Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert mandag 30. juli 2018 03:21

Kari Gåsvatn stiller et helt betimelig spørsmål:

"Skal mennesker som har en medfødt funksjonshemning og som aldri kan forbedre sin økonomi med å delta i arbeidslivet, tvinges til å bli livsvarige sosialklienter på grunn av kommunenes boligpolitikk? Spørsmålet er ekstra påtrengende i Oslo, men også i andre byer med høye markedsleier. Leia i kommunale boliger skrus så høyt opp at det ikke blir igjen nok til å leve av for den som er «ung ufør» og lever av uføretrygd. Min datter ble født med Downs syndrom for over 41 år siden. Hun har nå fra en måned til den neste fått tredoblet husleie (til 11.277,85) i en kommunal omsorgsbolig eid av det kommunale foretaket Boligbygg i Oslo.

Ansvarsreformen la opp til at mennesker med utviklingshemning skulle integreres i vanlige bomiljø og få bistand til å leve et liv som andre borgere, ut fra egne forutsetninger. Her må Oslo kommune følge opp ved å endre boligpolitikken. Samtidig må politikere på sentralt nivå gi tydelige signal om å rette opp en systemfeil. Samfunnet skal være for alle. Samfunnet gir via rentefradraget store boligsubsidier til folk med høy inntekt og store boliglån. I et land som er opptatt av likestilling og rettferdighet, kan det ikke forsvares at mennesker med utviklingshemning da skal måtte bo seg til fattigdom.

Jeg har i over 40 år kjempet mange kamper for min datter og tenkte at nå kan jeg puste ut og hvile litt. Måten hun og andre i hennes situasjon blir skviset økonomisk gjør at jeg må ta enda en kamp. Det koster svært mye for meg som mor å fortelle offentlig om hennes økonomiske situasjon. Jeg er redd politikere og forvaltning ofte spekulerer i at det ikke kommer noen protester fra dem som selv ikke har en stemme i offentligheten. Hvilke andre grupper ville finne seg i at disponibel inntekt ble redusert 20-30 prosent fra en dag til den neste. På den tiden da min datter ble født, hørte jeg med vantro eldre foreldre si at de var redd for å dø før sine utviklingshemmede barn. For på 70-tallet var det en ny tid med fokus på rettigheter, likeverdig behandling og deltagelse i samfunnet. Nå forstår jeg hvorfor foreldre var redd for å dø," skriver Kari Gåsvatn blant annet.

Les hele hennes tekst nedenfor. Hva er andres erfaringer?

Hele teksten til Kari Gåsvatn:

Skal mennesker som har en medfødt funksjonshemning og som aldri kan forbedre sin økonomi med å delta i arbeidslivet, tvinges til å bli livsvarige sosialklienter på grunn av kommunenes boligpolitikk? Spørsmålet er ekstra påtrengende i Oslo, men også i andre byer med høye markedsleier. Leia i kommunale boliger skrus så høyt opp at det ikke blir igjen nok til å leve av for den som er «ung ufør» og lever av uføretrygd. Min datter ble født med Downs syndrom for over 41 år siden. Hun har nå fra en måned til den neste fått tredoblet husleie (til 11.277,85) i en kommunal omsorgsbolig eid av det kommunale foretaket Boligbygg i Oslo.

En liten kommunal bostøtte vil mildne situasjonen, men hun vil fortsatt bruke nesten halve uføretrygda på å bo. Min datter ble også stilt i utsikt statlig bostøtte, men har fått avslag. Det ble også opplyst at hun kan søke om sosialhjelp. Men da måtte hun først bruke opp sin lille økonomiske buffer. Hun har en liten sparekonto med tanke på reiser, turer, teater, kafebesøk og andre hyggelige opplevelser. Ved å motta sosialhjelp ville oppsparte midler beregnet på gode opplevelser bli beslaglagt av kommunen som skyhøy husleie. Hun kunne heller ikke ha en buffer for nødvendige nyanskaffelser, som vaskemaskin, komfyr, kombiskap, støvsuger, oppvaskmaskin og pc og andre nyanskaffelser som hun som alle andre må kjøpe selv. Hun betaler selvsagt også strøm (oppvarming), forsikringer, telefon osv som andre mennesker, samt mat, klær, møbler osv.

Sosialhjelp er en midlertidig ordning for å komme over ei økonomisk kneik, og noe helt annet enn uførepensjon, som man skal kunne leve av over tid. Mennesker som er født uføre, skal i utgangspunktet ha en selvstendig økonomi og greie seg selv. Men husleiesystemet for mennesker med utviklingshemning i Oslo gjør det umulig å greie seg selv økonomisk, men legger opp til å måtte tigge om sosialhjelp fra samfunnet på livstid. Eller de må få støtte av sine etter hvert gamle foreldre, dersom de trenger ny vaskemaskin eller har behov for en ferietur eller noe annet som bidrar til økt livskvalitet. Ikke alle pårørende har mye penger. Foreldrene er heller ikke alltid der og de får heller ingen mulighet for å sikre sine voksne barn økonomisk før de dør.

Etter at jeg fikk brevet om tredoblet leie for min datter, har jeg prøvd å nøste i hvordan Boligbygg og Oslo kommune tenker. Jeg etterlyser begrunnelse, og får til svar at den nye «gjengs leie» (som jeg får opplyst er litt i underkant av markedsleie) er politisk bestemt. Det vises til vedtak i bystyret i 1999. Forvaltningen fraskriver seg alt ansvar, de bare utfører det politikerne har vedtatt.

Men var det virkelig ment slik fra politikernes side, at de som er født uføre, skal komme i en slik økonomisk skvis? Det viser seg at det er gitt grønt lys på nasjonalt nivå for at kommunene kan (men må ikke) kreve «gjengs leie» i kommunale boliger. Men da var det forutsetningen at svake grupper som funksjonshemmede skulle få kompensert for økt husleie. Det er tydeligvis gått i glemmeboka. Eller er det virkelig meningen at kompensasjonen skal bestå av (statlig) bostøtte og sosialhjelp? Noe som i praksis er å dømme til et liv i fattigdom og på sosialhjelp. Det oppleves svært ubehagelig for familier som er vant til å greie seg selv økonomisk og også er vant til å leve nøkternt og spare for å ha en buffer for hyggelige opplevelser og nyanskaffelser.

Mange pårørende i Oslo kan fortelle om husleieøkning, men økningen er skjedd for en og en, over flere år, for denne «kategorien» boliger som det heter. Er denne spredningen bevisst for å hindre en samlet protest fra pårørende til mennesker med utviklingshemning? Jeg har nå fått høre flere historier om hvordan den økte husleia kan slå ut. Som for eksempel krav om å selge et fond for å få sosialstøtte fra NAV til å kjøpe mat for. Det er nedverdigende og jeg tviler sterkt på at dette var politikernes intensjon.

Min datter bor i et hus med fire omsorgsleiligheter. Det er en liten, nedslitt og kald leilighet, med gammelt bad og kjøkken, men en hyggelig leilighet hvor min datter trives, ikke minst fordi det er dyktige, kompetente mennesker som gir beboerne bistand der, ivaretar individuelle ønsker og behov og rekrutterer nye bistandsytere som kan sørge for at gode sirkler og holdninger fortsetter. Slik er det et ideelt sted å bo for henne. Det er imidlertid ingen på «markedet» som konkurrerer om denne typen leilighet (samlokalisert, med personalrom osv.) Det er derfor merkelig at markedsleia i Bydel Nordre Aker skal være utgangspunkt for husleia i en slik leilighet. De høye husleiene kan oppleves som en metode for å skyve mennesker med utviklingshemning ut av Oslo.

Da vi for noen år siden var i en fortvilet situasjon fordi kommunen ville avvikle huset, undersøkte jeg muligheten for å hjelpe min datter med å kjøpe en (OBOS)leilighet, men fikk ingen garanti for at hun ville få nødvendige tjenester i en selveid leilighet og jeg skrinla den planen. Heldigvis fikk hun beholde hjemmet sitt, men eksemplet viser at mennesker med utviklingshemning er låst til leiligheter hvor kommunen vil stille opp med nødvendig bistand.

Det ble tatt takst på leiligheten før husleieøkningen. For å finne ut hvorfor leia var tredoblet, ba jeg om kopi av taksten, som viser seg å inneholde flere feil. Blant annet er en ny branntrapp beskrevet som «balkong», selv om det ikke er plass til en krakk der, og det er som kjent heller ikke er lov å sette noe i en rømningsvei. Jeg får opplyst at takstmannen beklager feilen i dokumentet, men at vurderingen likevel er korrekt utført, og at vi må ta kontakt med Husleietvistutvalget i Oslo og Akershus dersom vi vil klage, noe som vil koste penger. Slik jeg leser svarene, er det beboeren med utviklingshemning som må ta kostnadene med å rette opp en trykkfeil fra en takstmann i en takst vedlagt denne leiligheten framover. I taksten framstår den som nærmest en luksusleilighet. Det er mulig det ikke har noe å si for vurderingen, og taksten er ikke mitt hovedanliggende her. Men eksemplet viser hvor slumsete man kan tillate seg å være med takst av en bolig for utviklingshemmede. Som pårørende og verge har jeg fortsatt ingen opplysninger om hva vurderingen bygger på, bortsett fra henvisningen til politiske vedtak i Oslo og husleieloven.

Problemet med høye husleier ble berørt i et spørsmål i Stortinget i april av Lise Christoffersen (Ap), hvor hun tok opp hvordan den nye uføretrygda slår ut for den som er «ung ufør». Svaret fra sosial- og arbeidsminister Anniken Hauglie avslørte at hun ikke har noen begrep om situasjonen for dem som er født uføre og aldri kommer i arbeid. Statsråden holdt et langt innlegg om viktigheten av å hindre utenforskap og støtte opp arbeidslinja og rest-inntektsevne, alt irrelevant for dem det gjelder her. Også min datter skal slippe utenforskap, selv om hun ikke kan være i en jobb. Hun skal være inkludert i samfunnet, kunne gå på kafe, kino og teater, kjøpe seg noe nytt og iblant reise på en ferietur, og uten at hun skal måtte tigge om penger. Hun er like mye som andre avhengig av iblant å se og oppleve noe nytt. Mange tenker heller ikke over at hun må betale reise og opphold også for ledsager på en ferietur. Den som er over 40, skal ha mulighet til å oppleve verden uten å ha mamma med seg.

Ansvarsreformen la opp til at mennesker med utviklingshemning skulle integreres i vanlige bomiljø og få bistand til å leve et liv som andre borgere, ut fra egne forutsetninger. Her må Oslo kommune følge opp ved å endre boligpolitikken. Samtidig må politikere på sentralt nivå gi tydelige signal om å rette opp en systemfeil. Samfunnet skal være for alle. Samfunnet gir via rentefradraget store boligsubsidier til folk med høy inntekt og store boliglån. I et land som er opptatt av likestilling og rettferdighet, kan det ikke forsvares at mennesker med utviklingshemning da skal måtte bo seg til fattigdom. 

Jeg har i over 40 år kjempet mange kamper for min datter og tenkte at nå kan jeg puste ut og hvile litt. Måten hun og andre i hennes situasjon blir skviset økonomisk gjør at jeg må ta enda en kamp. Det koster svært mye for meg som mor å fortelle offentlig om hennes økonomiske situasjon. Jeg er redd politikere og forvaltning ofte spekulerer i at det ikke kommer noen protester fra dem som selv ikke har en stemme i offentligheten. Hvilke andre grupper ville finne seg i at disponibel inntekt ble redusert 20-30 prosent fra en dag til den neste. På den tiden da min datter ble født, hørte jeg med vantro eldre foreldre si at de var redd for å dø før sine utviklingshemmede barn. For på 70-tallet var det en ny tid med fokus på rettigheter, likeverdig behandling og deltagelse i samfunnet. Nå forstår jeg hvorfor foreldre var redd for å dø.