Helsevesen

Margaret Johansen: Når vi må trykke på alarmen

Margaret Johansen: Når vi må trykke på alarmenJeg får mange henvendelser, og vil her gi plass for et rop fra forfatteren Margaret Johansen, som etter et nytt sykehusopphold skriver: "Dette er ikke første gang jeg har vært igjennom akuttmottakets undersøkelser (engang på tre sykehus i løpet av fire dager).  Kan det være nødvendig med så mange undersøkelser og så lite hensyn til pasientens almentilstand  at sykehuset (og pasienten) belastes med unødvendig gjentatte undersøkelser?  Og hva må det ikke koste?" spør hun blant annet.

”Føler du deg i form til en operasjon nå” eller  ”orker du mer undersøkelse? er et spørsmål som ville spare mennesker for lidelser og sykehus for penger, sier hun.


NÅR VI MÅ TRYKKE PÅ ALARMEN

Av Margaret Johansen, forfatter/skribent

Eldre mennesker tier, de orker ikke å sette seg til motverge.   Det er en sjokkerende oppdagelse for oss som kommer i den fasen.I august fikk jeg et svimmelhetsanfall om kvelden,
trykket på alarmen og hjelp kom snart og foretok en kort undersøkelse  og ringte legevakten.  Klokken nærmet seg midnatt og det ble 5 timer å vente på legevakt.  Selvsagt sover man ikke.
Klokken 5 kom en lege, undersøkte meg og ba meg kontakte min fastlege.
Jeg hadde vært våken  i ett døgn, men ligger likevel fortsatt våken for å kunne ringe min fastlege via pårørende neste dag.  Jeg ringte dem kl. 8oo og  de kom etter å ha ringt fastlege som ville komme etter kontortid.  Jeg følte meg ikke særlig dårlig – kunne gå normalt ut på badet, men da fastlege kom hadde jeg altså ikke sovet på nærmere 28 timer og tilstanden ble slitsom.  Han undersøkte meg og bestilte ambulanse som kom 19.30, (”det er så mye rart som skjer nede i byen”), men han mente jeg ville bli ”kastet ut neste dag”. Jeg var ganske frisk.

Hittil 32 timer uten søvn.

På akuttmottaket på sykehuset kom en ung og plagsomt samvittighetsfull lege etter uendelig venting. Tredje legeundersøkelse., men ikke ett spørsmål om hvordan jeg følte meg.  Han var ferdig sånn omtrent  23.4o.  Da var jeg så utslitt av mangel på søvn at jeg skrek bare de prøvde å ta blodtrykket.  Så lå jeg i 40 minutter og prøvde å få noen til å hente meg.  Endelig kom en pleier som kunne fortelle at jeg var under oppsikt  på vaktrommet via video.  Ville det ikke være en ide å gjøre pasienten oppmerksom på det?  

Nå 37 timer uten søvn.

Jeg gledet meg til å komme i seng  på en av sykehusets hyggelige stuer som jeg kjente så vel, lavt under taket, dusj og toalett til hvert rom, fin betjening.  Derfor var det et sjokk å bli kjørt gjennom høyloftede gamle korridorer med halvåpne dører gjennom hvilke jeg hørte umiskjennelige lyder av demente.  Toalett på gangen.  Først da jeg spurte, fikk jeg vite at jeg var på geriatrisk akuttavdeling.  Klokken var 0030.
Jeg sovnet av utmattelse, men sengen var smal og hard og ga liten søvn den kommende uke.   Jeg vil her skyte inn at personalet var mer enn alminnelig dyktige, varme, elskverdige og hensynsfulle. Begge kjønn – forskjellige nasjonaliteter.  Og jeg fikk eneværelse.

Mitt spørsmål er imidlertid:  Vet ikke leger i hvilken grad søvnmangel og angst virker på kroppen? Dette har jeg opplevd ved flere innleggelser.
Neste dag fikk jeg ufarlige medisiner jeg kjente til og ikke hadde hatt ubehag av.  Men de forårsaket voldsomme brekninger og oppkast i flere dager og legene skjønte ikke hva det var.  
Det gjorde imidlertid en pleier fra Filippinene som spurte om jeg fikk bivirkninger og jeg kjempet med sykepleier om å få prøve å ta tablettene enkeltvis. Hun ville nemlig – korrekt nok - se på at jeg fikk i meg alt. Det var bare det at å ta alle på samme tid ga bivirkninger.  For kvalme og brekninger forsvant.  Imidlertid var jeg så medtatt at jeg ble liggende en uke på sykehuset.
Dette er ikke første gang jeg har vært igjennom akuttmottakets undersøkelser (engang på tre sykehus i løpet av fire dager).  Kan det være nødvendig med så mange undersøkelser og så lite hensyn til pasientens almentilstand  at sykehuset (og pasienten) belastes med unødvendig gjentatte undersøkelser?  Og hva må det ikke koste?

Jeg skriver dette fordi kanskje er det siste gang jeg orker å si fra og fordi jeg av erfaring vet at mine medpasienter sjelden orker å si noe i det hele tatt.

Jeg gikk uten rullator inne i min leilighet og ut i sykebilen.
Åtte uker senere klarte jeg meg ikke hjemme uten å støtte meg til rullator.
Jeg er alltid mer medtatt når jeg kommer fra sykehus enn da jeg kom inn.
Jeg ble friskmeldt og  fikk ikke en eneste medisin med meg hjem.
Hadde jeg fått sovet ut før undersøkelse og ikke blitt tvunget til å ta alle medisiner på en gang, hadde fastlegen hatt rett: Jeg ville ”blitt kastet” ut neste dag.
Hvorfor gjøre det så slitsomt for pasienten og så kostbart for samfunnet?

Kommentarer   

#1 RS Lervik 02-02-2010 10:06
Så utrolig enig! Det nye mor og barn senteret på St. Olavs er fint å se på og det er deilig med enerom og plass til far, men jeg sov nesten ikke de tre døgnene vi måtte være der, fordi lydisoleringen var ikkeeksisterend e ut mot gangen - telefonen kimte hele døgnet, og på kjøkkenet, som lå vegg i vegg med vårt rom, smalt det i skapdører og oppvaskmaskinen gikk. Og grunnen til at vi måtte ligge så lenge på barsel var at jeg hadde for høyt blodtrykk. Det løser seg sikkert etter et par døgn uten søvn, sant?

Jeg vet at man må være forberedt på lite søvn som nybakt mor, men det er da vel meningen at det er babyen som skal holde en våken, ikke sykehuset?

You have no rights to post comments