Funksjonshemmede

Utfordringer for arbeidsmarkedsbedriftene

Utfordringer for arbeidsmarkedsbedriftene

Anbudsregimet gir, naturligvis, tap for noen. Og trolig først og fremst for brukerne.

Ilas AS og ITAS AMB AS er to arbeidsmarkedsbedrifter hvor Oslo kommune er deleier. Arbeidsmarkedsbedriftene har som hovedmålsetting å drive attføring gjennom arbeidstrening og kvalifisering av yrkeshemmede med sikte på formidling til ordinært arbeid eller utdanning. Arbeids- og inkluderingsbransjen gjennomgår betydelige strukturendringer. Trenden er at aktørene blir færre og større.

Deler av bransjen er konkurranseutsatt og en betydelig del av oppgavene fra NAV Stat er lagt ut på anbud, også her på et felt som slett ikke egner seg for ordinær markedstenkning og konkurranse. Ingen av de to arbeidsmarkedsbedriftene har vunnet anbud og bedriftenes samlede volum har over tid blitt redusert med 45 %. For å sikre lønnsom drift har begge bedriftene vært gjennom en restrukturerings- og nedbemanningsprosess.

For å møte den nye konkurransen og legge grunnlag for fremtidig drift har styrene i begge selskapene foreslått fusjon som et nødvendig tiltak for å sikre at selskapene står sterkere i konkurransen om statlige oppdrag.

Byrådet har nå sendt fram forslag om slik sammenslåing til bystyret, og jeg støtter dette. Men samtidig er jeg bekymret for utviklingen når det gjelder arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede. Jeg tar derfor gjerne imot innspill til hvordan folk oppfatter status og utfordringene.

Kommentarer   

+1 #1 Elisabeth Augdahl 02-05-2017 07:33
Jeg visste ikke om disse planene og har ei datter som jobber på ITAS. Jeg vil gjerne komme med innspill og kommer gjerne tilbake til dette, men det første som slår meg er dette: Skal man inkludere alle i yrkeslivet må yrkeslivet tilpasses menneskene, ikke markedet! Derfor er jeg til dels uenig i byrådets vurdering – fordi det ikke stilles krav til at markedet skal tilpasse seg menneskene med deres ressurser. Ikke omvendt! I kap.5 sier byrådet ingenting om dette.

Og når det gjelder en fusjon av disse to selskapene med ansatte som er ekstra sårbare så stilles det større krav enn ellers til å ivareta menneskene i disse bedriftene. Det sies det ingenting om i saksdokumentet, men må være det aller viktigste perspektivet – som overalt i samfunnet ellers.

Sist men ikke minst: I sammendraget aller først står det: «AMB har som hovedmålsetting å drive attføring gjennom arbeidstrening og kvalifisering av yrkeshemmede med sikte på formidling til ordinært arbeid eller utdanning». Dette er viktig, men man må ikke glemme at mange av de som jobber på ITAS har jobben som sin «endestasjon» - de har funnet sin plass og sitt arbeidsmiljø der og har ikke og kan heller ikke ha ITAS som en mellomstasjon på vei til noe annet – noen av dem fordi de ikke har ressurser til det, andre fordi ITAS gir dem et fast holdepunkt i livet. Det siste er ekstremt viktig f.eks for mennesker med autisme.

Felles for alle som jobber både på ITAS og Ilas er at disse ansattgruppene ikke passer inn i en bedrift som først og framst skal tilpasses markedet og de er dårlig egna som konkurranseutsa tt arbeidskraft. Så da vil jeg nok si at det er andre tiltak som må settes inn for å sikre disse arbeidsplassene – kanskje de burde driftes 100% av kommunen/staten ved hjelp av våre skattepenger? Jeg betaler skatt med glede til slike tiltak. Fusjonering kan kanskje i seg sjøl være bra, jeg veit ikke. Men det virker som om markedstilpasni ng går som en rød tråd gjennom saken og derfor er det begrunnelsen jeg er skeptisk til. Menneskene som blir berørt er ute av fokus.

Når det gjelder arbeidsmarkedst iltak for yrkeshemmede generelt: Her har vi som samfunn en laaaaang vei å gå og vi har gått bakover og ikke framover. Det er leit. Jeg vil påstå at f.eks psykisk utviklingshemma er en ressurs som samfunnet først og framst må rekruttere inn i det ordinære arbeidslivet. De få som har fått slippe til har stort sett vist at det fungerer under forutsetning av at arbeidsplassen legger til rette for det. Jeg synes det er viktig å legge press på både politikere og næringsliv for å både satse mer på arbeidsmarkedst iltak for yrkeshemmede og på tilrettelegging for yrkeshemmede i arbeidslivet.
#2 Roger Olsen 02-05-2017 07:49
Jeg jobber i den ene av bedriftene og ser at det er nødvendig med en sammenslåing slik situasjonen er i blitt med tap av anbud og mindre volum på 45 % av tiltaksplasser etter at det ble anbudsutsatt. I mange tilfeller føles det feil, særlig når en ser Oslo sammen med andre fylker i landet. Oslo har en større andel innvandrere, unge som dropper ut av skole og en større andel av ufaglærte som NAV arbeid og trygd ønsker ut i ordinært arbeidsmarked.

For Oslo sin del er en helt avhengig av at en ser den enkelte og at de blir tett fulgt opp. Det finnes ikke industri lenger, det er få arbeidsplasser for ufaglærte og de er som regel innenfor veldig tunge fysiske yrker, og yrker som de kommer fra som de ikke bør tilbake til pga skader og sykdom som er pådratt seg innenfor disse yrkene.

Mitt og sikkert alle sitt dilemma er da at NAV tiltak i de forskjellige fylkene ikke følger samme prinsipper, men at alle selskaper som får tildelt plasser skal operere innenfor samme regelverk og rapporteringer og ikke minst hvor mange som skal tilbake til arbeidslivet innen kort tid. Her blir det store utfordringer for OSLO som fylke.

Jeg tror at løsningen vil være å øke antall AFT plasser – det bør økes med 50 % og en ser også behovet for min 50 – 70 % øking innenfor VTA.

VTA – dette er noe som kommunen bør ta tak i- De bør gi signaler på at de ønsker flere inn på tiltaksplasser istedenfor å bruke mye penger på aktivitetssentr e som mange ikke benytter seg av.

MTA – er plasser som er midlertidige – der kommunen betaler en egen pris på utenfor de plasser som NAV tiltak har gitt den enkelte. Her blir den enkelte tatt vare på, har en arbeidsplass å gå til, samtidig som det er en billigere løsning for bydelene å betale for enn en aktivitetsplass . Disse plassene bør kommunen jobbe ovenfor NAV Tiltak til å få utvidet de ordinære plassene – for behovet er stort. Det er slik i dag at begge selskapene ( ILAS og ITAS AMB AS) har 25 plasser hver. Vi vet at behovet er der for å kunne økt det til et sted mellom 35 og 45 uten problem med å finne deltakere eller en med uføredel som ikke ønsker å kunne være i en aktivitet. De har muligheten til å tjene en sum – dvs inntil 1 G vedsiden av sin pensjon/uførepe nsjon Og for mange er det også et skrikende behov for å være en mer aktiv person enn å være en passiv person/mottaker av en ytelse. Det finnes selvsagt noen som Synnes det er helt ok, men de aller fleste jeg vet om og har vært i kontakt med gjennom mine 11 år i bransjen er at NAV konsulentene ønsker flere VTA plasser for å simulere de med uføre, særlig de unge uføre.

Ønsker et engasjert byråd og byrådsleder for denne gruppen mer aktiv enn i dag, som tar kontakt og får til dette med oss. Jeg og mine kollegaer stiller gjerne opp til en samtale og informasjonsmøt e rundt VTA og MTA ( midlertidig Tilrettelagt arbeid).
+2 #3 thorsten thorstensen 02-05-2017 09:26
Har jobbet med arbeidsformidli ng i 31 år bl.a. på ITAS Aetat og Fretex. Er nå pensjonist, men ser at problemene er de samme som da jeg jobbet
En stor del av problemet er at NAV sender folk til attføringsbedri ftene SOM ALDRI VIL FÅ EN ORDINÆR JOBB. Vi har nå skapt et samfunn som ikke klarer å ta inn disse brukerne. De er det ingen som tør innrømme. 50% av de på arbeidsavklarin gspenger, vil aldri få en ORDINÆR jobb. Da må vi ha varige ordninger i attføringsbedri ftene som TIA (Tilrettelagt arbeid i attføringsbedri ft)eller borgerlønn. Som Augedahl nevner, fungerer disse brukerne bare i attføringsbedri fter, eller i permanente tilrettelagte tiltak ute i de ordinære bedrifter
+2 #4 Asbjørn Nilssen 02-05-2017 11:20
Fikk avskjed fra Itas amb AS for å varsle til NAV om at bedriften ble drevet faglig uforsvarlig i forbindelse med tiltak jeg hadde faglig ansvar for. Vi kunne ikke hjelpe de som trengte hjelpen mest. De syke og slitne. Fremdeles står det registrert 106 ansatte hos Itas amb AS, mens det antageligvis er i underkant av 50. Disse halvkommunale bedriftene viser seg å være sugerør inn i statskassa, og drives av private stiftelser som har aksjemajoritet. Hele bransjen suger til seg statsutløsende tiltakspenger. Spørsmålet er heller hvordan vi unngår tiltak ved å lage flere arbeidsplasser. Enig med Thorsten Thorstensen om at det er en bunke mennesker som burde ha blitt erklært uføre for lenge siden, men regjeringen bruker heller byråkratiet til å utnytte dem for fordeling av oljepengene ut til for eksempel Dag Ottar Sanne, Borch Nielsen og Rotary Gimle. I en byråkratisk tåke hvor de går fra tiltak til tiltak, fra bedrift til bedrift. Alt for å utløse tiltakspenger for parallelle regnskap til fordel for Rotary Gimle og andre avdanka bedriftsledere. 106 ansatte på Itas amb AS. Hvor er dem? Når alt skjer så åpent blir diskusjonen tåpelig. Korrupsjon må bort, borgerlønn innføres og arbeidsplasser som har intensjoner om å hjelpe og skape en bedre verden bør være en prioritet.
#5 Nanna Due 02-05-2017 11:40
Som vanlig tar du opp aktuelle tema!

Min sønn Erling har vært heldig og hatt jobb alle sine yrkesaktive år til nå (han er 28), men jeg vet jo at det er mange som ufrivillig sitter hjemme. Det jeg er litt frustrert over er innholdet i arbeidsdagen. De fleste VTA bedriftene driver med rutinearbeid, og det er det mange som trenger, men ikke alle.

Min sønn, som har jobbet i empoTV i seks år måtte gi opp i vinter, fordi manglende økonomisk spillerom gjorde at de ansatte lederne med kompetanse gav opp og sluttet. Nå jobber han på Nordpolen og der gjør de sitt beste for å skape en meningsfull arbeidsdag, men som han selv sier, jeg trives ikke så godt med å gjøre det samme hele tiden. Lederne på Nordpolen er kreative og gjør så godt de kan, men jeg har en følelse av at de økonomiske rammene også der gjør spillerommet lite.

Jeg hører meg selv si nå, at jeg skal være fornøyd med at sønnen min har en jobb å gå til, men jeg tenker samtidig at han har rett til å finne en jobb der han blir utfordret på å bruke sin kompetanse. Erling sa da han begynte på empoTV: “Jeg blir så sliten av å jobbe, fordi på empoTV må jeg bruke hodet hele tiden”. (min sønn heter Erling Due Bergseth og er en del av duoen Erling og Mats) Min påstand er altså at bedrifter der de ansatte må bruke hodet er en mangelvare innen varig tilrettelagt, og dette skyldes vel i hvert fall delvis at de ikke kan velge ansatte ut fra kompetanse slik andre bedrifter kan, og kanskje også inntjeningskrav et?

Jeg vet ikke hva som kan gjøres for å skape bedrifter med en annen type arbeid, men ser altså at det absolutt er rom for en annen type utfordring for min sønn, og jeg er sikker på at han ikke er alene blant utviklingshemme de om å kunne bruke hodet i tillegg til hendene.
#6 Lise Lundh 03-05-2017 04:36
Jeg er bekymret for fremtiden til min 16- åring. I Oslo er det lite inkludering i skolen, og jeg mistenker at den segregerende skolen ikke akkurat stimulerer til inkluderende arbeidsliv. Tenk om vi kunne legge tilrette for pilotprosjekt der tiltak stimulerer til at mennesker med funksjonsnedset telser kan få innpass i arbeidslivet, evt med assistanse.
#7 Torstein Aasebø 04-05-2017 09:33
Å ha et tilbud til slike grupper i voksen alder er jo veldig viktig. Alt arbeidet man legger inn i "tidlig innsats", terping og repetering gjennom hele oppveksten er jo med et mål om mest mulig selvstendighet. Å da ha et arbeid eller tilsvarende å fylle dagene er jo fryktelig viktig. Håper virkelig vi ikke blir sittende i kø i årevis en gang i fremtiden.

You have no rights to post comments