Da sønnen min skulle begynne på skolen for over 14 år siden, fulgte Oslo et prinsipp vi foreldre til funksjonshemmed e kalte «den magiske krukke». Hver skole fikk om høsten tildelt et bestemt beløp til spesialundervis ning. Dette var vanligvis 70% av hva skolen hadde bedt om på vårparten før man helt sikkert visste hvor mange funksjonshemmed e man fikk.
Det året Aslak skulle begynne, dukket det opp en ekstra rullestolbruker . Rektor fortalte oss at dette tvang skolen til å bygge om klasserom slik at Aslak ikke kunne få to lærere i vanlig klasse.
Han ble derfor sendt til en spesialklasse på Korsvoll på den andre siden av byen. Vi ønsket han skulle gå på nærskolen og kanskje få venner. Han ble den eneste fra sin bydel på Korsvoll og fikk ingen venner.

Jeg og andre foreldre tok opp saken med VG og Aftenposten. Vi mente at «magisk krukke» prinsippet brøt med opplæringsloven krav om at spesialundervis ning skulle gis etter behov basert på fagkyndige uttalelser. Det ble en del styr den gang for over 10 år siden. Undervisningset aten gikk derfor over til bevilgninger basert på fellesdiagnoser .

Alle med downs fikk et beløp, alle autister et annet og høyere beløp. Vi i foreldregruppe mente også dette var juridisk tvilsomt. Det finnes mange grader av autisme og unger med downs kan ha tilleggsproblem er som cerebral parese, hjertefeil, blodkreft og synsforstyrrels er. Vi mente fremdeles Oslo burde følge Opplæringsloven og basere bevilgninger på individuelle faglige vurderinger. I motsetning til Oslo Kommune så vi barna våre som individer, ikke problemgrupper med felles behov.

Det er fire grunner til at vi downsforeldre tapte.

1. En i ledelsen av foreningen for funksjonshemmed e i Oslo hadde autistiske barn. De fikk mye mer penger enn downs og foreldrene var glad til.
2. Rektorene syntes helt korrekt dette var mer forutsigelig enn «magisk krukke» prinsippet. Men de praktiserte opplegget ulikt. Noen brukte diagnosepengene til ikke bare dekke undervisning, men også vask av klasserom og strøm.
3. Det er slitsomt å ha funksjonshemmed e barn. Vi manglet penger og ressurser til å få til sak mot en Undervisningset at som sannsynligvis ville gjøre kraftig motstand mot å følge Opplæringsloven slik vi tolket den.
4. Noen foreldre valgte å ta med barna sine og flytte til kommuner som ga psykisk funksjonshemmed e bedre tilbud.

Den gang var det mange som jobbet i den pedagogisk-psyk ologiske tjenesten som sluttet, fordi de var lei av å skrive grundige individuelle behovsanalyser som ikke ble fulgt opp 100% av etaten, men ofte kuttet ned. Mangelen på faglig respekt gjorde det den gang vanskelig å få tak i nye fagfolk.
Men dette var den gang. Hvordan det fungerer i dag får andre fortelle om. Kanskje den nye ledelsen av etaten har ryddet opp og bestemt seg for å tolke Opplæringsloven s krav om at tilbudet av spesialundervis ning skal skreddersys den enkelte. Kanskje pågår det jeg vil kalle illegal virksomhet fremdeles.

Dette er en viktig diskusjon.

Elever med funksjonshemnin ger skal ikke diskrimineres. Problemet — jeg snakker av erfaring — er at nærskoletilbude t til mange av disse i praksis blir for dårlig. Altfor mange har endt opp med å bli sittende på et grupperom for seg selv og spise is og se på film med en ufaglært assistent, segregert i nærskolen. Som en generalisering er dette satt på spissen, selv om eksempelet dessverre er en oppsummering av virkeligheten for noen elever. I noen tilfeller kan det fungere bra, i sjeldne tilfeller utmerket (det finnes noen «perler» blant ufaglærte assistenter som gjør en like god jobb som en spesialpedagog ville ha gjort). Men i alle fall er det billig for kommunene. Og i mange tilfeller fører det til at elevens lærelyst og livsmot reduseres, at eleven «visner». Da blir eleven enda billigere for kommunen å oppbevare i skolen.

Det jeg vil få fram, er at et integrert nærskoletilbud til elever med funksjonshemnin ger krever mer av skolene og kommunene enn det gjeldende lovverk, praktiseringen av det og rådende tilsynsmyndighe ter tvinger dem til. Det koster nemlig penger. Et nærskoletilbud til elever med funksjonshemnin ger krever fagkompetanse. Vi må være klar over at denne gruppen elever er svært uensartet. Behovene og utfordringene er ulike og krever vidt forskjellig tilrettelegging og kompetanse fra kommunenes side.

Så, med mindre elevgruppen sikres gjennom et lovverk og en praktisering av dette som tvinger kommunene til å bla opp ressursene som kreves, er alt prat om integrering av elever med funksjonshemmin g bare fine ord.

Jeg arbeidet på Haug skole. En tidligere spesialskole. Der var det mange diagnoser. For mange av elevene som gikk der var det faktisk slik at disse elevene gledet seg til mandag fordi da startet ny skoleuke. Jeg sier ikke alle, men det var mange. Det at mange av disse skolene er lagt ned er en tragedie. Med nedleggelsen så forsvant det også mange gode tiltak og ressurser samt kunnskap. Ideen er fin at alle skal gå på nærskolen å få et skikkelig tilbud der. Problemet er at disse trenger også mennesker som de kan speile seg i. I klasserommet har jeg opplevd at det kan gå bra i 1. og 2.klasse. I 3.klasse så er min erfaring at de faller ofte fra resten av klassen og blir ensomme i klassen. De som har hatt egne spesialklasser er min erfaring at har gitt en større sosial trivsel. Før vi kommer med velmenende ord om opplæring i klasserommet så må vi faktisk ha sted godt apparat rundt eleven. Vi må være forberedt på at disse vil skille seg ut og at de har som alle andre en rett til et sosialt liv i klassen, ikke bare et sted å være. Det har aldri vært så mange ensomme barn med sterke lærevansker på grupperom. Jeg vil heller oppfordre skoler til at de har egne klasser. Ære være de skolene som legger til rette for at skolen også er en sosial møteplass. Faktisk en plikt de har å ivareta. Spesialskolene skulle aldri aldri ha blitt lagt ned. Aldri!