Funksjonshemmede

Foreldre i Afrika kaster ut barn med psykiske funksjonsnedsettelser ........

Foreldre i Afrika kaster ut barn med psykisk funksjonsnedsettelser ........

Khadija Yonis er mor til en sønn på 17 år. Han har en autismediagnose og er psykisk utviklingshemmet. Sønnens tilstand er unik, idet han har kap.9-vedtak om bruk av makt og tvang, noe kun åtte barn har i Oslo. Situasjonen er svært krevende, og det er behov for kontinuerlig oppfølging og avlastning.

Særlig reagerer Khadija på at bydelen bruker hennes etniske bakgrunn mot henne, og nevner særlig to eksempler: "Da jeg søkte avlastning og  omsorgslønn i fagsenteret ble det ikke behandlet som lovverket og forskriften sier. Det tok et helt år for å behandle første søknaden når det egentlig skulle bare ta noen måneder. Da jeg kontaktet fagsenteret  angående søknaden møtet jeg på krenkelse. Tilbakemeldingen jeg får er at ingen ville gitt meg omsorgslønn eller liknende hvis jeg var i hjemmelandet. Slik behandling og ordbruk kan ikke aksepteres. Det er ingen behov for å uttale seg om mitt etniske bakgrunn."

og en situasjon hvor sønnen ble utsatt for tvang, med påfølgende fysiske skader:

"Som følge av denne hendelsen ønsket jeg et møte med fagsenteret. Under møtet fikk jeg beskjed fra fagsenterets ledelse om at «foreldre i Afrika kastet barn med psykisk funksjonsnedsettelser ut, og i Norge var det kommunen som tok vare på slike barn». Denne setningen preget meg veldig, noe jeg aldri vil glemme. En slik setning kan aldri forstås som noe positivt, og jeg kan ikke si noe annet enn at dette ikke hører hjemme i det norske samfunn."

Dette er morens oppfattelse, og bydelen kan nok se annerledes på dette. Men derfor: Har andre tilsvarende erfaringer?

Les hele hennes framstilling nedenfor. Khadija kan nås på mailadresse Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

 

Khadija Yonis tekst:

Jeg er en mor som har en sønn på 17 år med diagnose på autisme og psykisk utviklingshemming. Tilstanden til  sønn min er unik, idet han har kap.9 vedtak om bruk av makt og tvang, noe kun åtte barn har i Oslo. Situasjonen vår kan beskrives som meget vanskelig, hvor det er behov for kontinuerlig oppfølging og avlastning. 

Sønnen min startet på barnehage da han var under 2år. Diagnosen hans ble oppdaget tidlig på barnehage forløpet. Fra den tiden har mitt fokus vært å hjelpe sønnen på best mulig måte, da største utfordringen hos han er kommunikasjon både verbal og nonverbal. Sønnen min har gått på barnehage og spesialskole etter at diagnosen ble oppdaget, noe som han har respondert bra på. 

Jeg ble både lettet og glad da kommunen (fagsenteret) fortalte meg at man har rett til å få hjelp fra de. En hjelp som  innebærer å søke avlastning, støttekontakt og omsorgslønn. Da jeg søkte avlastning og  omsorgslønn i fagsenteret ble det ikke behandlet som lovverket og forskriften sier. Det tok et helt år for å behandle første søknaden når det egentlig skulle bare ta noen måneder. Da jeg kontaktet fagsenteret  angående søknaden møtet jeg på krenkelse. Tilbakemeldingen jeg får er at ingen ville gitt meg omsorgslønn eller liknende hvis jeg var i hjemmelandet. Slik behandling og ordbruk kan ikke aksepteres. Det er ingen behov for å uttale seg om mitt etniske bakgrunn. Dette var bare starten på flere krenkelser, uprofesjonelle tilbakemeldinger og behandlinger . Her kommer jeg til å beskrive ulike hendelser jeg har møt med fagsenteret. 

En dag ble sønnen min hentet av avlastningspersonalet fra skolen, og leverte han hjem samme dag. Det var tre personer som fulgte han hjem to fra ledelsen og en fra personalet. Jeg fikk opplyst om at alt var bra med han, og det ikke hadde vært noen problemer den dagen. Etter at de forlot huset, så begynte sønnen min å skrike høyt, revet ned gardiner og diverse gjenstander. Jeg klarte følgelig ikke å holde kontroll på han. Han spurte flere ganger om mat, og han var veldig sulten den kvelden, noe som viser at han ikke hadde fått noe å spise den dagen. Senere på kvelden da jeg skulle dusje han, og jeg tok av han klærne, oppdaget jeg ferske blåmerke på venstre skulder. Dette tok jeg  bilder/videoer av. Jeg ringte umiddelbart til en av de som hadde fulgt han hjem og fortalte om det. Jeg ble da fortalt om at personalet måtte holde sønnen min fast bak blokken vi bor i, og på grunn av dette hadde han fått disse merkene. Personalet i en slik situasjonen hadde plikt til å opplyse meg om dette, særlig da jeg spesifikt spurte om hvordan dagen var. 

Det var naboer som var vitner til denne situasjonen, hvor de senere fortalte meg at personalet hadde holdt sønnen min hardt.  Som følge av denne hendelsen ønsket jeg et møte med fagsenteret. Under møtet fikk jeg beskjed fra fagsenterets ledelse om at «foreldre i Afrika kastet barn med psykisk funksjonsnedsettelser ut, og i Norge var det kommunen som tok vare på slike barn». Denne setningen preget meg veldig, noe jeg aldri vil glemme. En slik setning kan aldri forstås som noe positivt, og jeg kan ikke si noe annet enn at dette ikke hører hjemme i det norske samfunn. 

De siste månedene, hvor covid-19 pandemien har preget verden, fikk vi kun avlastning i 21timer fra mai til juni. I denne perioden var skolene stengt, og sønnen min var som følge av dette hjemme. Jeg måtte i denne perioden passe på han alene, og fikk ikke hjelp. Andre familier i samme tilstand, fikk tilrettelagt andre ordninger av avlastning. Jeg fikk ikke slike tilbud i denne perioden, og følte at jeg ble etterlatt alene med alt ansvar. Jeg tok da kontakt med teamleder på fagsenteret via e-post, hvor jeg spurte spesifikt om tilrettelagt avlastningsordning for sønnen min. Jeg fikk beskjed om at det ikke var mulig å tilby avlastning den perioden, med hensyn til smittevernreglene. Jeg viste forståelse på situasjonen samfunnet befant seg i, men opplyste om at jeg kjente til andre familier med tilrettelagte ordninger. Det eneste jeg ønsket var en slik ordning, noe fagsenteret mente de ikke kunne tilby. Dette er vanskelig å forstå, nettopp fordi andre familier i like situasjoner fikk avlastning i større grad. 

Et annet hendelse var da jeg ble kontaktet av teamleder fra fagsenteret på telefon får å avtale et møte med de. Vi ble enige i at de skulle sende meg melding for å bekrefte om det passer. Etter dette hørte jeg fra hun for første gang fra teamleder samme dag som møtet skulle holdes. Jeg svarte at jeg ikke kunne komme og jeg aldri hadde avtalt at møtet skulle holdes denne dagen. Jeg fikk da følgende svar tilbake; «Det var synd, da tar vi møte uten deg!». Jeg ble senere til sendt referatet av møten som ble holdt uten meg. 

Jeg føler møte med fagsenteret har vært mer krevende og utfordrende enn selve diagnosen av sønnen min. Det har bare gitt meg mer belastning enn avlastning. Fagsenteret har ikke behandlet meg  på en rettferdig og riktig måte. De har vært veldig uprofesjonelle, vanskelige og respektløse. Sønnen mins behov har ikke blitt ivaretatt, og derfor jeg har havnet i svært vanskelig situasjoner som har preget familien i betydelig grad.

Jeg har utfordringer med å komme i arbeidslivet . Etter hjemmebesøk igår fra avdelingen voksen fikk jeg forstått at jeg skal få enten BPA eller avlastning i denne bydelen. Samtidig forventer de at jeg må jobbe. Har 28 timer omsorgslønn foreløpig, hverdag tidlig om morgenen må jeg hjelpe han i alle gjøremål til han ble hente kl. 0830 til skolen og må jeg tar imot når han leverer hjemme kl.1600. Har ikke mulighet om å jobbe i en fullvakt på dagen og ikke mulighet til å jobbe på kvelden og ikke snakke om en helgejobb.


Kommentarer   

0 #11 Mohammed Hersi 27-10-2020 22:37
Veldig trist og regjeringen må jobbe bedre til få slutt på forskjellige behandling.barn er barn og folk er folk. Takk at du delte.

Mio
0 #12 Tone Tviberg 27-10-2020 23:17
Det er helt utrolig at det går an å oppføre seg slik, det viser stor mangel på profesjonalitet og «kultursensitiv itet». Og det i den offentlige virksomheten.
0 #13 Monica Salmouk 28-10-2020 00:05
Jeg er selv spesialpedagog, kjenner systemet og lovverket, har en sønn på 17 år med selektiv mutisme og har i 7 år banket på alle mulige dører for å få riktig hjelp. Etter mange år med mye hjelp i form av prating med oss foreldre eller direkte avslag er det endelig noen som begynner å forstå hva han faktisk trenger. Problemet nå er å få kommunen til å ta ansvar og faktisk skaffe den hjelpen. Så nå er sjansen stor for at dette vil følge ham inn i voksenlivet, med påfølgende ung ufør og bistand fra Nav. Totalt unødvendig for en gutt med mange ressurser som kunne hatt alle muligheter om hjelpen hadde kommet med en gang.
0 #14 Martha 28-10-2020 06:52
Kjente jeg ble sint på denne urettferdighete n og rasismen! Har selv et barn med samme diagnose, bare endel yngre.
0 #15 Bisharo Alinoor 28-10-2020 14:07
Det stemmer. Foreldre med minoritetsbakgr unn får ikke den hjelpen de trenger! enda verre er de som ikke kan mye om systemet og har dårlige norskkunnskaper .

Legg til kommentar