Helsevesen

Mor til 9-årige Eva Natali: Jeg venter på at hun skal dø!

Mor til 9-årige Eva: Jeg venter på at hun skal dø!

Sterkt appell fra June Wallum til statsminister og helseminister på endringen i pleiepengeordningen:

"Dette er min fantastiske datter Eva Natali. Hun er i dag 9 år. Hun er født med en veldig sjelden genfeil som heter Grin1. Hun var en av de første i verden som ble diagnoisert med denne diagnosen. Hun er alvorlig multifunksjonhemmet, trenger hjelp til alle ting, hun har ikke språk. Man må bruke lang tid på å forstå hva hun vil eller trenger. Det er kun jeg som mor som klarer å tyde tegnene. Hun har en ekstremt aggressiv epilepsi som daglig tar livet av henne. Den har spist opp nesten halve hjernen hennes. Hun kan ha opptil hundre aggressive anfall på 24 timer. I mai lå vi på intensiven på Ullevål, hun hadde et epilepsi anfall som varte i 10 dager. Legene ville koble av respirator og sa hun ikke ville overleve.

Eva Natali lever ennå. Men jeg har blitt fortalt at hennes dager er talte. Jeg er nå hos foreldrene mine og venter på neste anfall som skal stoppe livet hennes. Jeg venter på at hun skal dø! Vet dere hvor stor belastning det er for foreldre å vente på at barnet ditt skal dø?

Jeg er alene med Eva Natali og har vært det i mange år. Jeg har fått en måned med pleierpenger i løpet av alle disse årene, kanskje det var tre. Jeg husker ikke lengre i kampen med alle søknader, avslag, møter, sykehusinnleggelser, telefonsamtaler, ergo, fysio, bestillinger av utstyr, huske å bestille resepter, medisiner, listen tar aldri slutt...

Det høres fint ut med omsorgslønn, hjelpestønad og pleierpenger. Hjelpestønaden dekker ikke alle utgifter jeg har med en alvorlig sykt barn. Pleiepenger fikk jeg avslag på fordi hun var kronisk syk resten av livet og var jo ikke dårligere enn før.?! "Heldigvis" for meg så hadde jeg et brukket ben i ryggen som måtte opereres og kunne sykmeldes. Og skylder nå NAV 100.000 som jeg mottok i den fine omsorgslønnen, etter å blitt veiledet av NAV til hvordan man løser hverdagen med et så sykt barn.

Vær så snill å rydd opp i dette. Vis familier med syke barn den verdigheten de fortjener. For vi alle gjør en jobb 365 dager i året. Og der finnes det ikke ferier. Pensjonspoeng. Pauser. Ved å ikke ha Eva Natali på institusjon fra hun var liten sparer jeg samfunnet med 100 millioner, det er pluss minus av hva det ville kostet fulltid.

Vi gjør en jobb som ingen kan sette seg inn i. Ikke kast bort ressursene man har i foreldre ved å slite dem ned økonomisk også. Vi har det tøft nok som det er! Dere kan lese mer om Eva Natali sin historie på Instagramen hennes Sommerfuglprinsessen."

Du svikter oss, Erna!

Du svikter oss, Erna!

Helle Cecilie Palmer‎ skriver til Erna Solberg fordi endring i pleiepengeordningen fra 1. oktober kan tvinge henne til å velge mellom jobben og hennes syke barn.

"Bildet er av Aurora. Her er hun fem måneder, og ligger på barneintensiven med hjernehinnebetennelse. Visste du at mange som får denne sykdommen dør få timer eller døgn etter at de første symptomene har vist seg? Visste du at for mange av dem som er så heldige å overleve, så venter et liv med store utfordringer, smerte, ubehag og usikkerhet?

Aurora overlevde. Men sykdommen har satt store spor. Halvannet år etter at hun ble frisk av infeksjonen, er hun fortsatt ikke bra nok til at jeg kan gå tilbake i jobb. Hun har cerebral parese, og er sterkt motorisk og kognitivt forsinket. Hun har en hjernesynshemming. Hun har daglige epileptiske anfall og nærmest konstant epileptisk aktivitet i hjernen, som har vist seg vanskelig (kanskje umulig) å behandle. Vi har prøvd rundt 10 ulike medisiner. Hver medisin som prøves ut, må trappes opp, overvåkes for effekt og bivirkninger, og så trappes ned når den slutter å virke. Aurora har vært lagt inn på sykehus i flere runder. Bivirkningene av medisinene har vært mange, og sannsynligvis mer omfattende enn vi har sett, fordi Aurora ikke har språk til å fortelle oss hvordan hun har det eller hvor hun har vondt. Det vi vet, er at hun har fått farlig høyt blodtrykk, blitt sløv og søvnig, sluttet å spise (og er nå fullernært på sondemat) og gått ned i vekt på grunn av medisinene. Hun går og har gått på medisiner som kan gi permanent synsskade, nyrestein og depresjon.

Hva skulle vi gjort uten pleiepenger denne tiden?

Det skal lønne seg å jobbe, liker du og partiet ditt å si. (Som om det ikke allerede gjør det, både økonomisk og helsemessig!) Baksiden av dette utsagnet, er at det skal straffe seg å være syk. Nå skal det altså straffe seg å få syke barn også. Når dere strammer inn pleiepengeordningen ved å tidsbegrense den, rammer dere familier som min på to måter: dere setter oss i en usikker økonomisk situasjon. Og dere svekker vår tilknytning til arbeidslivet (noe som er det motsatte av pleiepengordningens hensikt). For det er ikke sånn at Aurora og andre alvorlig syke barn brått blir friske når familien får dårlig råd. Den dagen pleiepengene tar slutt, tvinges vi til å velge mellom jobben og vårt syke barn. Hva ville du valgt, Erna?

Vil du endre ordningen og fjerne tidsbegrensningen på pleiepengene? Vil du at foreldre skal kunne ta seg av sine alvorlig syke barn uten å være redd for å miste jobb og inntekt? Eller står du inne for sviket mot familiene med de sykeste barna?" skriver hun til statsminister Erna Solberg."

Ergoterapi: 2 års ventetid på hjelp

Ergoterapi: 2 års ventetid på hjelp

Bente Soløst skriver jeg til meg:

«Jeg ønsker å informere deg om at det er uholdbar lang ventetid på å få ergoterapitjenester i min bydel som er Søndre Nordstrand.

Jeg har sykdommen ME og søkte om ergoterapi for å søke om hjelpemidler i januar 2016. Jeg står fortsatt på venteliste etter 1 1/2 år. Jeg har etterspurt noen ganger hva som skjer og om jeg snart får hjelp, sist i april i år. Da får jeg til svar at de har lang venteliste og ikke kan svare på når jeg får hjelp. Dette anser jeg som uholdbart.

Da er du informert og kan velge om du vil gjøre noe mer ut av saken.»

Parallelt fikk Ergoterapeutforbundet dette nødropet fra Sunnaas Sykehus: "Hei! Jeg var i kontakt med bydel Søndre Nordstrand i forbindelse med behov for hjemmebesøk og vurdering av rullestol. Da dette ikke var en hastesak fikk jeg beskjed om at de har en ventetid på ca 1 (!)  år! Syntes dette er helt forferdelig i forhold til de som bor der og har behov for bistand. Er dette en sak som burde vært meldt videre til forbundet for eksempel? For 1 år ventetid kan man jo ikke akseptere når noen har behov for bistand."

John Abelsen Holdal, Seksjonsleder for Hverdagsmestring i bydelen bekrefter at sånn er det: «Ergoterapitjenesten i bydelen har en ventetid på mellom 1,5 og 2 år på de sakene som har lavest prioritet. Vi benytter prioriteringsnøkkel som benyttes av de fleste andre bydeler i Oslo kommune.

Ergoterapitjenesten har hjemmel for 2,4 årsverk per tiden. I tillegg formidles en stor del enklere hjelpemidler via innsatsteam og hverdagsrehabilitering hvor vi har ergoterapeuter i 1,2 årsverk.

Per 01.07.2017 har vi 98 saker på venteliste."

Jeg tror ikke situasjonen i bydel Søndre Nordstrand er så annerledes enn i de andre bydelene.

Jeg har spurt Ine Ulven, hovedtillitsvalgt for Norsk Ergoterapeutforbund i Oslo kommune om situasjonen på bynivå, og hennes svar ligger under "les mer."

Hvordan er situasjonen for tilgang til fysio- og ergoterapitjenester i andre bydeler? Hva er fagfolks vurdering? Og ikke minst: hva sier de hjelpetrengende?

Byrådets plan for å øke med 500 stillinger i bydelenes hjemmetjenester er et av svarene på denne situasjonen, og der tror jeg det er viktig å ha fokus på å styrke fysio- og ergoterapitjenestene.

Johanna Engen: En uke med et helsevesen som faglig og menneskelig var helt på topp

Johanna Engen: En uke med et helsevesen som faglig og menneskelig var helt på topp

Johanna Engen er tydelig i sin hyllest til vårt helsevesen, etter 2 hjerneslag:

"Når man blir syk uten å skjønne at man er alvorlig syk men tror at det går over om en halv time. Og takket være en årvåken datter som skjønte at det var alvorlig og ringte Oslo Legevakt og forklarte symptomene. De kastet seg i ambulansen og kom bare etter noen minutter. De undersøkte meg grundig og ut i ambulansen med meg og med blålys rett til Ullevål sykehus. Der ble jeg tatt i mot av sykepleiere og leger som gjorde alt for å ivareta meg på best mulig måte.

3 ganger med CT for å finne ut av hva som feilte meg. På slagposten fikk jeg pleie og omsorg. God mat og medisiner. Blodtrykk og blodsukker ble målt hvert kvarter. Intravenøst blodfortynnende behandling.

Overført til Lovisenberg sykehus. Der jeg også ble mottatt på best mulig måte. God pleie og omsorg. MR som viste hjerneslag. Fysioterapeut og ergoterapeut ble innvolvert. Her ble blodtrykk og blodsukker målt hver time. Medisiner morgen og kveld. Nydelig mat. En uke med et helsevesen som faglig og menneskelig var helt på topp. Terningkast 6 og vel så det.

Av dette betalte jeg kr 311 for medisiner jeg skulle ta med hjem. + de jeg fikk på blå resept. Sykehuset rekvirerte drosje hjem og jeg betalte kun egenandel på kr 105. Tilsammen kr 416.

Husk det Bjarne Brøndbo om du skulle bli syk og få behov for ambulanse, sykehusopphold. Pleie og omsorg. Medisiner. osv osv osv. Det er faktisk skattepengene som sørger for at vi får den hjelpen helsevesenet kan gi oss. Gratis.

Så kan vi sikkert si mye om innsparinger. Trange budsjetter. For få ressurser. Korridorpasienter. At lokalsykehus og fødeavdelinger blir lagt ned. Den debatten kan du ta med helseministeren. Din nye partikollega. Men summen er at sykehuspersonalet rundt om gjør en fantastisk jobb døgnet rundt. Alle. Fra de som vasker rom og korridorer, De som lager mat. Portørene som henter og bringer pasientene rundt til de forskjellige avdelingene. Hjelpe- og sykepleierne. Leger og terapeuter.

Husk det Bjarne Brøndbo. Vær glad for at vi bor i et land som sørger for at alle får helsehjelp. Gratis. Hadde jeg bodd i USA f eks hadde jeg antagelig dødd fordi jeg ikke hadde hatt råd til å betale skyhøye helseforsikringer."

Oslo-sykehusene: Økt plass for de diakonale sykehusene

Oslo-sykehusene: Økt plass for de diakonale sykehusene

En enstemmig bystyre vedtok onsdag at "Byrådet bes ha tett kontakt med HSØ og de ideelle sykehusene i Oslo og gjennom aktiv dialog fremme Oslos innbyggeres interesser i den fremtidige lokalsykehusstrukturen som planlegges for Oslo." Kanskje ikke kiosk-velter av et vedtak.

Men selv understreket jeg særlig at de to diakonale sykehusene øker dekningsgraden med utvidet sykehusdrift på sine eksisterende tomter. I dag er det slik at 71 % av innbyggerne i Lovisenbergs opptaksområde og 56 % av innbyggerne i Diakonhjemmets opptaksområde får sine sykehustjenester fra andre sykehus enn lokalsykehuset. De fleste lokalsykehus i Norge, med langt mindre opptaksområde enn Lovisenberg og Diakonhjemmet, har en dekningsgrad på rundt 60 %. Dette sikrer bedre pasientforløp der pasientene i større grad kan forholde seg til ett, i stedet for flere, sykehus, og dermed god samhandling med kommunen.

Og det opplagte: Vi trenger maksimalt trøkk i forhold til snarllig å få nytt lokalsykehus på Aker på plass.

Les mitt innlegg under "les mer."

Oddny Miljeteig: Ein vert ikkje frisk av å ha dårleg råd!

Oddny Miljeteig: Ein vert ikkje frisk av å ha dårleg råd!

Eg hadde ikkje vore friskare om eg hadde hatt økonomiske suter i tillegg til kreften, skriver Oddny Miljeteig.

"Synest du at den norske sjukeløna, med løn frå fyrste dag og eitt år frametter, er for raus? Vel, då kan det vera du må passa på blodtrykket når du les vidare. For i dag er ein av dei dagane eg har såpass til krefter at eg har asa meg opp. Ikkje som når eg er i mi kvinndoms fulle kraft,  men såpass at eg nesten ser dampen stå ut begge øyro.

For no er det altså dags for åtak på sjukeløna igjen. Det plar alltid vera det ei høveleg, eg meiner uhøveleg, tid før valet. Alt etter kva styrke høgresida kjenner at dei har, kjem åtaka på sjukeløna.

Sjukefråveret gjekk ned i Sverige då dei kutta i sjukeløna. Ja, det gjorde det. Men: Sjukenærveret auka. Det skriv og snakkar dei borgarlege aldri om. Som om det er lurt med smittefårlege, sylte forkjøla folk på jobb" skriver Oddny Miljeteig blant annet.

Les hele hennes tekst nedenfor.

På vei til ny storbylegevakt på Aker sykehus

På vei til ny storbylegevakt på Aker sykehus

Gjennom 115 år har Oslo legevakt utviklet seg til en godt fungerende arena for samarbeid mellom Oslo kommune og spesialisthelsehelsetjenesten. Pasientene har en dør inn til akuttjenestene, og registrerer ikke på hvilket helsenivå tjenestene ytes. Det er blant annet de gode erfaringene med denne tjenesteorganiseringen som har brakt frem et ønske om å videreutvikle disse tjenestene, slik at samarbeidet kan utvikles på flere fagområder innen de medisinske spesialiteter.

Legevakten holder til i lokaler i Storgata 40. Disse er ikke egnet for fremtidig drift av en storbylegevakt, og kapasiteten i lokalene er begrenset. Den faglige utviklingen stiller krav til nye løsninger og økt samarbeid mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.

Helse Sør-Øst RHF besluttet en 16. juni fjor å etablere et lokalsykehus på Aker sykehusområde, og byrådet besluttet 8. sept. tilsvarende å etablere en ny storbylegevakt på Aker.

Storbylegevakten skal i hovedsak ha samme rolle i behandlingskjeden som legevakten i Storgata har i dag, men at det legges til rette for at rollen kan utvikles videre. Det er et sentralt mål å oppnå mer effektive pasientsløyfer. For en del pasienter vil dette si ”avklaring i ett punkt” – på storbylegevakten. For andre vil det si rask videreføring til sykehus eller dagapparat. Ved etablering av en ny storbylegevakt vil det fortsatt være klare grenser mellom kommunalt ansvar og spesialisthelsetjenestens ansvar både internt i storbylegevakten og mellom eksterne samarbeidspartnere.

Oslo kommune og Oslo Universitetssykehus har nå inngått en samarbeidsavtale om gjennomføring av forprosjekt for ny storbylegevakt. Dette bør kunne bli veldig bra, og noe jeg heier på. Innspill til perspektiver som bør tas med på veien?

FAFUS - et vellykket forebyggende tiltak mot uønskede svangerskap

FAFUS - et vellykket forebyggende tiltak mot uønskede svangerskap

Pilotbydelene Stovner, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand gjennomførte i fjor prosjektet FAFUS (Familieplanlegging og forebygging av uønskede svangerskap og abort). Prosjektet er et tilbud om etterkontroll hos jordmor tilpasset sårbare kvinner med minoritetsbakgrunn i fertil alder som har liten kunnskap om seksuell helse og egen kropp. Målet med tiltaket er å forebygge uønskede svangerskap og abort, og gi kvinnene informasjon og veiledning om prevensjon og kvinnehelse. Prosjektet utføres av jordmor lokalt på helsestasjonen, og hadde i fjor 262 deltakere.

Kvinnene som har deltatt i FAFUS har dårlig økonomi, lite kunnskap om egen kropp, lite skolegang, dårlige norskkunnskap, og/eller er alenemødre, derfor er informasjonsbehovet tidkrevende. Rapporten fra Bydel Stovner beskriver det på denne måten: «De fleste av kvinnene som er rekruttert i prosjektet virker lite integrert i samfunnet, snakker ikke så bra norsk og har lite kunnskap om egen kropp. De har et enormt behov for veiledning og helseinformasjon. Det er helt avgjørende å ha god tid i konsultasjonen. Tid til å kartlegge hva kvinnen vet og tenker om prevensjon, og tid til å informere om hvordan kroppen fungerer i fht menstruasjonssyklus, livmor, hvordan prevensjonen virker osv.»

Helseetaten uttaler i sin hovedrapport:

"Det er en felles tilbakemelding at tilbudet er et viktig folkehelsetiltak med positive ringvirkninger. Kvinnene får tatt celleprøver for å forebygge kreft, og de unngår å bli uønsket gravid. Jordmødrene mener tiltaket øker kvinnenes mulighet til å delta på norskkurs, komme ut på jobbmarkedet og dessuten få mer tid til barna ved færre barnefødsler."

Dette heier jeg på. Det er bra at byrådet fant midler til å videreføre prosjektet i 2017. Nå er det viktig at alle bydeler nyttiggjør seg FAFUS-prosjektets erfaringer og integrerer dette i helsestasjonsvirksomheten.

Folkehelsearbeid et felles ansvar

Folkehelsearbeid et felles ansvar

Byrådets forslag til Folkehelseplan for Oslo 2017 - 2020 er en strategisk plan som viser retning for Oslo.

Som byrådet selv skriver:

"En by med små forskjeller, hvor mennesker møtes på tvers av klasse, kjønn, alder, funksjonsnivå, etnisk og kulturell tilhørighet, er en by som blir både varmere, mer inkluderende og mer skapende. Oslos mangfold er en styrke for byen som må utnyttes.

Oslo skal involvere sine innbyggere i utvikling av tjenester, nærmiljø og lokalsamfunn og fremme god helse for alle.

Byrådet legger stor vekt på Oslos klima - og miljøansvar, noe som gir økte muligheter for en bedre folkehelse. Å få flere til la bilen stå når det er mulig og nødvendig, og samtidig tilrettelegge for grøntområder, friluftsliv, gående og syklende, vil kunne føre til at flere får muligheter til daglig fysisk aktivitet. Mindre trafikk vil også føre til mindre svevestøv og helsefarlige gasser som vil være helsemessig gunstig for alle og særlig for gruppen som sliter med hjerte- og luftveislidelser.

Dette er tydelige eksempler på at klima/miljøarbeidet og folkehelsearbeidet går hånd i hånd.

Helsetilstanden i Oslos befolkning er i hovedsak god. Men det er sosiale ulikheter i helse mellom bydeler og innenfor bydelene. Sykdomsbildet i Oslo preges, som i landet for øvrig, av ikke - smittsomme sykdommer. De fleste av sykdommene som bidrar til størst sykdomsbyrde kan forebygges.

Ensomhet, sosial isolasjon og utenforskap bidrar til økt sykdomsbyrde uavhengig av alder og sosial klasse.

Dårlig helse og vanskelige levekår kan også føre til isolasjon og utenforskap. Dette kan forebygges og byrådet legger stor vekt på dette arbeidet i denne planen uttrykt i alle tre hovedsatsinger og annet tilstøtende planverk."

Planen skal nå behandles av bystyret. Om du ønsker å påvirke så skriv dine kommentarer nedenfor, eller henvend deg til medlemmene i bystyrets helse- og sosialkomite.

Er vi på vei til den sengeløse, hjerteløse og klassedelte helsetjenesten?

Er vi på vei til den sengeløse, hjerteløse og klassedelte helsetjenesten?

«Prioritering er å ta viktige valg som kan gagne mange. Den viktigste feilprioriteringen i det norske helsevesenet var innføringen av helseforetaksreformen da den på tross av en drøy fordobling i pengebruk per innbygger siden 2001, greide å halvere antallet sykehussenger, innføre et enormt byråkrati og nekter å betale for livsviktig medisinsk behandling til sine innbyggere. Det fins modeller som er bedre, som er utprøvd, som i Skottland og Island og som vi må bøye hodet ydmykt for og lære av, skriver overlege og forsker Oluf Dimitri Røe i Fagbladets tidsskrift Samfunn & Økonomi.

Han påpeker bl.a.:

«Sykehus uten akuttkirurgisk beredskap er ikke fullverdige sykehus, da det ofte står om minutter for å redde menneskeliv, og der ambulanser og flytransport aldri kan kompensere den tapte tiden. Et sykehus uten allsidig kirurgi vil også bli et mindreverdig sykehus fordi det vil få problemer med å rekruttere leger. Når de mister kompetanse på flere kirurgiske felt som for eksempel gynekologi og mage-tarm, vil store grupper pasienter med for eksempel kreft bli skadelidende. Små sykehus har store fordeler, medisinsk og menneskelig, og som ikke kan måles i penger. Pasientene er klart mer tilfreds med små sykehus. En sterk faktor som ikke er målbar er nærhet; det at man kjenner pasientene og de kjenner sitt sykehus og sine leger.

Alt snakk om viktigheten av sentralisering, folketall og kvalitet ble plutselig glemt over natta. Rjukan Sykehus ble nedlagt på grunn av for lite befolkningsgrunnlag, men oppsto som privatsykehuset Ibsen Sykehuset Rjukan, med 14 spesialiteter inkludert nevrokirurgi, onkologi og plastisk kirurgi og 24 timers service, altså et miniuniversitetssykehus på bygda. Ingen krav til antall pasienter i året. Det ble tydeliggjort at sentraliseringskravene ikke var faglig, men rent politisk begrunnet. Vi må kunne stille spørsmål om at det ikke lenger stod «pasientens helsevesen» på Høies hatt, men «pengenes helsevesen.»»

Les hele artikkelen nedenfor.

Fy faen, for et helsevesen vi har!

Fy faen, for et helsevesen vi har!

"Helt uten forvarsel, en helt vanlig onsdag formiddag på jobb, foran PC-en, trykket det plutselig kraftig til i brystet. Jeg er 44 år. Det er ikke noen alder. Men det er gammelt nok til at når du kjenner en akutt smerte i brystet, så tenker du med en gang hjertet. Så det gjorde jeg, da det plutselig strammet seg til i brystet da jeg satt som vanlig foran PC-en på jobb onsdag denne uka. Jeg kjente strålinger opp i underkjeven og følte at jeg pustet dårlig. Jeg googlet. Håpet å utelukke. Men det ble hjerteinfarkt."

Slik innleder Dagsavisens David Stenerud en artikkel i Dagsavisen i dag.

Han beskriver sine opplevelser, og konkluderer slik: "Men jeg er også fryktelig takknemlig for at jeg bor i et land hvor vi har et offentlig helsevesen som kan ta så godt vare på deg. Selv når det eneste som egentlig feiler deg er at du er redd."

Jeg har det siste året vært storforbruker av helsetjenester. Under overskriften "Takk til dyktige helsearbeidere" skrev jeg en tilsvarende artikkel, som begynte slik: "Hver dag behandler norsk helsevesen tusener av hjelpetrengende, og de gjør det på en utmerket måte. Min erfaring, etter at jeg 22. april ble utsatt for en ulykke, er svært god." Og jeg konkluderte slik: "Jeg er glad for at vi har et så godt utbygd og universelt helsevesen med høy kvalitet, selv om det selvsagt foreligger forbedringsmuligheter.  Det er ikke minst for dette jeg betaler min skatt med glede."