Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert søndag 10. februar 2019 21:33

Men Vegard og hans pårørende lever fortsatt med utkastelsestrusselen over seg:

"Bydelen har sagt at de skal la begjæringen ligge til vi har fått avklart om sosialkontoret kan hjelpe oss. Ikke et ord om at ikke trusselen skal bli til virkelighet. En utsettelse som gjorde at jeg trodde jeg kunne senke armene litt og ta opp igjen skrivevirksomheten av bokserien min, jeg er forfatter. Det kan jeg ikke.

Du kaster ikke ut en mann med Downs selv om det ikke er til gata. Det er intet mer enn umenneskelig å tenke på å kaste en mann som elsker sin leilighet og sitt bosted til et sted der dere kan grabbe til dere mindre penger for ham. Jeg vil at Vegard, vi, skal få dispensasjon fra det møtet med sosialkontoret, som ydmyker oss, stjeler av vår tid og som bruker av vår psykiske helse.

Jeg har vært gjennom en periode i mitt liv jeg aldri ønsker å oppleve igjen, at ingen andre skal oppleve heller. Jeg vet at det er mange utviklingshemmede i hele landet som sliter, selv om Oslo har de dyreste gjengs leie prisene. De har ingen egen stemme, og er helt avhengige av at andre snakker for dem. Foreldre betaler sine barns husleie med egne penger. Vi pårørende har sittet med ansvaret for dem hele livet. Vi er slitne av å kjempe for dem. Vi vil heller ha diplom og godord for alt vi gjør, som vi mange ganger ikke orker å gjøre," skriver pårørende Randi Røst Kile blant annet.

Les hele hennes tekst under "les mer." Og bruk gjerne del-knappen, i solidaritet.

"Byrådslederen sier at ingen skal kastes på gata. Jeg vil vite hva det betyr, for vi har fått vite at Vår Vegard med Downs skal kastes ut dersom han ikke betaler den leia han ikke kan betale, med inkasso varsel.

Du kaster ikke ut en mann med Downs selv om det ikke er til gata. Det er intet mer enn umenneskelig å tenke på å kaste en mann som elsker sin leilighet og sitt bosted til et sted der dere kan grabbe til dere mindre penger for ham.

Hvis dere ikke har tenkt å kaste ham noe sted, ljuger dere for oss. Det går ikke an at en bydel, eller andre offentlige etater ljuger for sine brukere.

Bydel Østensjø har en visjon: Bydel Østensjø: Et godt sted å bo hele livet. Samsvar mellom liv og lære? Nei.

Dere snakker om brukerorientering, redelighet, engasjement og respekt. Takk. Da forventer jeg ikke løgn.

Jeg har forventninger til dere politikere akkurat nå. For det første. Hvis ingen skal kastes på gata, skal vi og Vegard få det skriftlig. Hvis vi ikke skal kastes noe sted, skal vi ha det skriftlig også. For dere skjønner det, kjære politikere, at vi berøres av sånt. Jeg har ikke brukt tida, siden vi fikk dette trusselbrevet, tll annet enn å skrive, kjempe, gråte, for en gutt som varmer mitt hjerte, og som er i min ansvarsportefølje.

Et inkasso krav er alvorlig. Han har unnlatt å betale attentusen kroner i en umenneskelig høy husleie. Det kan det bli penger av. Vi vet hvordan inkassobyråene kan herje med mennesker. Vi ser til og med for oss, at vi som pårørende, som heller burde ha fått en medalje for lang og tro tjeneste, skal bli gjeldsslaver for resten av livet.

Bydelen har sagt at de skal la begjæringen ligge til vi har fått avklart om sosialkontoret kan hjelpe oss. Ikke et ord om at ikke trusselen skal bli til virkelighet. En utsettelse som gjorde at jeg trodde jeg kunne senke armene litt og ta opp igjen skrivevirksomheten av bokserien min, jeg er forfatter. Det kan jeg ikke. Istedet fikk jeg et kollaps som gjorde at jeg gråt en hel dag og har ikke greid å skrive en linje i boka. Alt jeg kan tenke på er at jeg lever i et land som kan få seg til å behandle de svakeste av de svake på denne måten. Vi lever i 2019.

Jeg vil at Vegard, vi, skal få dispensasjon fra det møtet med sosialkontoret, som ydmyker oss, stjeler av vår tid og som bruker av vår psykisk helse.

Jeg vil at Vegard skal få amensti for kravet, at han skal fortsette å betale den husleia han gjorde før, som også er for høy i forhold til hans økonomiske behov., skriftlig.

Jeg vil at han og vi skal få en unnskyldning for hva vi har vært gjennom. Dette har vært en fryktelig belastning, noe dere burde forstå, fordi vi tror ikke at myndighetspersoner ljuger for oss. Vi kan kanskje tror at de ønsker å holde oss i ørene, men ikke lyve.

Jeg vil at byrådet skal unnta utviklingshemmede fra husleiebestemmelsene. De har ingen egen stemme, og er helt avhengige av at andre snakker for dem. Vi pårørende har sittet med ansvaret for dem hele livet. Vi er slitne av å kjempe for dem. Vi vil heller ha diplom og godord for alt vi gjør, som vi mange ganger ikke orker å gjøre.

Jeg vil at husleia de egentlig betalte, før den hoppet opp med over seksti prosent over natta, skal settes ned. De har et stort økonmisk behov. De sliter med på både møbler og klær. De må ha med seg ledsager på alt de skal gjøre. Nå vi drar på ferie med Vår Vegard, er det et tjuefiretimers arbeid som vi bruker av vår ferie på. Da bør han i hvert fall ha penger nok til å betale for seg selv og minst en til.

Jeg har vært gjennom en periode i mitt liv jeg aldri ønsker å oppleve igjen, at ingen andre skal oppleve heller. Jeg vet at det er mange utviklingshemmede i hele landet som sliter, selv om Oslo har de dyreste gjengs leie prisene. Foreldre betaler sine barns husleie med egne penger. Ungen bruker av penger de har arvet som var ment for fornøyelser og adspredelser. Våre små søsken har behov for fornøyelser, kanskje mer enn andre, i hvert fall ikke mindre. Det gir dem så mye at de sprenger grenser for hva de vanligvis kan. Vi tok Vår Vegard med til Disneyland i sommer. Han satt klar på en stol klokka åtte om morraen, ferdig påkledd, nydusjet og nyskiftet. Klar for opplevelser. Vanligvis må vi hale ham ut av senga klokka tolv.

Vi som har disse barna, har store bekymringer på deres vegne. Velstandsstaten. Dere må ikke behandle oss sånn. For å være ærlig hadde jeg aldri trodd at et slikt brev med trussel om utkastelse og inkasso noensinne skulle ha havnet i vår postkasse. Jeg hadde trodd at jeg en dag kanskje ville ha sagt at jeg ikke orker å ha Vegard på ferie i tre uker hver sommer, men aldri at jeg skulle være nødt til å kjempe for ham med alt jeg har av kraft i meg. Det er med ordene jeg kjemper."