20 år siden. Den gangen ble det fokusert på normalisering. Jeg husker jeg fikk tårer i øynene når noen av mine kollegaer i departementet snakket om normalisering som om mennesker med funksjonshemninger ikke var normale. Etter hvert forsto jeg at normaliseringsbegrepet ble brukt, hovedsakelig, for å bedre og normalisere tjenester og levekår for utviklingshemmede. Metoden "Verdsetting av sosiale roller" (VSR) ble tatt i bruk fordi personer som bedømmes som avvikende (annerledes), tildeles sosiale roller som er lavt verdsatt i samfunnet. Målet for arbeid med VSR var å forhindre eller snu devalueringsprosesser og hjelpe personer som var eller sto i fare for å bli devaluert, å oppnå roller som er verdsatt i samfunnet. Jeg opplevde at fagpersoner ble eksperter på normalisering, og at normaliseringen skjedde ut fra deres forestillinger om hva som er vanlig og alminnelig. Tankegangen var sikkert godt ment, men å trekke konklusjoner om hvordan livet burde være for en del av befolkningen uten å finne ut hva den enkelte har av ønsker, er ikke akseptabelt. Det er fortsatt slik at det ved tildeling av tjenester som praktisk bistand/BPA, støttekontakt, avlastning mm ikke alltid tas utgangspunkt i hva slags dagligliv personen ønsker, men hva fagpersonene mener er best.

Nå er det like før vi skal markere sjeldne diagnoser med Sjeldendagen. Jeg håper vi unngår å omtale mennesker med sjeldne diagnoser som annerledes. På storskjerm på sentralbanestasjonen vil det på Sjeldendagen 29. februar, vises bilder av mennesker med sjeldne diagnoser. Det er folk i alle aldre og med ulike interesser. Håper det øker forståelsen for at vi er som folk flest – forskjellige. Det er faktisk normalt å ikke være helt lik alle andre.

En sjelden dag i år har tema "En sjelden stemme" og jeg håper at våre stemmer blir tydelige og godt mottatt.