Funksjonshemmede

Vi trenger en tillitsrefom for tildeling av tjenester

Vi trenger en tillitsrefom for tildeling av tjenester

Saken om funksjonshemmede Martin, som fikk dramatisk redusert sitt BPA-tilbud og livskvaliteten da han flyttet til ny bydel, har engasjert mange. Cato Brunvand Ellingsen, politisk representant (SV) i Rådet for personer med funksjonsnedsettelser i Oslo etterlyser en tillitsreform i tjenestetildelingen.

"Byråd Robert Steen argumenterer for at det er dem nærmest tjenestebruker som ser behovet og løsninger best. Det som selvsagt gjennomgående mangler i hans tilsvar er at det faktisk er den som søker om bistand som vet best hvorfor denne bistanden er nødvendig. Det er denne personen som selv opplever sitt liv, sine ønsker og vet hvilke problemer som ønskes løst ved å be om bistand i sitt eget liv. Jeg savner at ansvarlige politikere og ansvarlig administrasjon legger vekt på akkurat dette når en skal utvikle tjenestetilbudet. Ofte er folk godt fornøyd med selve tjenestene, men svært lite fornøyd med kampen for å få tildelt tjenester. Det legges for liten vekt på hvordan disse prosessene foregår, og det er ingenting i Steen sitt svar som peker ut en ny retning. Her er det kommunen som skal bestemme hva som er best for borger.

Slike prosesser frem til tjenestene utøves må utvikles i samvalgsprosesser. Personen selv vet hva denne strever med i hverdagen, hvilke ønsker denne har for fremtiden. Sammen med kompetent personell i kommunen finner en de beste løsningene for å oppnå dette. Det må utvikles en tillitsreform i tjenestetildelingen. En tillitsreform som endrer fokus fra at tjenester er noe som tildeles etter søknad til noe som skapes sammen med tjenestebruker.

Når jeg skrev min mastergradsbesvarelse om dette temaet var det en saksbehandler som sa til meg at «de kan jo ikke få alt de søker om». Det kan ofte virke som dette er en holdning som ikke bare sitter dypt hos mange saksbehandlere, men også hos ansvarlige politikere. Denne redselen for å miste kontrollen, for at det skal komme en flom av dyre søknader om alt mellom himmel og jord. Folk med funksjonsvariasjon ønsker ikke alt mellom himmel og jord. De ønsker å leve helt vanlige liv på linje med andre helt vanlige liv. En tillitsrefom må ikke legge vekt på at folk skal ha tillit til system og politikk. En tillitsreform må legge vekt på at system og politikk skal ha tillit til folk," skriver Cato Brunvand Ellingsen blant annet.

Les hele hans tekst under "les mer."

 

En tillitsrefom for tildeling av tjenester

Cato Brunvand Ellingsen

Politisk representant (SV) i Rådet for personer med funksjonsnedsettelser i Oslo

På midten av 90-tallet var jeg vernepleierstudent i Fredrikstad. I en av mine praksisperioder valgte jeg å reise til Furuset i Oslo for å være med i et tidligintervensjonsprosjekt for barn med autisme. Jeg lærte svært mye som jeg fremdeles har med meg som fagperson den dag i dag. Jeg lærte også litt om forskjeller i helsenorge. Ikke bare måtte jeg reise til Oslo for å få denne kunnskapen. Familien på Furuset som jeg ble kjent med, valgte nemlig etterhvert å flytte til Søndre Nordstrand. På den tiden var det allment kjent i fagmiljø og blant foreldre at skulle en få best mulig oppfølging for sitt barn med autisme, så var det lurt å flytte til denne bydelen sør i Oslo.

25 år etter skulle en trodd at slike forskjeller var visket bort. Jeg vet ikke om Søndre Nordstrand er like kjent for å være god på barn med autisme,men de underlige og problematiske forskjellene mellom bydelene i hovedstaden består tydeligvis fremdeles. Eksemplene er flere. Det siste finner vi i bloggen til Ivar Johansen der han skriver om saken til Martin som fikk kuttet dramatisk i timer brukerstyrt personlig assistanse når han flyttet fra en bydel til en annen bydel. Han og andre med behov for bistand for å kunne leve liv i tråd med egne ønsker og verdier kan altså ikke flytte, selv innad i egen kommune, uten å risikere svært forringet tilbud.

Jeg er faktisk tilhenger av lokale variasjoner. Jeg er skeptisk til å sentralstyre for mye i vår velferd. De fleste gode løsningene er individuelle og lokale. Folk med funksjonsvariasjon må dog kunneføle seg trygg på de kan flytte på lik linje med andre, uten at de mister viktig tilbud. Slike forskjeller mellom bydeler og kommuner gir ikke bare kritiske situasjoner for enkeltpersoner. Det kan også sette et press på dem som får rykte på seg for å væresærlig gode, slik Søndre Nordstrand var med barn med autisme. Flere vil ønske å flytte til gode bydeler og kommuner, noe som kan føre til økt økonomisk belastning og forringelse av det gode tilbudet. Mange kommuner konkurrerer ikke lenger om å være best, men om å bruke minst mulig penger.

Det er vanskelig å ikke la seg berøre av Robert Steen sin personlige historie. Hans kronikk om sønnen er fortsatt svært viktig for å forstå hvordan forskjellige liv kan leves. Jeg er glad i politikere som også bruker personlige erfaringer i sitt virke. Dette må dog ikke skygge over kunnskapsbasert praksis og forståelse for at liv, ønsker og verdier er forskjellig. Jeg synes byrådens tilsvar til Martin, som også er publisert på Ivar Johansen sin blogg, har noen svært problematiske sider som det er nødvendig å diskutere. Ikke for å kritisere Steen sitt engasjement i slike saker, men for å vise en retning på hvordan i dette tilfellet Oslo kommune kan bli bedre.

Steen argumenterer for at det er dem nærmest tjenestebruker som ser behovet og løsninger best. Det som selvsagt gjennomgående mangler i hans tilsvar er at det faktisk er den som søker om bistand som vet best hvorfor denne bistanden er nødvendig. Det er denne personen som selv opplever sitt liv, sine ønsker og vet hvilke problemer som ønskes løst ved å be om bistand i sitt eget liv. Jeg savner at ansvarlige politikere og ansvarlig administrasjon legger vekt på akkurat dette når en skal utvikle tjenestetilbudet. Ofte er folk godt fornøyd med selve tjenestene, men svært lite fornøyd med kampen for å få tildelt tjenester. Det legges for liten vekt på hvordan disse prosessene foregår, og det er ingenting i Steen sitt svar som peker ut en ny retning. Her er det kommunen som skal bestemme hva som er best for borger.

Slike prosesser frem til tjenestene utøves må utvikles i samvalgsprosesser. Personen selv vet hva denne strever med i hverdagen, hvilke ønsker denne har for fremtiden. Sammen med kompetent personell i kommunen finner en de beste løsningene for å oppnå dette. Det må utvikles en tillitsreform i tjenestetildelingen. En tillitsreform som endrer fokus fra at tjenester er noe som tildeles etter søknad til noe som skapes sammen med tjenestebruker.

Når jeg skrev min mastergradsbesvarelse om dette temaet var det en saksbehandler som sa til meg at «de kan jo ikke få alt de søker om». Det kan ofte virke som dette er en holdning som ikke bare sitter dypt hos mange saksbehandlere, men også hos ansvarlige politikere. Denne redselen for å miste kontrollen, for at det skal komme en flom av dyre søknader om alt mellom himmel og jord. Folk med funksjonsvariasjon ønsker ikke alt mellom himmel og jord. De ønsker å leve helt vanlige liv på linje med andre helt vanlige liv. En tillitsrefom må ikke legge vekt på at folk skal ha tillit til system og politikk. En tillitsreform må legge vekt på at system og politikk skal ha tillit til folk.

Til slutt er det nødvendig også å kommentere en annen side ved Steen sitt svar til Martin. Steen er ikke den første med politisk eller administrativt ansvar som viser til muligheten for å klage på vedtak hvis en ikke er fornøyd. Det er nesten som om de tror at folk med funksjonsvariasjon ikke kjenner til denne muligheten. Det er selvsagt viktig med informasjon om dette, men det kommer også som en del av vedtaket. Folk med behov for bistand kjenner svært godt til slike klagesaksprosesser. De fleste har vært gjennom dem, og det kan ofte se ut for at kommuner bruker slike klager som en del av egen saksbehandling. Det er ikke bare å klage. Slike prosesser krever tid, energi og engasjement som tapper krefter fra folk og familier. Krefter som kunne vært anvendt til å leve liv på lik linje med andres liv. Det er ikke politikkens ansvar å vise til muligheten for å klage. Det er politikkens ansvar å sørge for at det ikke oppleves nødvendig å klage.

Som helsefaglig utdannet er jeg glad i begrepet faglig forsvarlig. Det gir meg noen juridiske rammer knyttet til mitt arbeid. Jeg har ikke lov til å utføre arbeid som ikke er faglig forsvarlig. Når dette begrepet anvendes for å argumentere for reduksjon i tilbudet, så utvannes dette viktige begrepet. Steen sitt svar til Martin peker i liten grad en ny retning for velferdstjenestene i Oslo.

Vi trenger en debatt om hvordan slike tjenester tildeles og hvilke verdier som skal legges til grunn for dette. Tillit og samvalg – sammen, er viktige stikkord for den debatten.

Kommentarer   

#1 Eilen Hofmo Raffelsen 10-08-2020 19:41
Det hadde vært drømmen, å få den tanken inn hos sakhehandlerne.
Men det er nok langt dit.. iallfall i Søndre Nordstrand- mye har nok skjedd der på 25 år, Cato . Bydelen har nok mange andre å bruke penger på nå, enn autister og utviklingshemme de. Det er en kamp om hva som er forsvarlig.
#2 Inger Marie Kyle Frogner 11-08-2020 10:20
Tenker at forståelsen hos noen få ungdommer i forhold til lover / regler , kultur , ukultur kan være en del av problemet.
Vi lever i en tid der karakterer og fritid på.mange vis rangeres etter prestasjon . Vi hyller kjendiser, bloggere, det som til enhver tid er best , vi gir uhemmet lønninger og prestisje til enere .
Dersom mange nok vil ha det samme blir det dannet andre kulturer, såkalte subkulturer med andre regler normalitet og atferd . Fordi flere vil ha en del av " kaka" penger status symboler ...
Det vil fortsette og det vil eskalere jo mer vi øker forskjellene .

You have no rights to post comments