Interessant problemstilling . Jeg har følgende synspunkt;

- Det er ikke teknisk vanskelig å gi intravenøs behandling hjemme. Saltvann er også ufarlig å gi. Pasienten ”overvåkes-obse rveres” på vanlig måte den tiden det tar.

- En sykepleier i hjemmetjenesten må man fint kunne forvente gjør dette, de har samme kompetansenivå som sykepleiere for eksempel på sykehjem. Å sette inn kanylen i blodåren er ikke alle sykepleiere trenet til, men i en bydel må man forvente at en eller flere sykepleiere har eller skaffer seg denne kompetansen.

- Et avslag på slik behandling bør ankes til Helsetilsynet som brudd på lov om helsetjenester i kommunen. Da vil man få en vurdering av om loven på dette punkt brytes og om pasienten kan forvente å få slik behandling hjemme. Noe jeg synes er meget relevant, fordi sykdommen gjør pasienten dårligere av å måtte reise for å få behandling.

- ME pasienter har sterkt nedsatt energinivå, er ofte unge. Disse pasientene er ikke selv i stand til å kjempe for sine rettigheter. Dette gjør at hjemmetjenesten e i bydelen og helsevesenet generelt, har et ekstra stort ansvar for at de kan få den behandling de har krav på, på lik linje med andre pasientgrupper.

Jeg er barnelege og har tidl jobbet i legevakt.
Det er mange kommuner som pleier døende pasineter og syke barn med kreft og annet med intravenøse væsker / antibiotika intravenøst og til og med intravenøs mat i hjemmet. Dette bør en kommune klare....

Hjemmesykepleie re har vel samme kompetanse som sykehussykeplei ere ? Antar at saltvannet skal settes gjennom veneflon, dette kan da hvermann klare. At det ikke kan settes intravenøst hjemme må da være helt ut på dato. Det finnes jo sykdomsgrupper som selv eller med pårørendes hjelp, setter intravenøs medisin hele livet. Hvorfor skal hverdagen bli ekstra vanskelig for de som har det mer enn tøft fra før ?
Tanker fra en kroniker.

Det ser for meg ut til at det her ikke bare handler om juridikk og kjøreregler i helsevesendet. For noen uker siden kom SINTEF-rapporte n der det avslørte seg at helsevesendet ikke hadde nok kompetanse til å gi ME pasienter god nok hjelp.
dagensmedisin.no/.../index.xml
I bloggen du viser til forteller Catherine at hun er alvorlig syk i ME og hun har blitt plassert i "limbo" når hun trenger hjelp. Catherines eksempel viser på at vi alle kan komme i en slik situasjon som hun nå befinner seg i nå. Friske mennesker liver i god tro at de kommer å få hjelp når de er syke. Sannheten viser at har man "feil" diagnose, da finns ikke den hjelpen. Sitter byråkratene virkelig den kompetanse på ME, slik at de har gjort en god nok vurdering i Catherines fall? Her blir det for meg mange spørsmål. Er byråkratiet til pasientens beste? For meg er det her også i allre høyeste grad helsepolitikk? Det burde være av det største interesse for allmennheten at helsevesendet fungerer når vi som best trenger det. I sosiologiske termer skal helsevesendet være en reproduksjon av arbeidskraft. Her får vi bildet av at pasienten og hennes pårørende står veldig ensomme i en vanskelig livssitausjon.
Dessverre er hun ikke ensom om det. På bloggen "Marias Metode" kan man finne mange gode innlegg og kommentarer, om hvordan det er å være langvarig syk, og hvor ensomt det er for veldig mange. Bloggen "Marias Metode" drives av legen Maria Gjerpe. Her trenger vi en samfunnsdebatt om hva for samfunn vi ønsker. Livet rammer oss alle før eller siden.
Er det slik at Catherine hadde fått help med intravenøs væske hvis hun hadde bott i en annen kommune?
Hva jeg kan forstå er Catherine en alvorlig syk person, som har vært meget resurssterk og som nå ber om hjelp for å overleve. Finns den hjelpen der i helsevesendet?

Veldig trist, forkastelig og uvirkelig,,,,
PÅ tide at noen tar tak i dette på alvor ) ME pasienters rettigheter, pleie og tilfriskning..

nødvendig helsehjelp= krav på hjelp, iiht lov om helsetj. i kommunen.

Det var, såvidt jeg vet, forslag om å bevilge penger til opprettelsen av 10 plasser for unge ME pasienter på Ullevål sykehus, men dette ble redusert til 2 plasser; altfor lite! Sykehjem er ikke noe fullgodt alternativ pga behov for spesialistkompe tanse, som bør samles på noen få steder; i.e. Ullevål sykehus i dette tilfellet. Hjemmesykepleie n er jo i sin fulle rett til å vurdere at de ikke har den påkrevde fagkompetansen, de er blant annet forpliktet etter helsepersonello ven § 4 til å ikke gå ut over sitt kompetanseområd e.

Jobber nordpå. Her har vi et VELDIG GODT samarbeid i flertallet av kommuner sykehuset mitt sogner til. Det er ytterst sjelden at vi IKKE får til iv-behandling hjemme hos pasienten. Dette er spesielt viktig i tilfeller der pasienten sannsynligvis blir mer dårlig av å ligge på sykehus. På sykehus skjer det mye, stress, osv, osv. Det er dessverre ikke alltid vi har sengeplass/ener om til alle som burde hatt det. Da er dette en fin løsning.

Det står jo også i teksten at 'Koordinator for hjemmesykepleie n og 5-6 hjemmesykepleie re bekrefter at dette er noe de kan gjøre, selv om det er sjelden det blir gjort.'

Jeg tror dette bunner ut i økonomi. Enkelt og greit og ikke noe faglig uforsvarlige greier. Pasienter som får iv-væske på sykehus blir ikke overvåket hele tiden heller.

Dette blir rett og slett for dumt!

Enig med Joe Siri Ekgren. Problemstilling en skyldes sannsynligvis (svært utbredte) misforstålser.

Det offentlig norske helsevesen avgjør hva som nødvendig helsehjelp, og det skal mye til at helse- og sosialkontor kan si nei til dette. (Men likevel skjer det, da bør det offentlige norske helsevesen klage til helsetilsynet.)

Pasientens representant for det offentlig norske helsevesen er pasientens FASTLEGE. (Fastlege kan også henvise til andre spesialister.) Fastlegen har ansvaret for at nødvendig helsehjelp gjennomføres.

Jeg så dette -i denne sammenheng relevante- høringssvar i forbindelse med Helse- og omsorgsdepartem entet sin høring om fremtidens helse- og omsorgstjenester.

https


"Janice Marcussen
Koordinerende sykepleier, hjemmetjeneste
Hjemmesykepleie og muligheter

Kommunene står ovenfor store utfordringer, men samhandlingsref ormen gir oss også påskudd til å tenke nytt og se muligheter! Jeg har mange tanker rundt dette, både innen psykiatri,rus og somatikk, men for å avgrense et stort tema med desto større engasjement vil jeg her å se på noen av pasientgruppene og effektivisering ved å behandle disse i eget hjem. I første omgang tenker jeg på pasienter som allerede har hjemmetjenesten godt etablert. La oss ta en konkret pasientgruppe som for eksempe MS pasienter. Denne gruppen har ofte et omfattende hjelpeapparat rundt seg, og et godt tilpasset hjem med mye hjelpemidler for å fungere mest mulig funskjonelt i hverdagen. MS pasienten kommer for eksempel i en fase hvor gjentatte infeksjoner fører til hyppige sykehusinnlegge lser. Dette er ofte lungebetennelse r som må behandles med antibiotika intravenøst. Pasienten kommer til en hektisk sykehusavdeling og har 3-7 liggedøgn. Pasienten har lite språk som følge av sykdomsutvilkli ngen, og på grunn av manglende ressurser og hjelpemidler blir pasienten liggende i seng under hele innleggelsen, med alle komplikasjoner dette kan føre med seg. I hjemmet vil pasienten kunne være i sine omgivelser, omgitt av kjent personale, pårørende og med sine hjelpemidler. Med god oppfølging fra fastlege,evt poliklinisk undersøkelse med røntgen kan pasienten følges opp med behandling fra sykepleiere i hjemmetjenesten (eks gi antibiotika intravenøst,oks ygen etc) Kontroll-blodpr øver kan også utføres av hjemmetjenesten . MS er et eksempel, men dette kan gjelde mange andre pasientgrupper( slagrammede,kre ft, KOLS) Å ta en slagrammet mann på 90 år ut av sitt hjem for å behandle “enkle” infeksjoner i sykehus er både lite kostnadseffekti vt, men for svært mange pasienter også et “traume” i seg selv.

Kompetanseheving i kommunene er svært viktig i denne sammenheng. Hjemmetjenesten har allerede et omfattende ansvar og en vid brukergruppe. Ressursene må følge tjenestene vi skal utøve! Vi kan ikke tenke samhandling uten å sette inn nødvendige ressurser med rett kompetanse!
18. oktober 2010 20:03"