Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert onsdag 09. november 2016 04:31

Arbeidsplikt, sies det overfor sosialhjelpsmottagere. Andre sloss for å få jobb, men får det ikke: Etter 5 års skolegang tilbyr Oslo kommune mange psykisk utviklingshemmede ungdommer et eneste tilbud: jobbventeliste, med håp om jobb om noen år.

Psykisk utviklingshemmede "Anne" har nylig fullført 5 år på videregående skole og skal nå ut i arbeidslivet. Læreren hennes har i samarbeid med sosiallærer og foreldrene vært rundt og sett på forskjellige VTA-arbeidsplasser hvor hun vil kunne fungere. Ikke alt passer for datteren som trenger god oppfølging av voksne. Til slutt fant foreldrene et sted som passet for henne og hvor hun likte seg med en gang. En liten avdeling ved vvvvvv . Det ble avtalt en prøvedag. Hun arbeidet der en dag og kom hjem og var så stolt over å ha vært på jobb. Der ville hun arbeide.

Foreldrene var spente på om det var ledig plass til henne. Det var det!!! De har holdt av denne plassen for henne.  Foreldrene måtte bare søke VTA-plass gjennom Nav Alna. Men nei. De kan ikke hjelpe henne fordi det ikke fantes penger til flere VTA-arbeidsplasser i bydelen. Hun ble satt venteliste, noe som kan vise seg å ta flere år før det er hennes tur for arbeid. De kunne kanskje flytte til en annen bydel?

Mor og skolens rådgiver fikk på møte med NAV vite at hun sto på ventelisteplass nr. 7. Da rådgiver kontaktet NAV-Alna noen måneder senere, fikk hun vite at hun sto på plass nr. 8 – rykket en plass bakover i køen. Skolen fikk også beskjed om at det kunne ta flere år før det ville bli noe ledig VTA-plass hos NAV-Alna og jobb for eleven, selv om hun hadde hatt en prøveperiode og kunne få VTA-plass hos xxxxxx, avd. med ekstra bemanning.

De hadde heller ingen andre tilbud å tilby denne jenta som sitter hjemme. Foreldrene har forsøkt å klage til Nav Alna, men de dekker seg bak at hun ikke har fått avslag, men står på en venteliste. Få folk raskt i arbeid gjelder tydeligvis ikke for psykisk utviklingshemmede. De har vel også krav på et innholdsrikt liv. Det er essensielt å føle seg nyttig. Vi kan jo selv tenke oss hva det gjør med psyken til disse ungdommene som blir sittende hjemme for seg selv. Mange har få eller ingen venner, lite aktiviteter på fritiden.

Vi kan ikke ha det sånn. Jeg tar dette tema opp med byrådet som bes orientere bystyret om hvilke tiltak byrådet mener må settes inn både i bydel Alna og øvrige bydeler.

Les mer om saken nedenfor.

 Her er mer om saken og saksområdet:

Det er en utfordring i videregående skole for elever med spesielle behov og som skal ut i en form for varig tilrettelagt arbeid - VTA.

Det viser seg å være store ulikheter fra bydel til bydel hvordan skolene kan få dette til. F.eks. i bydel Alna har de lange ventelister for å få VTA-arbeidsplass. Selv om skolen har brukt mye tid og krefter på å finne en egnet arbeidsplass og som til og med er klar for å ta imot eleven.etter 4. evt. 5. skoleår, opplever skolen at eleven bl.a. hos NAV Alna blir satt på lang venteliste og det kan gå flere år før eleven kan starte i arbeid. 

Å få folk raskt i arbeid gjelder tydeligvis ikke for alle psykisk utviklingshemmede. De har vel også krav på et innholdsrikt liv der de føler at de kan bidra med en jobb i samfunnet. Det er essensielt også for denne gruppen å føle seg nyttig. Vi er svært fortvilet over situasjonen og ulikhetene fra bydel til bydel, og vet ikke hvordan vi kan påvirke dette.

Skal det være avhengig av hvilke bydel man bor i for å få starte på jobb? Har ikke bydelen man bor i ansvar for å gi psykisk utviklingshemmede et tilbud?

Burde det være likt i hele Oslo?

Hun er psykisk utviklingshemmet og har spesielle behov. Hun er en glad jente men trenger hjelp og assistanse for å fungere i hverdagen. Hun er snill men meget bestemt og sint hvis det er noe/noen hun ikke liker. Hun er veldig var på stemning/følelser hos andre mennesker for å yte noe. Til eks. begynte hun på xxxxx videregående skole i liten spesialgruppe. Hun ble for det meste sittende å tegne uten noe særlig assistanse. Hun mistrivdes og ville til slutt ikke gå ut av døren eller stå opp om morgenen. Dette varte ca. 2 mnd. De kontaktet Utdanningsetaten og fikk byttet henne over til yyyy videregående skole hvor opplæringen også foregår i liten gruppe, men med lærere med god pedagogisk bakgrunn og tilrettelagt opplæring for denne gruppen. Hun blomstret opp og "løp" til skolen. Dette pga. en eminent lærerstab og sosiallærer som kan sine ting. Det viser hvor viktig det er å finne rett plass å være på.

Hun har fullført 5 år på videregående skole og skal nå ut i arbeidslivet. Læreren hennes har i samarbeid med sosiallærer og foreldrene vært rundt og sett på forskjellige VTA-arbeidsplasser hvor hun vil kunne fungere. Ikke alt passer for datteren som trenger god oppfølging av voksne. Til slutt fant foreldrene et sted som passet for henne og hvor hun likte seg med en gang. En liten avdeling ved vvvvvv . Det ble avtalt en prøvedag. Hun arbeidet der en dag og kom hjem og var så stolt over å ha vært på jobb. Der ville hun arbeide.

Foreldrene var spente på om det var ledig plass til henne. Det var det!!! De har holdt av denne plassen for henne.  Foreldrene måtte bare søke VTA-plass gjennom Nav Alna. Men nei. De kan ikke hjelpe henne fordi det ikke fantes penger til flere VTA-arbeidsplasser i bydelen. Hun ble satt venteliste, noe som kan vise seg å ta flere år før det er hennes tur for arbeid. De kunne kanskje flytte til en annen bydel?

Nå er det begrenset hvor lang tid de kan holde en slik plass åpen på vvvvvv, derfor blir foreldrene selvsagt fortvilet når de får beskjed fra Nav Alna at hun står på en slags tildelingsliste på plass nr. 8. Det vil ta lang tid før det er hennes tur, kanskje flere år.

Skolen søkte allerede 2.11.2014 om VTA-plass for denne eleven. De fikk først vite at NAV Alna ikke kunne betale for flere VTA-plasser enn de allerede gjorde. Da var det å stå på venteliste. Mor og skolens rådgiver fikk på møte med NAV da vite at hun sto på venteliste plass nr. 7. Da rådgiver kontaktet NAV-Alna noen måneder senere, fikk hun vite at hun sto på plass nr. 8 – rykket en plass bakover i køen.

Skolen fikk også beskjed om at det kunne ta flere år før det ville bli noe ledig VTA-plass hos NAV-Alna og jobb for eleven, selv om hun hadde hatt en prøveperiode og kunne få VTA-plass hos xxxxxx, avd. med ekstra bemanning.

De hadde heller ingen andre tilbud å tilby denne jenta som sitter hjemme.

Vanligvis er det vanskelig å få tak i arbeidsplass til denne elevgruppen, men her har skolen funnet en godt egnet plass som ønsker å ha henne som arbeidstager, men dessverre finnes det ikke midler i bydelen slik at hun kan benytte den.

Foreldrene har forsøkt å klage til Nav Alna, men de dekker seg bak at hun ikke har fått avslag, men står på en venteliste.

Få folk raskt i arbeid gjelder tydeligvis ikke for psykisk utviklingshemmede. De har vel også krav på et innholdsrikt liv. Det er essensielt å føle seg nyttig.

Foreldrene er naturlig nok svært fortvilet over situasjonen og vet ikke hva mer de skal/kan gjøre for at hun skal få starte på denne arbeidsplassen ved xxxxxx.

Skal det være avhengig av hvilke bydel man bor i for å få starte på jobb? Har ikke bydelen man bor i ansvar for å gi psykisk utviklingshemmede et tilbud?

Skolen viser til at dette ikke er et enestående tilfelle i bydel Alna. De har flere elever som har hospiteringsplasser hos bl. annet OPT Miljø og sikkerhet, avd. Franzefoss med sortering av elektrisk avfall mm.

Her har skolen søkt om VTA-plass for en elev som kom på 18. plass på venteliste. Hvor mange år vil ikke det ta før denne eleven får arbeid. Skolen har en annen elev som ligger på 20. plass i kø, i Alna bydel. Dessuten har de flere elever fra samme bydel som går 2. og 3. skoleår.

I enkelte andre bydeler er det heldigvis lettere å få VTA-arbeid hvis vi finner en arbeidsplass. Vi legger mye tid og krefter i å prøve å finne et arbeid som kan passe for eleven. Derfor er det ekstra vanskelig og skuffende når byråkratier stopper oss.

Det kan ikke være slik at elever må flytte til en annen bydel for å få begynne i VTA-arbeid. Dette er ungdom som ikke kan være alene hjemme, det medfører at foresatte heller ikke kan jobbe men holde tilsyn med sine ungdommer. Her er det noe veldig galt.

En annen problemstilling er at hospiteringsplasser hos arbeidsmarkedsbedrifter har blitt veldig vanskelig å få til. Bedriftene har økt krav til produksjon og inntjening, slik at svært få har mulighet til å ta imot hospitanter. Bydelene er heller ikke villig til å betale hospitant/praksisplass for elever en-to dager i uken, slik som tidligere, for at elevene kan prøve ut arbeidet og få en mykere overgang fra skole til arbeidsliv. (dette gjelder ikke kun bydel Alna).

Vi snakker her om en elevgruppe som har behov for mye tilrettelegging og som trenger lang tid til å forberede seg til nye omgivelser og overganger.

Her må vi få til å endre dette i en positiv og riktig retning for disse ungdommene som også er opptatt av og gjerne vil føle at de gjør en jobb for samfunnet. Vi kan jo selv tenke oss hva det gjør med psyken til disse ungdommene som blir sittende hjemme for seg selv. Mange har få eller ingen venner, lite aktiviteter på fritiden.

Med bakgrunn i dette har jeg sendt fram følgende spørsmål byrådet skal besvare skriftlig overfor bystyret:

1.  Hvor mange står pr. i dag på venteliste for VTA-arbeidsplasser?

2. Hvor lenge har de ventet?

3. Ut fra bydelenes budsjetter og planer: Når kan det forventes at de får plass?

4. Anser byrådet det akseptabelt at så mange venter på VTA-plass?

5. Anser byrådet det akseptabelt at søkere avskjæres fra klagemulighet med begrunnelse at man er satt på venteliste?

6. Hvordan bedømmer bydelen den særskilte situasjonen i bydel Alna?

Spm 1 - 3 bes om å bli besvart pr. bydel.