Funksjonshemmede
Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Funksjonshemmede
- Publisert mandag 23. januar 2017 04:37
KS sitt hovedstyre skal fredag behandle høringsuttalelse på NOU 2016:17 «På lik linje: åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming» som regjeringen har sendt på høring.
Utvalget ble ledet av rådmann i Drammen kommune, Osmund Kaldheim. Utvalgets mandat var (bl.a.) å utrede og fremme forslag til konkrete tiltak for å styrke grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming, slik at nasjonale politiske mål om likestilling og likeverd, selvbestemmelse, deltakelse og integrering innfris.
Utvalget foreslår åtte løft på disse områdene:
- Selvbestemmelse og rettssikkerhet
- Likeverdig og inkluderende opplæring
- Arbeid for alle
- God helse og omsorg
- Eget hjem
- Kompetanse og kunnskap
- Koordinerte tjenester
- Målrettet styring
Innenfor hvert av disse områdene foreslås en rekke konkrete tiltak.
Det foreligger følgende forslag til vedtak i KS sitt hovedstyre:"Administrasjonen får fullmakt til å ferdigstille et høringssvar fra KS til NOU 2016: 17: På lik linje, åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming, basert på følgende hovedsynspunkter:
1. Det er problematisk at det foreslås lovfestet nye regler som allerede følger av dagens lovverk, men hvor gjennomføringen er utfordringen.
2. Det er problematisk at en gruppe mennesker med en type funksjonshemming gis særrettigheter.
3. Konsekvensene av forslagene må gjennomgående vurderes også for andre grupper med nedsatt funksjonsevne."
Jeg skal møte i hovedstyrets møte. Jeg vil gjerne lytte til fagfolk, enten de er utdannet eller fått kompetansen som bruker: hva bør være mine synspunkter/forslag ved behandlingen.
Kommentarer
Er egentlig enig i at ei gruppe mennesker ikkje skal ha særegne rettigheter, det skal vera den enkelte sitt behov som avgjør.
Og så bør det stilles helt andre krav enn det som foreslås i NOU'en til kompetanse innen tjenestene til utviklingshemme de generelt. Hovedsatsingen til utvalget på kompetanse går på at ufaglærte som jobber innen tjenestene skal gjennomføre et obligatorisk grunnkurs før de får jobbe. Det er vel og bra, men dessverre altfor passivt med tanke på at det er altfor få utviklingshemme de som mottar tjenester utviklet i samarbeid med vernepleiere. Også i barnehageloven stilles det krav til at det er pedagogisk personale som skal utforme barnehagetilbud et, og det er satt et tall på hvor mange barn hver førskolelærer skal ha ansvar for. Igjen er det slik at altfor mange personer med utviklingshemmi ng mottar tjenester som både kan være utformet og gjennomføres av ufaglærte . Det bør satses målrettet og tydelig på at utviklingshemme de har krav på å få tjenester planlagt og utført hovedsakelig av vernepleiere (og så kan man selvfølgelig kurse ufaglærte i tillegg). Videre er det altfor få som har et godt jobbtilbud. Og her peker Rettighetsutval get på noe sentralt: kommunene er store arbeidsgivere med mange arbeidsplasser. De bør selv kunne opprette og tilby mange flere arbeidsplasser for personer med utviklingshemmi ng innen egne virksomheter. Dette kan og bør KS også utfordres på. Hver kommune bør ansette flere utviklingshemme de innen egen virksomhet. Dette er i tråd med Rettighetsutval gets anbefaling om at kommunene skal få et lovpålagt ansvar for å tilby jobb til utviklingshemme de. Her bør KS (etter mitt syn) si seg enig i utvalgets anbefaling i sitt høringssvar, og påta et større ansvar selv.
Det var noen raske tanker.
nfunorge.org/.../...
Det er bra at du synliggjør dette. Jeg blir både overrasket og litt trist når jeg leser KS sitt utgangspunkt for dette arbeidet. Nå foreligger det en NOU som de fleste miljøer innen feltet synes gjennomgående er veldig bra, og så stiller KS seg så til de grader på sidelinjen knyttet til det videre arbeidet. Det er fristende å sammenligne KS med unger som skriker ut om urettferdighet når ting ikke er likt. Mens mange andre miljøer jobber konstruktivt roper KS: "Det er urettferdig".
Det er selvsagt riktig at mye av regelverket er på plass, og at det er ressurser og kompetanse som mangler. Altså iverksetting. Det er bra at KS legger dette til grunn, men det er faktisk KS sine medlemmer som i stor grad er ansvarlig for denne iverksettingen.
Her forventer jeg et mye mer proaktiv KS. Et KS som annerkjenner det arbeidet utvalget har gjort og de viktige utfordringene de peker på. Et KS som er tydelig på at det faktisk trengs en ekstra innsats på feltet for å motvirke den alvorlige diskrimineringe n som blir avdekket (gang på gang). Et KS som bruker høringsuttalels en til faktisk å gi innspill på hva som skal til for at landets kommuner skal være i stand til endring.
(Apropos urettferdighet: Eldreomsorg er et eksempel fordi den omsorgen gis bare til en gruppe.)
- Kommuner har siden vi begynte arbeidet med BPA for over 25 år siden, alltid brukt sin frykt for «forskjellsbeha ndling» som argument mot at noen i det hele tatt skulle få BPA. På denne måten har det beste blitt det godes fiende, og resultatet er at ingen får det noe bedre.
Et flertall av norske kommuner har fortsatt ikke tatt i bruk BPA. Selv etter rettighetsfesti ngen har det bare blitt en ubetydelig økning i antall ordninger. Samtidig jobber mange kommuner iherdig med å svekke ordningen gjennom blant annet å legge stadig flere restriksjoner på bruken av tildelte timer.
- Maxgrense i bofellesskap. Det finnes så vidt jeg vet ingen forskning som konkluderer med at store bofellesskap er «billigere» enn små. Og det finnes i hvert fall ingen forskning som tyder på at store bofellesskap gir et kvalitativt bedre tilbud, snarere tvert om. Økningen i størrelsen på bofellesskap (eller hva man nå måtte velge å kalle de) er et av de tydeligste tegn på en viktig reform (HVPU) i revers. Institusjonene er på full fart på vei tilbake. De har bare fått andre navn.
Fra Oslo, som i mange andre kommuner, har en f.eks. erfart store problemer med å få tjenestetilbude t i Villa Eik på stell. Fylkesmannen påtalte forholdene allerede i 2012. Det var først når Inga Marte Thorkildsen i 2016 tok tak at de ble bedring for noen av beboerne. I 2005 og 2006 var det tilsyn med bruken av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemmi ng. Tilsynet avdekte ulovligheter i mer enn 3 av 4 tilfeller. Det samme gjaldt tilsynet med barneboliger og avlastningsboli ger for barn som ble gjennomført i 2009. Tilsynet med tjenestene til mennesker med utviklingshemmi ng som ble gjennomført i 2016, viste en vel så omfattende utbredelse av avvik. Fylkesmannen er temmelig vingeklippet overfor kommunene. På andre forvaltningsfel t har fylkesmannen sanksjonsmuligh eter som kan anvendes overfor alvorlige og vedvarende lovbrudd. Noe slikt manger på dette feltet.
På skolefeltet har vi den paradoksale situasjonen at de som har størst problemer med å lære, har mest ukvalifiserte til å lære dem. Mens opplæringen til elever flest styres gjennom opplæringsplane ne i fagplanene, har elever med utviklingshemmi ng fritak fra fagplanene. Dette medfører at elever med utviklingshemmi ng har fritak fra nasjonale opplæringsmål og fritak fra lærebøkene (som er skrevet med hensyn til opplæringsmålen e). Elevene inngår heller ikke i det nasjonale kvalitetssystem et for skolen som er blitt svært premissgivende for skoleutviklinge n. Det er mer enn nok å ta tak i på opplæringsfeltet.
Når det gjelder arbeid, så var det noe som i henhold til st.meld. 47 (1989-90) skulle bygges opp etter hvert. I dag er andelen med utviklingshemmi ng som har arbeid lavere enn i 1990. Det er ingen tiltak på gang for å bedre situasjonen. Dessverre foreslår NOU 2016: 17 å overføre ansvaret for arbeid til kommunene. Det er viktig å bygge ut arbeidstilbudet . Arbeidsmarkedsp olitikken er en statlig oppgave, slik bør det også forbli, spesielt for mennesker med utviklingshemmi ng. En spesiell utfordring er å skille tjenester/bolig fra arbeid. Blir grensene uklare i disse koblingene, blir det lett en institusjonsomsorg.
Boligpolitikken har medført et økende press i retning av stadig større "omsorgssentre" , "bo- og behandlingssent re", "helsehus" og andre benevnelser som de nye institusjonene går under. Utviklingen er i strid med alle politiske målsetninger og strider mot CRPD, artikkel 19. Her kan Husbankens tilskudds- og utlånspolitikk være et svært viktig virkemiddel.
Vi fikk den nye vergemålsloven for å hindre tidligere tiders "snikumyndiggjø ring". Det er imidlertid mer "snikumyndiggjø ring" og mindre selvbestemmelse under den nye vergemålsloven enn under den gamle. Her kan utvalgets forslag om beslutningsstøtte
gi verdifulle bidrag.
Retten til tros- og livssynsaktivit eter er presisert i eget rundskriv. Retten til å delta i idrettsaktivite ter følger av rundskriv Aktiv omsorg. Men det er stor forskjell på det å få sin rett og det å ha rett. Hovedproblemet til mange voksne med utviklingshemmi ng, er at de ikke kommer seg til de fritidsaktivite tene hvor de ønsker å delta. I mange bofellesskap ytes kollektive tjenester, noe som medfører at enten må alle eller ingen delta en gitt aktivitet.
For dem som engasjerer seg i feltet, er det ikke vanskelig å komme med forslag eller å ta stilling til forslagene i NOU 2016: 17. Ingen av forslagene går ut på å etablere særlovgivning.
Til utsagnet fra administrasjone n har jeg følgende uttalelse – positiv diskriminering benyttes for å rettigheter til personer som av ulike årsaker ikke oppnår de rettigheter de har etter vanlig lovgivning. Dersom lover ikke følges er positiv diskriminering ofte metoden for å oppnå lovgivernes intensjoner.
Du gjør en god og viktig jobb.
Vennlig hilsen
Norsk Nettverk for Down Syndrom
Bjørn Næss
Jeg mener også at de 8 tiltakene som utredningen peker på er gode. Men det er en utfordring at dette er siktet inn på utviklingshemme de alene. På den annen side var utvalgets mandat å se på utviklingshemme des levekår, og komme med forslag til tiltak som kan bedre deres situasjon. Utredningen hadde ikke mandat til å se på levekår til personer med nedsatt funksjonsevne generelt, heller ikke spesielt til personer med store / omfattende funksjonsnedset telser. Hvis tiltakene som utredningen fører til bir tiltak for utviklingshemme de alene står vi i fare for å utvikle en ny særomsorg, hvilket ikke, etter min mening, er en ønsket utvikling. Vi har en tradisjon på å lage generelle ordninger som omfatter alle ut fra behov, og mener nok at det også må gjelde i fortsettelsen.
Utredningen er god, peker på mange gode tiltak, men tiltakene som kommer i forlengelsen kan ikke bare gjelde utviklingshemme de, men en større gruppe, og tiltak må vurderes i forhold til behov og ikke på basis av spesielle diagnoser.
Hilsen
Arne Lein
Forbundsleder Norges Handikapforbund
I forbindelse med at statsbudsjettet 2017 og Rettighetsutval get sin avlevering av NOU – På lik linje er spørsmål knyttet til overføring av ansvaret for VTA og tilrettelagt arbeid for personer med funksjonsnedset telser til kommunene, aktualisert.
Rettighetsutval get fremmer mange gode forslag til tiltak, blant annet et forsøk med alternative rammer for varig tilrettelagt arbeid, forsøksordninge r der kommunene helt eller delvis får ansvaret for ordningen. Det er i tillegg i statsbudsjettet åpnet for forsøksordninge r og utprøvninger.
FO en bekymret for en ordning der VTA overføres til kommunene og ønsker dialog med KS på dette. I den forbindelse kom det opp at det er en god stund siden forrige kontaktmøte og det er flere temaer og saker som er aktuelle å drøfte.
Opptrappingspla n for habilitering og rehabilitering og kompetanse i helse- og omsorgstjeneste ne er to andre viktige områder.
Arbeid
I 2016 er 44 % av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid, mot 73 % i befolkningen generelt. Ser vi på personer med utviklingshemni ng snakker vi ikke om prosenter, da er det totalt 59 personer som er i ordinært arbeid.
En samfunnsoppfatn ing er at utviklingshemme de verken kan eller vil inkluderes i arbeidslivet er ikke bare ekskluderende, men en viktig årsak til at arbeid blir enda vanskeligere.
Arbeid er en svært viktig måleindikator for livskvalitet og selvoppfattelse . FO vil at arbeid til alle skal være en reell mulighet. Det krever tiltak som øker mulighetene for arbeid i ordinære bedrifter, og at tilrettelagt arbeid blir anerkjent som verdiskapende og likeverdig arbeid.
Da er det essensielt at ikke arbeid blir et helse- og omsorgstiltak på linje med en hvilken som helst hjemmetjeneste.
Helse- og sosialfaglig kompetanse er avgjørende
Kompetanse er viktig for å fremme sosial trygghet, bedre levekår, forebygge og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, og nedsatt funksjonsevne.
11.april 2016 kom SSB med sin rapport om hjemmetjenesten sine målgrupper og organisering. Den viser blant annet at 45 % av virksomhetene i kommunene yter hjemmetjenester rettet mot personer med utviklingshemni ng. Dette krever at kommunene har nødvendig kompetanse til å møte bredden og kompleksiteten i de behov brukerne har – og her er for eksempel sosial og spesialpedagogi sk kompetanse grunnleggende viktig.
Opptrappingspla n for habilitering og rehabilitering
Opptrappingspla n skal bidra til å bedre samarbeidet mellom kommunene og spesialisthelse tjenesten. Blant annet skal mer ambulante tjenester skal gjøre behandling og oppfølging i eget hjem mulig.
Personer med en funksjonsnedset telse har ofte behov for habiliteringdtj enester gjennom hele livsløpet. Å bli møtt av personell med tilstrekkelig og riktig kompetanse er avgjørende for at målsetningene og de mulighetene som ligger i habilitering og rehabilitering blir oppfylt, det tar ikke opptrappingspla nen høyde for. FO er derfor bekymret over manglende fokus på tverrfaglig innsats. Sosialfaglige profesjoner, med vernepleie- og sosialfaglig kompetanse, må inkluderes.
Mimmi Kvisvik, forbundsleder
Gry Reinsnos, rådgiver
Det som bekymrer meg er at personer med utviklingshemmi ng I så liten grad har blitt hørt. Regjeringen og utvalget har vel allerede gått imot sine egne forslag ved ikke å gi oss en littlest versjon av utredningen. Uten denne kan ikke de som er direkte berørt gi en uttalelse
Lykke til!
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.