Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert mandag 12. november 2018 04:46

Rundt i byen har vi særskilte parkeringsplasser forbeholdt forflytningshemmede. Formålet «er å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringsplass et tilgjengelig parkeringstilbud.» Parkeringstillatelse utstedes til «passasjer som regelmessig trenger hjelp av fører utenfor motorvognen og som har særlig behov for parkeringslettelser i samband med bosted, arbeid og/eller annen aktivitet fordi vedkommende ikke kan gå eller har store vansker med å bevege seg over noen lengde.»

«Anne» er mor til 9 år gamle «Tobias», som har diagnosen Downs syndrom. De har fått innvilget parkeringsbevis for forflytningshemmede siden sønnen var 3 år, men nå har de fått avslag på videre parkeringstillatelse.  Moren skriver i sin klage på avslaget: «Avslaget begrunnes med at mangel på gangevne grunnet atferd ikke gir grunnlag for parkeringsbevis. Dette er jeg uenig i, da T sin gangevne er lik: 0 meter, når han ikke vil gå. Sitter barnet ditt i rullestol, er det lettere å frakte det over avstand, enn hvis din sønn på 30 + kilo har bestemt seg for at han ikke vil reise seg opp å gå. T har derfor et hyppig og reelt behov for et tilgjengelig parkeringstilbud. Jeg vil argumentere med at i det øyeblikket T setter seg ned og ikke vil gå, er han forflytningshemmed.

Når disse episodene oppstår, bruker vi masse tid, tiltrekker oss til tider masse oppmerksomhet, på å lokke/lure/overtale han til å reise seg opp. Dette stresser oss, som familie og storebror på 12 år trekker seg unna, da han blir flau. Kravet om lik tilgjengelighet for T som en likeverdig deltaker i samfunnet, uavhengig av diagnose, blir dermed ikke oppfylt. Vi vil at T skal være et fullverdig medlem av familien vår og ha tilgang til det offentlige rom på lik linje, som mennesker uten diagnose. Det innebærer at vi ønsker at han kan være med på alt vi gjør.»

Er familiens ønsker urimelig?