Helsevesen

Snu helsepyramiden

Detaljer
Overordnet kategori: Temaer
Kategori: Helsevesen
Publisert torsdag 21. mai 2009 04:52
Snu helsepyramidenForebygging av helseproblemer er bedre enn reparasjon av skader. Her har kommunene i utgangspunktet unike muligheter. De rår over et bredt tjenestespekter innen helse, sosial, skole og oppvekst og er også planmyndighet. Det er hos brukerne at manglende samhandling og samordning i helsetjenesten oppleves. Også kunnskap om hva og hvordan ting kan bedres, kan hentes hos dem som bruker helsetilbudet. Fordi kommunene kjenner sine innbyggere, er de i en unik lytterposisjon i samhandlingen med foretakene.

Hovedproblemene i dagens Helse-Norge er at for mange legges inn på sykehus unødig, og for mange skrives ut uten tilstrekkelig oppfølging. Fordi organiseringen, samhandlingen og ressursfordelingen ikke er god nok. Løsningen på disse problemene må utgjøre grunnpilarene i en ny helsereform. Derfor et det på tide å snu helsepyramiden, skriver jeg bl.a. i en kronikk jeg er medforfatter av, og som står i dagens VG.


Snu helsepyramiden

Av Harald Danielsen, Ivar Johansen, Solveig Kvidal, Hilde Onarheim og Line Vennesland


Eldre mennesker blir ofte kasteballer i dagens helsevesen. Innleggelser i sykehus skjer akutt og uplanlagt, og utskrivinger fra sykehus gjennomføres uten at nødvendig oppfølging er planlagt og avtalt. Derfor trenger vi en helsereform som snur helsepyramiden på hodet.

Taperne i dagens Helse-Norge er de pasientgruppene som trenger tjenestene mest: Syke eldre, psykisk syke, rusmisbrukere og mennesker med kroniske sykdommer egner seg dårlig for stykkprisfinansiering og kjappe inn- og utskrivinger. Når samarbeidet mellom sykehusene og kommunene svikter, er det disse gruppene som blir taperne.

Behandlingspraksisen i norske sykehus har endret karakter radikalt de senere årene. Det behandles stadig flere pasienter, men de behandles på dagtid og blir sjelden liggende på sykehuset lenge om gangen. Denne utviklingen har skjedd samtidig som kommunene har mottatt nye og store grupper brukere som psykisk utviklingshemmede og psykiatriske pasienter – mennesker med store behov, gjerne livet ut. Samtidig har antall legeårsverk i kommunene siden 1990 økt med mindre enn halvparten av veksten i spesialisthelsetjenesten. Dermed har det oppstått et misforhold der presset på sykehusene er blitt blir for stort, og kapasiteten og kompetansen i kommunene for liten.

Teknologiske nyvinninger, endrede behandlingsformer og effektivisering i sykehusene har økt farten i oppgaveoverføring til kommunene. En utskrivningsklar pasient er i dag langt mer hjelpetrengende enn bare for få år siden. Stadig kortere liggetid gjør at kommunen får mindre tid til å områ seg på, og til å fremskaffe egnede tilbud. Derfor må den norske helsepyramiden snus. Kompetansen og kapasiteten må opp i primærhelsetjenesten. Grunnmuren må styrkes. Bare på denne måten kan vi unngå unødvendige sykehusinnleggelser, og sikre nødvendig oppfølging av pasienter med store behov som skrives ut av sykehusene.

Internasjonal forskning og erfaringer viser at økt satsing på primærhelse gir bedre resultater for pasientene, samtidig som det er mer kostnadseffektivt. Men det forutsetter at kompetansen og ressursene er til stede. Derfor må en effektiv helsereform bidra til å styrke kompetansen på dette nivået, samtidig som finansieringsordningene bidrar til at kompetansen i langt sterkere grad enn i dag følger pasienten. Det allmennmedisinske arbeidet må prioriteres høyere, slik at tilgangen på legetjenester til syke og pleietrengende blir langt bedre enn i dag. Det får vi neppe til uten en tydelig justering av fastlegeordningen som prioriterer dette arbeidet sterkere.

Dersom vi lykkes med en slik kompetanseoverføring er det også mulig å legge flere oppgaver til primærnivået. Oppgaver som lærings- og mestringssentra, distrikts¬psykiatriske- og distriktsmedisinske sentra, sykestuer, helsehus, observasjonsposter og så videre. Men dette kan neppe skje uten at kompetansemiljøene i kommunene blir større og mer robuste. Mange kommuner er små, og det byr på krevende utfordringer kompetansemessig å gi gode tjenester over hele tjenestespekteret.

Kommunene bør inviteres til en prosess om hvordan de kan tenke seg å løse de oppgaver som helse- og omsorgstjenestene får fremover. Denne reformen må ledsages av ekstra ressursoverføringer i en omstillingsperiode.

I dag har noen kommuner etablert både lindrende enheter for kreftpasienter som trenger en verdig avslutning av livet, og rehabiliteringsavdelinger for pasienter som trenger opptrening for å kunne klare seg selv. Slike tilbud er svært bra for innbyggerne og en kvalitets- og kostnadsmessig riktig løsning i et samfunnsperspektiv. Det finnes imidlertid ingen økonomiske incentiver for kommunene til å etablere slike tilbud. Helseforetakene har den økonomiske gevinsten av slike tilbud og innbyggerne kvalitetsgevinsten, mens kommunen tar kostnadene. For å få mer av denne typen kostnads- og kvalitetseffektive tilbud, trengs finansielle ordinger som stimulerer til etablering av dem.

Det brukes store ressurser på forskning og utvikling i Helse-Norge. Men pengene brukes stort sett i spesialisthelsetjenesten. Samtidig vet vi at vi at det snart kommer en eldrebølge som forutsetter at vi må finne bedre løsninger enn i dag utenfor sykehusene. Hvis ikke kan selv Olje-Norge knekke sin finansielle nakke. Derfor må det settes inn mye større forskningsressurser på primærhelsenivået, samtidig som attraktiviteten i primærhelseyrkene må opp.   

SINTEF  har kartlagt lokale samarbeidsavtaler og samarbeidsfora mellom kommuner og helseforetak. Resultatene viser at alle helseforetak har avtaler med kommuner i sitt opptaksområde. Den hyppigst nevnte utfordringen kommunene angir, er opplevelsen av at kommunene og helseforetakene ikke oppleves som likeverdige parter, mens den hyppigst nevnte utfordringen på foretakssiden er manglende ressurser for å utvikle samarbeidstiltak i gråsonen mellom nivåene.

Likeverdighet er nøkkelen til samhandling. Likeverdighet innebærer en anerkjennelse av hverandres ståsted, ulikheter og spesielle kompetanse i behandlingsforløpene. Likeverdighet er en forutsetning for at samhandlingsavtaler skal føre til samhandling i praksis, og for å oppnå sammenhengende og helhetlige behandlingsforløp.

Forebygging av helseproblemer er bedre enn reparasjon av skader. Dette kan synes selvsagt, men er vanskelig å gjennomføre i praksis. Kommunene har i utgangspunktet unike muligheter til forebygging da de rår over et bredt tjenestespekter innen helse, sosial, skole og oppvekst og er også planmyndighet.  Vi legger til grunn at samhandlingsreformen vektlegger forebygging, og bidrar med en hensiktsmessig økonomisk stimulans på kommunenivået som prioriterer dette arbeidet.

Brukermedvirkning i utforming av tjenestetilbudet er en selvsagt rettighet for den enkelte, men også en forutsetning for å oppnå kvalitetsmessige gode tjenester. Det er hos brukerne at manglende samhandling og samordning i helsetjenesten oppleves. Også kunnskap om hva og hvordan ting kan bedres, kan hentes hos brukerne. Kommunene har den styrke at de i stor utstrekning kjenner sine innbyggere og brukere av helsetjenesten, og slik sett er i en unik lytterposisjon i samhandlingen med foretakene.

Det formidles i dag ca. 40 millioner meldinger i helsevesenet hvert år. De fleste på papir. Dette holder ikke. En helsereform må inneholde konkrete tiltak som kan bidra til å frigjøre ressurser gjennom bedre dokumentasjon, lagring og formidling av pasientopplysninger. Vi må få på plass standardiserte løsninger som gjør at spesialisthelsetjenesten, kommunene og fastlegene kan kommunisere elektronisk på langt mer effektive måter enn i dag. Hovedproblemene i dagens Helse-Norge er at for mange legges inn på sykehus unødig, og for mange skrives ut, uten tilstrekkelig oppfølging (og legges derfor ofte inn igjen). Fordi organiseringen, samhandlingen og ressursfordelingen ikke er god nok. Løsningen på disse problemene må utgjøre grunnpilarene i en ny helsereform. Derfor et der på tide å snu helsepyramiden.  

FORFATTERNE: Rådmann Harald Danielsen, Ivar Johansen (SV), Solveig Kvidal (Ap), Hilde Onarheim (H) og Line Vennesland (Frp) er hovedstyremedlemmer i KS – Kommunesektorens interesse og arbeidsgiverorganisasjon.

(forkortet versjon som kronikk VG 21. mai 2009)