Jeg har tatt initiativ i bystyret til at Oslo skal skal evaluere statusen for ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede. Bystyret vedtok i går at : "Byrådet bes gjennomføre en brukerundersøkelse i gruppen som er berørt av ansvarsreformen, både brukerne selv og deres pårørende, dessuten personale i bydelene som arbeider med gjennomføring av ansvarsreformen. Hensikten er å få avdekket hvordan de berørte selv opplever gjennomføringen av reformen."
"Jeg har kronisk sykdom som jeg er helt avhengig av at skal følges opp av helsevesenet, og fordi jeg er blind er jeg også avhengig av pasienttransport. Jeg er også enslig mor til en 8 måneder gammel gutt. Da jeg på vanlig måte skulle bestille pasienttransport her om dagen, fikk jeg beskjed om at reglene tilsier at man ikke har lov til å ta med seg barn. Jeg måtte finne barnevakt til sønnen min. Førerhunden som kunne greid å ligge hjemme alene kunne jeg ta med. En ledsager også. Sønnen min går ikke i barnehage, og jeg fullammer ham ennå. Dermed har jeg i praksis to valg: Å ikke følge opp egen helse, eller å presse de som formidler pasienttransporten hver gang til å bryte regelverket og la meg ta med ungen min. Jeg har forsøkt å finne ut av dette, men folk kan bare bekrefte at regelen eksisterer. De kan ikke svare meg på hvorfor jeg ikke skal kunne ta med sønnen min til legen eller sykehuset når jeg må dit selv. Kan du? Og hva gjør jeg den dagen jeg støter på en person i pasienttransportformidlingen som ikke er villig til å bryte reglene?"
Jeg har lest forskriftene for pasienttransporten, og den er så detaljert at den ikke engang åpner for ved en bisetning for en bitteliten mulighet for saksbehandlerne til å gi dispensasjon og mulighet for å utøve alminnelig sunn fornuft der forskriften kolliderer med virkelighetens verden. Jeg skal gripe fatt i saken.
Meldingene fra pårørende, brukere og ansatte innenfor tilbudet til de psykisk utviklingshemmede i Oslo har vært tydelige: I mange år var ansvarsreformen en vellykket boligreform, men utviklingshemmedes rett til egen bolig er nå svekket. Både når det gjelder bolig, skole og sysselsetting kommer det bekymringsmeldinger. Derfor har jeg fremmet forslag i bystyret om en evaluering. Nå foreligger Byrådets uttallelse: de ser intet behov for å skaffe seg mer kunnskap. De vil ikke vite. Svaret gjengis under.
Bystyrets helse- og sosialkomite skal nå sluttbehandle saken og fremme sin innstilling til bystyret. Dersom pårørende, brukere og ansatte ønsker en evaluering bør de derfor sende mail til eller ta kontakt med medlemmene av komiteen. For kontaktinformasjon; se under.
I Oslo har det vært praksis at transport til avlastning for funksjonshemmede barn regnes som fritidsreiser, og bystyret har vedtatt at funksjonshemmede barn over 7 år kan få innvilget 150 fritidsreiser i året. For familier med barn som er avhengige av spesialtransport kan dette innebære at en stor del av - eller alle - tildelte fritidsreiser brukes opp til transport til og fra avlastning, og at det ikke blir igjen noe til det som fritidsreisene var ment å dekke; besøk til familie og venner, utflukter etc. Dette er helt urimelig.
Forholdet er tatt opp med Byrådet og som overfor bydelene nå har understreket at "ved innvilgelse av søknad om avlastning er det naturlig at bydelene samtidig sikrer at det foreligger en transportordning mellom hjem/skole og avlastningstiltaket. Transporten skal ordnes uavhengig av om avlastningen gis i eller utenfor kommunens grense. Det understrekes at tildelte fritidsreiser (TT) ikke skal anvendes til transport knyttet til avlastning. Dette gjelder kjøring for alle (både under og over 18 år) som er på avlastningstiltak. Det er viktig med en enhetlig praktisering av transporten til og fra avlastning og jeg vil understreke dette overfor bydelene."
Det blir galt når byrådet henviser til ulike attførings-, og rehabiliteringsstiltak når sysselsetting av funksjonshemmede skal drøftes. Derved opprettholdes en oppfatning av at funksjonshemmede som gruppe leverer dårligere enn andre. At det finnes funksjonshemmede som trenger en håndsrekning for å komme inn i arbeidsmarkedet, er åpenbart. Men å gå ut fra at dette gjelder alle funksjonshemmede, vil være å underkjenne funksjonshemmede som en nyansert gruppe. Vi vil løfte frem funksjonshemmede som kvalifisert arbeidskraft, understreker Synshemmede Akademikeres Forening som en reaksjon på et notat byråd Stian Berger Røsland har sendt fram til bystyrets finanskomite på bakgrunn av spørsmål fra meg.
Mens byer som London, Chicago, Barcelona, Kristiansand og Berlin er blant dem som arbeider målbevisst for å bli tilgjengelige for alle, sakker Norges hovedstad akterut.
Chicago vil være USAs mest tilgjengelige by, og følger opp i praksis. Karen Tamley leder ordførerens kontor for funksjonshemmede. Alle byggesaker skal innom hennes seksjon for godkjenning. – Det er en traumatisk situasjon for arkitekt og byggherre. Hvis de ikke oppfyller våre krav, som vi håndhever meget strengt, får de ikke byggetillatelse, forteller hun.
Også i London jobbes det målbevisst for å gjøre den eldgamle byen mer tilgjengelig. Ordføreren har fått seg en egen rådgiver som skal sørge for at funksjonshemmedes interesser blir ivaretatt. Etter bare fem år med David Morris som ordførerens rådgiver er endringene i verdensmetropolen merkbare. Blant mye annet er bussene blitt langt mer tilgjengelige, skriver Magasinet Selvsagt!
Ansvarlig byråd Merete Agerbak-Jensen: En gang hadde Oslo ambisjon om å bli Europas mest tilgjengelige by, men det var dengang. Er du fornøyd med tingenes tilstand?
Jeg er sikker på at byråd Jøran Kallmyr i sitt begrepsapparat snakker om å være "litt gravid". For når han konfronteres med Sporveiens manglende oppfølging av bystyrets krystallklare forutsetning om at billettsystemet Flexus skal være "tilpasset funksjonshemmede", svarer han at det "isolert sett er riktig" at "billettautomatene på t-banestasjonene ikke i tilstrekkelig grad er brukervennlige for synshemmede", "men det betyr ikke at billettsystemet som helhet ikke er og vil være tilpasset alle kundegrupper når det er ferdig utrullet."
Og så forteller han at synshemmede (og kanskje også andre grupper funksjonshemmede?) som de eneste reisende på T-banen og buss ikke uten videre skal kunne betjenes av billettautomatene oss vanlige reisende bruker, men vil være avhengig av å oppsøke en kommisjonær eller Trafikanten. Jeg skjønner at byråd Kallmyr naturligvis aldri har besøkt ukjente hovedsteder rundt i verden som blind eller svaksynt, - uten reisefølge. Han tror det i en slik situasjon er helt kurant å lete etter den lokale kommisjonær eller Trafikanten for å komme seg med T-bane eller buss. Heldigvis har vi fått en ny diskriminerings- og likestillingslov som setter på plass politikere som viker unna. Jeg skal holde i saken, for bystyret mente ikke at billettsystemet skulle være "litt tilpasset funksjonshemmede"!
I Norge har drøyt 7000 mennesker en jobb der den tariffestede minstelønna er tolv kroner og femti øre timen. De har små muligheter til å komme ut i vanlig jobb. De fleste er utviklingshemmet, heter det i en tankevekkende artikkel i magasinet Selvsagt. VTA-bedriftene (Varig Tilrettelagt Arbeid), er et arbeidsmarkedstiltak for folk som er uønsket på det ordinære arbeidsmarkedet. En hensikt med tiltaket er at de ansatte skal få utvikle sine ressurser og få hjelp til å komme inn i vanlige jobber. I praksis skjer det nesten aldri.
– Ordningen med VTA-bedrifter representerer en gruppetenkning som ligger snublende nær diskriminering, slår Jens Petter Gitlesen fast. Han er selv far til ei utviklingshemmet jente, og har engasjert seg sterkt i saken. – Den utbredte bruken av VTA bunner i stereotype oppfatninger om utviklingshemmede. Det er liksom opplest og vedtatt at de ikke kan jobbe på en vanlig arbeidsplass, og man forsøker som regel ikke å finne alternativer til en VTA-plass. Og er du først plassert der, blir du der, sier han til bladet. Og dermed fikk jeg en alvorlig påminnelse om et tema jeg er nødt til å se nærmere på når vi drøfter arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede i bystyret.
Under sterke protester fra brukerorganisasjonene innfører bystyreflertallet et prøveprosjekt med såkalt "samordning av bestillingstransport av TT-fritidsreiser" i noen bydeler.
Som Norges Blindeforbund har uttalt: "Vi mener at dette vil bety en kraftig innskrenkning av transporttilbudet for funksjonshemmede. Forslaget skaper allerede stor utrygghet blant blinde og svaksynte som er helt avhengige av dør til dør transport. En bestillingsordning vil komplisere hverdagen dramatisk for de TT-brukerne som ordningen opprinnelig var ment for. Kollektivtilbudet i Oslo i dag innebærer en fleksibilitet som også TT- brukere har behov for. Norges Blindeforbund Oslo kan ikke gå med på at funksjonshemmede skal måtte vente en halvtime eller mer på transport, mens alle andre forventer avganger så ofte som hvert femte minutt. En slik inngripen i folks hverdag ville aldri blitt tolerert av befolkningen for øvrig., sier Blindeforbundet.
Bystyreflertallet er ikke villig til å gjøre noen umiddelbare forbedringer av tjenesten, men utreder videre..... Se innstillingen fra bystyrets samferdsels- og miljøkomite under. Saken sluttebehandles i bystyret onsdag førstkommende.
Sporveiens/Ruters nye billett og betalingssystem er ikke bare helt på trynet når det gjelder budsjettoverskridelser, framdrift og gjennomføringsevne. Det er også helt på trynet når det gjelder selskapets vilje og evne til å gjennomføre de klare forutsetninger Oslo bystyre stilte for å garantere for låneopptak. Ikke minst gjelder dette at systemet skal være tilpasset funksjonshemmede. Jeg har derfor nå bedt byrådet skriftlig klargjøre overfor bystyrets finanskomite:
1. Vil byrådet fremme sak for bystyret om at bystyret endrer/fraviker/frafaller kravene for kommunens lånegaranti?
2. Eller alternativt: Vil byrådet sikre at Ruter AS/Oslo Sporveier AS oppfyller de krav kommunen her stilte som forutsetning for lånegarantien, og som senere også er blitt et krav i den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven?
"Den 1. januar 2009 trådte diskriminerings- og tilgjenglighetsloven i kraft. Alle landets kommuner har hatt mulighet til å stille krav om tilgjenglighet for alle gjennom håndhevelse av plan- og bygningsloven siden 1995. Denne muligheten har Oslo kommune valgt å ikke benytte seg av. Bystyret har vedtatt at byrådet skal legge inn føringer for universell utforming i alle nye reguleringsplaner, men heller ikke dette blir fulgt opp. Alt dette medfører at Oslo ligger lenger og lenger bak andre store byer og hovedsteder i Skandinavia når det gjelder universell utforming," heter det bl.a. i en uttalelse fra årsmøtet i Norges Handikapforbunds Osloavdeling.
Jeg har tatt initiativ i bystyret til at Oslo skal skal evaluere statusen for ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede. Bystyret vedtok i går at : "Byrådet bes gjennomføre en brukerundersøkelse i gruppen som er berørt av ansvarsreformen, både brukerne selv og deres pårørende, dessuten personale i bydelene som arbeider med gjennomføring av ansvarsreformen. Hensikten er å få avdekket hvordan de berørte selv opplever gjennomføringen av reformen."
I Oslo har det vært praksis at transport til avlastning for funksjonshemmede barn regnes som fritidsreiser, og bystyret har vedtatt at funksjonshemmede barn over 7 år kan få innvilget 150 fritidsreiser i året. For familier med barn som er avhengige av spesialtransport kan dette innebære at en stor del av - eller alle - tildelte fritidsreiser brukes opp til transport til og fra avlastning, og at det ikke blir igjen noe til det som fritidsreisene var ment å dekke; besøk til familie og venner, utflukter etc. Dette er helt urimelig. 
Det blir galt når byrådet henviser til ulike attførings-, og rehabiliteringsstiltak når sysselsetting av funksjonshemmede skal drøftes. Derved opprettholdes en oppfatning av at funksjonshemmede som gruppe leverer dårligere enn andre. At det finnes funksjonshemmede som trenger en håndsrekning for å komme inn i arbeidsmarkedet, er åpenbart. Men å gå ut fra at dette gjelder alle funksjonshemmede, vil være å underkjenne funksjonshemmede som en nyansert gruppe. Vi vil løfte frem funksjonshemmede som kvalifisert arbeidskraft, understreker Synshemmede Akademikeres Forening som en reaksjon på 
Mens byer som London, Chicago, Barcelona, Kristiansand og Berlin er blant dem som arbeider målbevisst for å bli tilgjengelige for alle, sakker Norges hovedstad akterut. 
Jeg er sikker på at byråd Jøran Kallmyr i sitt begrepsapparat snakker om å være "litt gravid". For når han konfronteres med Sporveiens manglende oppfølging av bystyrets krystallklare forutsetning om at billettsystemet Flexus skal være "tilpasset funksjonshemmede", svarer han at det "isolert sett er riktig" at "billettautomatene på t-banestasjonene ikke i tilstrekkelig grad er brukervennlige for synshemmede", "men det betyr ikke at billettsystemet som helhet ikke er og vil være tilpasset alle kundegrupper når det er ferdig utrullet."
I Norge har drøyt 7000 mennesker en jobb der den tariffestede minstelønna er tolv kroner og femti øre timen. De har små muligheter til å komme ut i vanlig jobb. De fleste er utviklingshemmet, heter det i en tankevekkende artikkel i magasinet Selvsagt. VTA-bedriftene (Varig Tilrettelagt Arbeid), er et arbeidsmarkedstiltak for folk som er uønsket på det ordinære arbeidsmarkedet. En hensikt med tiltaket er at de ansatte skal få utvikle sine ressurser og få hjelp til å komme inn i vanlige jobber. I praksis skjer det nesten aldri. 
Sporveiens/Ruters nye billett og betalingssystem er ikke bare helt på trynet når det gjelder budsjettoverskridelser, framdrift og gjennomføringsevne. Det er også helt på trynet når det gjelder selskapets vilje og evne til å gjennomføre de klare forutsetninger Oslo bystyre stilte for å garantere for låneopptak. Ikke minst gjelder dette at systemet skal være tilpasset funksjonshemmede. Jeg har derfor nå bedt byrådet skriftlig klargjøre overfor bystyrets finanskomite: