Jeg lurer ofte på om det har vært noe særlig tankevirksomhet bak mange av bestemmelsene, slik som i dette tilfellet. Det er ganske mange under 67 i gamle Oslo som trenger hjelp på lik linje med de over 67. Det logiske ville vel heller være at det er vurdert utfra den enkelte brukers behov, ikke aldersbetinget.

Dette blir en helt feil løsning. Dere må ikke endre bruken og aldersgrensen for omsorg +. De leilighetene var bygget for de gamle som trengte et tryggere sted å bo enn å være hjemme. Argumentene var også at da trengtes det færre sykehjemsplasse r. Denne aldersgruppen du snakker for trenger sårt egne tilpassete boliger, så heller bygg et tilrettelagt hus til dem.

Jeg ser byrådet nevner Stigenga. Jeg vil da informere om at det er et sted der de blander psykisk utviklingshemme de med stort pleiebehov og unge uføre sammen. Nesten ingen der har språk og det fremstår veldig som oppbevaring av mennesker. Det er også meget stor gjennomtrekk av personale der, belastningen er rett og slett for stor. Det trengs tilbud til dem som kan bo alene i leilighet, men der de er trygge og har tilgang til hjelp for å leve verdige liv.

Hei
Jeg leder Kampen Omsorg+, og tar gjerne del i diskusjonen som seiler opp her: «Skal Omsorg+ være for alle aldre»?
Først må jeg si at Bydel Gamle Oslo har tre rehabiliterings leiligheter i Kampen Omsorg+. Der bor det jevnlig folk i 30, 40 og 50-årene. Vi har mao erfaring med unge folk i huset, og det er vel litt som på sykehjem – når gjennomsnittsal deren er 82 år føler ungdommen det vanskelig. De isolerer seg, eller de trekker mot personalet i Omsorg+.

Så til saken – både den det gjelder her, og det generelle spørsmålet om å oppheve aldersavgrensni ngen:
Mann 39 år «…han er nå så kognitivt svekket at…osv»: På Kampen erfarer vi utfordringene med kognitivt svekkede personer i Omsorg+, og mener kommunen har gjort en klok vurdering når Forskrift om tildeling av bolig i Omsorg+, §7 sier: «Søkere med funksjonsnedset telser som følge av alvorlig kognitiv svikt eller kroniske eller langvarige psykiske lidelser av alvorligere karakter enn nevnt i tredje ledd bokstav b, skal vurderes for andre omsorgstilbud. Disse kvalifiserer følgelig ikke for å leie bolig i Omsorg+». Unge folk med kognitiv svikt under utvikling bør ivaretas på steder som er forberedt for dette – ikke i et allerede tungt lastet og lavt bemannet Omsorg+hus, der naboene fra før er frustrert over jevnaldrenes demensutslag.

Så til det generelle om aldersavgrensni ng: Jeg frykter at jo færre avgrensninger rundt Omsorg+, jo mer kan bydelene gi alle utfordringer som ikke lar seg løse andre steder et tilbud her. Pasient- og brukerombudet ga nylig ut en «Omsorg+rapport », og selv om jeg syns den kan være litt problemfokusert må jeg gi dem rett i utfordringsbild e de tegner.
Fra Kampen Omsorg+ mener vi å se noen trekk:
• Etter fylte 60 år erfarer en del at rusomsorg, psykisk helsevern og bo-oppfølging erstattes av tilbud om Omsorg+. Alder trumfer alle diagnoser, og man henvises tilbake til nivåene under spesialist, eller enda et hakk ned - til bolig og «bo-lenge-hjemme-omsorgen».
• Befolkningen som tildeles Omsorg+ har for de flestes vedkommende kompliserte og sammensatte hjelpebehov. Isolert - eller kun gammel, er sjelden tilstrekkelig for å få et tilbud.
• For at en beboere i Omsorg+ skal få plass i langtidshjem må funksjonsnivået være svært lavt. Utfordringer/sv ikt må være skriftlig dokumentert over lang tid, og den det gjelder må selv underskrive sykehjemssøknad .

Jeg oppfatter at spørsmålet om å fjerne aldersavgrensni ng til Omsorg+ primært handler om at unge ikke bør bo i sykehjem. Jeg blir imidlertid spørrende til at politikerne/byr ådet vil fragmentere ett tilbud for å løse konflikt i et annet. Unge med heldøgns omsorgsbehov har vært tema veldig lenge. Jeg vil utfordre tilbake med å spørre hvorfor det ikke etableres egnede tilbud for nettopp denne gruppen – et tilbud som både faglig- og bemanningsmessi g er rustet til å lage noe kult, og som også evner å ivareta pårørenderelasj onene – par, barn, venner, foreldre.

Omsorg+, eller «bo-hjemme-leng st-mulig» er et utsatt steg i omsorgstrappa. Privatarenaen kan være tveegget – ved både å være foretrukket - og samtidig under radaren. Institusjonsoms orgen ivaretas av lovkrav, kvalitetsgarant ier og kvalitetsmåling er. Tjenestetilbude t til hjemmeboende «hviler» på individets selvstendighet, og er ikke kvalitetssikret på tilsvarende måte (- selv ikke med tillitsreform). En påstand er, at underdimensjone ring i vedtak til enkeltindividen e er den mest effektive ressursbesparel sene ved at folk bor hjemme lenge i Oslo. Kirkens Bymisjon arbeider målbevisst for å gjøre det hjemmeboende Omsorg+nivået så livskraftig for folk, og bærekraftig for fremtiden som mulig. I dette trenger vi politikere og bydelsadministr atorer som ikke er for optimistiske til hvem som kan ha god nytte av å bo i Omsorg+.