Funksjonshemmede
Lag et "pass" som dokumenterer varig funksjonsnedsettelse og kronisk sykdom
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Funksjonshemmede
- Publisert tirsdag 25. september 2018 03:59
Lag et pass som dokumenterer varig funksjonsnedsettelse og kronisk sykdom. Det vil spare samfunnet for mange penger, og meg som aktiv samfunnsborger for tid, og unødvendig bruk av energi.
Dette foreslår den blinde Kristin Berg. Hun mener det er ressurssløsing at hun på ny og påny må framskaffe legeerklæring på at hun er blind. Hun skriver:
"Alle har hørt mye om at det tar ekstra tid å ha en kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne, men hvor mye? Politikere og byråkrater løper beina av seg i håp om å øyne kostnadsreduserende tiltak – men hvilke grep kan gjøres uten at kvaliteten reduseres?
Forslag: Lag et pass som dokumenterer varig og funksjonsnedsettelse og kronisk sykdom, det vil spare samfunnet for mange penger og meg som aktiv samfunnsborger for tid og unødvendig bruk av energi.
Jeg er en arbeidstaker med nedsatt funksjonsevne (født blind) fulltids yrkesaktiv, studerer master på si, mor til to gutter (16 og 18) engasjert i frivillig arbeid på fritiden (sang på sykehjem). Min drøm er at jeg kan være like aktiv i mange år framover. Her er et forslag som kan spare helsevesenet for en totalt unødvendig belastning.
For kronikere og personer med funksjonsnedsettelser må man ofte dokumentere sin varige tilstand. Som nevnt er jeg født blind, snart har jeg vært uten syn i 50 år. Men stadig må jeg gang på gang på gang dokumentere at jeg fremdeles ikke har blitt tildelt et mirakels underverk.
Her et nylig eksempel (femte gang i år). Ved siden av min faste jobb holder jeg på med en mastergrad, sosialt arbeid, familiebehandling. Høyskolens digitale dataplattform er ikke universelt utformet. Dette betyr at jeg ikke kan lese av skjermbildet med mitt datautstyr (leselist for punktskrift og kunstig tale). Dermed må jeg søke om å kunne bruke egen PC for å løse eksamensoppgaven i november. Selvsagt er det helt ok at jeg må søke, men skjemaet er ikke universelt utformet. Jeg må legge ved en legeerklæring som bekrefter min blindhet. Jeg ringte høyskolen for å oppgi at jeg har førerhund, noe man selvsagt ikke får tildelt uten nevnte synshemming. Høyskolen oppga at dette ikke er tilstrekkelig dokumentasjon. Telefon til min fastlege var neste steg. Det var lang ventetid. En nølende sekretær besvarte til slutt henvendelsen. Hun kunne fortelle at jeg må bestille time for å få tilgang til en slik erklæring. Nå begynte frustrasjonen for alvor å melde seg. Jeg har brukt samme legesenter i 23 år, Medical City). Jeg forklarte tids- og energiforbruk det koster meg for å komme meg til legen, at jeg har måttet foreta fire slike besøk allerede i år. Min øyesykdom er grundig dokumentert i min journal. Hun visste ikke om det var mulig å løse saken uten personlig oppmøte. Damen lovet å spørre min lege, men jeg har foreløpig ikke fått svar.
Dette er totalt bortkastet bruk av viktige legeressurser. Det lukter kun av penger, for han får vel en høyere sats ved fremmøte enn ved utforming av en erklæring uten at vedkommende møter opp.
Gi meg et pass, et lite dokument jeg selv kan kopiere i tilfeller hvor søknader krever at jeg dokumenterer min blindhet. Lag et lignende pass for andre grupper med varig kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne, det lønner seg.
Hilsen en person som først og fremst ønsker å være yrkesaktiv, student, mor venn og frivillig medhjelper."
Klokt innspill!
Kommentarer
Dette er et problem som oppstår i et system som er alt for diagnosestyrt. Det NAV og andre offentlige organer har behov for å vite er ikke nødvendigvis avledet direkte av diagnosen, men av livssituasjonen til den som lever med diagnosen. Myndighetsorgan ene trenger å vite om behovet er endret, evt. til det bedre, til det verre eller om det er uforandret. Selv om helsetilstanden er en utløsende faktor for stønader eller tiltak, vil som regel ikke en legeerklæring om diagnosen alene gi tilstrekkelig avklaring om behov eller endringer i behov.
Derfor tror jeg at problemstilling en som Kristin Berg reiser må løses internt i forvaltningen. For eksempel ved at de er mer presis på hva de ønsker dokumentert i forhold til [endring av] behov, og i den grad det kun er diagnosen de ønsker bekreftet, så bør de innføre en kode eller markør for de diagnosene som er kroniske, permanente tilstander som ikke lar seg reversere. Det bør knyttes til et diagnosebasert register (som de allerede bruker i dag), og ikke i form av et eget dokument knyttet til et enkeltindivid. Kravet om identifikasjon bør ikke knyttes til personen, men det bør være diagnosen som utløser en form for engangsbekrefte lse, og som altså ikke må re-bekreftes i tide og utide.
Likevel vil ikke dette fjerne behovet alle har for å dokumentere behov og endringer i behov, enten det skyldes endringer i helsetilstand, følgevirkninger av helsetilstand, endringer i livssituasjon, bosituasjon osv. osv.
Krav til dokumentasjon vil ikke bortfalle, men det kan fremstå som mer formålstjenlig enn i dag. Det vil dessuten bli en vinn vinn situasjon. Det krever mindre byråkrati, det sparer tid som legen kan bruke på sykdomsbehandli ng, og det sparer mange for egenandeler som de heller kan bruke på noe fornuftig.
Når det derimot gjelder offentlige institusjoner (som Høyskolrn) og etater som ikke har universell utforming, må det åpenbart sterkere lut til. Norges Blindeforbund pleier sende brev i slike tilfeller. Det kommer det som regel lite ut av. Høyskolen burde PÅLEGGES å ha universell utforming på alle plan. Både det rent fysiske og datasystemene. Og burde trues med å miste statusen dom høyskole om de ikke innfridde det kravet innen en viss frist. Keg minner om at tilgjengelighet skravet er nedfelt i antidiskriminer ingsloven - og St det er straffbart å bryte det.
Jeg ønsker meg et system hvor jeg enkelt kan dokumentere, i mitt tilfelle, min blindhet, når dette kun etterspørres. Universitetet ber alene om at denne opplysningen bekreftes, min lege gir meg ikke dette uten personlig oppmøte. Det er her min kritikk ligger, det er dette mitt forslag handler om.
Når det bringes inn ordet "jødepass" kjenner jeg nesten på matthet over hvordan det er mulig å lese et innspill. Kall det gjerne en kode, en legitimersingsf lik eller hva som måtte passe! Poenget mitt er at jeg ikke vil bruke av min og samfunnets tid til noe jeg fullt ut mener er totalt bortkastet. Dokumentasjon og utredning der det er både på sin plass og nødvendig, det er jeg som utdannet saksbehandler selvsagt for at vi skal fortsette med, selv om jeg kunne sagt mye både om praksis og andre forhold knyttet til dette.
For min førerhund har jeg et lite legitimasjonsko rt som bekrefter at han har adgang til alle offentlige steder etc. Jeg trenger ikke kontakte Nav eller førerhundskolen for å innhente en bekreftelse på at han er en førerhund for hver eneste butikk jeg skal inn i. Man har funnet en effektiv ordning som viser et gjentakende poeng, det er dette "beviset" jeg ønsker meg i en eller annen variant. Eksakt utforming og valg av system har jeg ikke knyttet kommentarer til, det regner jeg med at andre i besluttende posisjoner tar ansvaret for.
Ovenfor etater som må ha bekreftelser igjen og igjen så bør det absolutt være mulig å få noe langt mer smidigere, elektronisk, som deles autimatisk ved nye søknader osv. Hørt om den uten ben som stadig må dokumentere at han fortsatt mangler et ben, eller at barnet faktisk ikke har et annet kromosontall enn forrige gang for å nevne noe. Håpløst å hele tiden måtte hente in ny bekreftelse på noe som er varig, med mindre man dør.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.