Funksjonshemmede

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Funksjonshemmede

Publisert onsdag 12. mai 2021 03:21

Klok utfordring fra Cato Brunvand Ellingsen:

"Som en følge av en kanskje litt forunderlig del av politikken, fikk den såkalte Tøyen-avtalen betydning for utviklingshemmede i større grad enn at de nå snart må til Bjørvika for å se på Munch-malerier. Avtalen medførte også at tjenester og bosted for enkeltpersoner ikke skulle legges ut på anbud. Det ble opprettet en brukervalgsordning der tjenesteleverandører prekvalifiseres, og utviklingshemmede kan nå velge mellom slike prekvalifiserte leverandører. Dette er en mye bedre ordning enn at enkeltpersoner legges ut på en offentlig anbudsportal, men samtidig er den med på å opprettholde institusjonaliseringen. Ordningen forutsetter nemlig at folk må leie bolig av leverandøren de velger. 

Konsekvensen er at hvis en er misfornøyd med tjenestene en får, må en flytte hvis en vil ha ny leverandør av tjenester. Hvis en ønsker å flytte, er misfornøyd med stedet en bor eller finner nye mer attraktive muligheter, må en bytte leverandør av tjenester selv om en er fornøyd og har skapt gode relasjoner med tjenesteytere. Dette gjelder også når leiekontrakt sies opp eller leverandører slutter, går konkurs eller lignende. Dette er dypt problematisk.  

Det er tid for å evaluere brukervalgsordningen i Oslo kommune. Ingen er brukere i alle deler av livet. En er bruker i relasjon til eksempelvis helse- og omsorgstjenester. Som SV politiker er jeg selvsagt svært skeptisk til kommersialisering av tjenester, men skal en først legge dette på anbud må det faktisk gjelde tjenester og ikke bolig. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede må først og fremst løses i boligpolitikken, eksempelvis gjennom en aktiv husbank, leie til eie ordninger og gode kommunale leiligheter til leie. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede skal verken løses av helse- og omsorgspolitikken eller helse- og omsorgstjenestene. 

Vi får ikke oppfylt HVPU-reformens 30- år gamle intensjoner før vi virkelig klarer å skille bosted og tjenester. Uten en ny reform, der vi faktisk skiller dette, vil alltid institusjonaliseringens grep, der systemets perspektiv vil overkjøre personens perspektiv være det dominerende. Uten en ny reform der vi faktisk skiller bosted og tjenester vil vi ikke kunne følge funksjonsnevnekonvensjonens krav og forventninger. I Oslo kan vi godt begynne med å endre ordningen med fritt brukervalg," skriver han blant annet.

Les hele teksten nedenfor, under "les mer." Hva tenker du?

Vi trenger en ny reform

Av Cato Brunvand Ellingsen

Det er 30 år siden HVPU-reformen ble gjennomført, og fortsatt må vi snakke om den. Hele tiden. Denne velferdsreformen som fikk så mye å si, ikke bare for landets utviklingshemmede, men også for kommende velferdsreformer. Vi må snakke om den for å kunne forstå retningen kommunal planlegging fortsatt bør og må gå. 

Reformen var egentlig ikke en reform. Den reformerte ikke noe som helst. Den såkalte reformen la ned helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) og med det flyttet en ansvaret for tjenestene til utviklingshemmede fra institusjonen til kommunene. 30 år etter reformen er det fortsatt prinsippene fra den som skal være førende for vår forståelse av samfunnets tilretteleggelse for utviklingshemmede. Den er dessverre i for liten grad det. Den revolusjonerte måten utviklingshemmede bor på. Den reformerte ikke vår forståelse av «på lik linje».   

Når Ivar Johansen gjorde meg oppmerksom på vedlagte korrespondanse fra Velferdsetatens postjournal var det nettopp prinsippene fra HVPU-reformen som kom i mine tanker. Et av de viktigste formålene med reformen var å skille mellom bosted og tjenester. Vi skulle bort fra totalinstitusjonens sterke grep, der bosted, arbeid, fritid og tjenester var ett. Folk skulle leve og bo på lik linje med alle andre av kommunens befolkning. 

En av de mest vulgære formene for kommunal planlegging er når kommunen velger å legge ut folk på offentlige anbudsportaler. Særlig i Oslo, men også flere andre kommuner, har det vært vanlig at en har konkurranseutsatt enkeltpersoners tjenester og bosted. Dette betyr at de har lagt ut beskrivelser av personer og deres behov for bosted og tjenester for at kommersielle aktører kan gi tilbud. Det er en lang rekke faglige, etiske og politiske problemer med en slik måte å gjøre det. 

Som en følge av en kanskje litt forunderlig del av politikken, fikk den såkalte Tøyen-avtalen betydning for utviklingshemmede i større grad enn at de nå snart må til Bjørvika for å se på Munch-malerier. Avtalen medførte også at tjenester og bosted for enkeltpersoner ikke skulle legges ut på anbud. Det ble opprettet en brukervalgsordning der tjenesteleverandører prekvalifiseres, og utviklingshemmede kan nå velge mellom slike prekvalifiserte leverandører. Dette er en mye bedre ordning enn at enkeltpersoner legges ut på en offentlig anbudsportal, men samtidig er den med på å opprettholde institusjonaliseringen. Ordningen forutsetter nemlig at folk må leie bolig av leverandøren de velger. 

Konsekvensen er at hvis en er misfornøyd med tjenestene en får, må en flytte hvis en vil ha ny leverandør av tjenester. Hvis en ønsker å flytte, er misfornøyd med stedet en bor eller finner nye mer attraktive muligheter, må en bytte leverandør av tjenester selv om en er fornøyd og har skapt gode relasjoner med tjenesteytere. Dette gjelder også når leiekontrakt sies opp eller leverandører slutter, går konkurs eller lignende. Dette er dypt problematisk.  

Det er tid for å evaluere brukervalgsordningen i Oslo kommune. Ingen er brukere i alle deler av livet. En er bruker i relasjon til eksempelvis helse- og omsorgstjenester. Som SV politiker er jeg selvsagt svært skeptisk til kommersialisering av tjenester, men skal en først legge dette på anbud må det faktisk gjelde tjenester og ikke bolig. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede må først og fremst løses i boligpolitikken, eksempelvis gjennom en aktiv husbank, leie til eie ordninger og gode kommunale leiligheter til leie. Problemstillinger knyttet til bolig for utviklingshemmede skal verken løses av helse- og omsorgspolitikken eller helse- og omsorgstjenestene. 

Vi får ikke oppfylt HVPU-reformens 30- år gamle intensjoner før vi virkelig klarer å skille bosted og tjenester. Uten en ny reform, der vi faktisk skiller dette, vil alltid institusjonaliseringens grep, der systemets perspektiv vil overkjøre personens perspektiv være det dominerende. Uten en ny reform der vi faktisk skiller bosted og tjenester vil vi ikke kunne følge funksjonsnevnekonvensjonens krav og forventninger. I Oslo kan vi godt begynne med å endre ordningen med fritt brukervalg.