Helsevesen

Stortingsmelding i arbeid: Utdanning for velferdstjenestene


Stortingsmelding i arbeid: Utdanning for velferdstjenesteneI KS sitt hovedstyre skal vi neste uke drøfte KS sine innspill til det pågående arbeidet med stortingsmeldingen "Utdanning for velferdstjeneste".

Av de synspunkter administrasjonen anbefaler vektlagt er bl.a.:

- Stortingsmeldingen må gi et kunnskapsgrunnlag og forslag til tiltak som bedre sikrer at innholdet i utdanninger på alle nivå rettet mot NAV, barnevern og helse er i tråd med formålene med reformene på områdene - og i tråd med kommunesektorens kompetansebehov.

- I et arbeidskraftperspektiv er det sentralt at profesjonsutdanningene ikke utvides i antall år, og at grunnutdanningen må sikre en viss bredde- og tverrfaglig kompetanse. Spesialisering legges i størst mulig grad til etter- og videreutdanning.

- Meldingen må være konkret på forslag til hvordan “blindveier” i utdanningssystemet skal bygges ned, og hvordan overganger mellom ulike retninger i utdanningssystemet og mellom arbeidsliv og utdanning kan sikres bedre.

- Meldingen må vurdere alternative modeller for hvordan voksne uten relevant formell utdanning kan ta fagbrev i helsearbeiderfaget, herunder praksiskandidatordningen.

Hva tenker du er det viktigste? Innspill mottas.



11/29 Innspill fra KS til stortingsmeldingen "Utdanning for velferdstjenestene" 
Saksgang Møtedato Saknr
1 Hovedstyret 25.05.2011 11/29

Forslag til vedtak:

KS mener det pågående arbeidet med stortingsmeldingen “Utdanning for velferdstjenestene” er viktig for å møte kompetansebehovene som kommunesektorens velferdstjenester står overfor, og vil understreke følgende:  

-       Stortingsmeldingen må gi et kunnskapsgrunnlag og forslag til tiltak som bedre sikrer at innholdet i utdanninger på alle nivå rettet mot NAV, barnevern og helse er i tråd med formålene med reformene på områdene - og i tråd med kommunesektorens kompetansebehov.

-       For kommunesektoren er det viktig at studenter og nyutdannede arbeidstakere har et helhetsperspektiv på tjenestene.

-       I et arbeidskraftperspektiv er det sentralt at profesjonsutdanningene ikke utvides i antall år, og at grunnutdanningen må sikre en viss bredde- og tverrfaglig kompetanse. Spesialisering legges i størst mulig grad til etter- og videreutdanning.

-       Meldingen må gi retning for hvordan videreutvikle og styrke samarbeidet mellom kommunesektoren og universitets- og høgskolesektoren.

-       For praksisstudier er det vesentlig at mer praksis skjer i kommunesektoren, og det må i meldingen foretas en gjennomgang og vurdering av finansieringsordningene for veiledet praksis. I noen tilfeller er kostnadene for arbeidsgiver så store at det truer veiledet praksis.

-       Meldingen må være konkret på forslag til hvordan “blindveier” i utdanningssystemet skal bygges ned, og hvordan overganger mellom ulike retninger i utdanningssystemet og mellom arbeidsliv og utdanning kan sikres bedre.

-       Meldingen må vurdere alternative modeller for hvordan voksne uten relevant formell utdanning kan ta fagbrev i helsearbeiderfaget, herunder praksiskandidatordningen.    

Saksframstilling  

Bakgrunn

Regjeringen er i gang med en stortingsmelding om utdanningene rettet mot velferdstjenestene. Bakgrunnen for arbeidet er reformene innen NAV, barnevern og helse, kombinert med behovet for arbeidskrafts- og kompetansebehov. Stortingsmeldingen skal presentere en samlet nasjonal kunnskapspolitikk for framtidas helse- og sosialutdanninger. Utdanningene fra videregående opplæring, fagskoleutdanning og høyere utdanning inngår, sammen med utdanningsinstitusjonenes forskning og forskerutdanning. Hovedvekten skal være på de profesjonsrettede bachelorutdanningene. Meldingen skal være ferdig høsten 2011.  En oversikt over temaer som er varslet i meldingen ligger vedlagt.

KS har vært i dialog med Kunnskapsdepartementet om meldingsarbeidet. Det er behov for å konkretisere og tydeliggjøre innspill fra KS og det er derfor nødvendig og forankre dette i Hovedstyret.  I tillegg til denne Hovedstyresaken vil vi gi departementet informasjon om kompetansebeholdningen i dagens kommunale velferdstjenester samt annen personalstatistikk fra PAI-registeret. Vi vil også vise til ulike gode eksempler innen praksisnær forskning, samarbeid mellom kommunesektoren og utdanningsinstitusjoner på ulike nivå og på god praksis på ulike temaer som tas opp i stortingsmeldingen. Innspillet vil også baseres på vedtak i saken som her fremmes på følgende temaer:  

Strukturen på høyere utdanning

I arbeidet med meldingen er det blitt bekreftet at arbeidslivet har krav og forventinger til endringer i utdanningene for velferdstjenestene. Det er på en side krav om en mer felles plattform av visse typer basiskunnskap på tvers av alle eller de fleste av de velferdsutdanningene (bachelornivå). På en annen side er det krav om mer dybdekunnskap og spisskompetanse, både tematisk og profesjonsspesifikk. Spørsmålet Kunnskapsdepartementet har stilt er om det er mulig for utdanningssektoren å oppfylle kravene innenfor dagens utdanningsstruktur eller om det må endringer til. Et annet spørsmål som er tatt opp er “ferdigvaredebatten”, dvs. hvor langt utdanningens ansvar for yrkeskvalifisering skal gå, og om og når arbeidsgiver skal eller kan ta dette ansvaret.  

Mange av grunnutdanningene innen helse- og sosialfagene har rammeplaner som styringsverktøy - herunder treårige bachelorutdanninger som sykepleier, sosionom, vernepleier, ergoterapi, fysioterapi, bioingeniør, barnevernspedagog og radiograf. For ikke å skape unødvendig treghet i utdanningsinstitusjonene og praksisfeltets evne til omstilling og nytenkning i henhold til nye situasjoner og utfordringer mener KS det en fordel at rammeplanene er utarbeidet på et overordnet nivå og er fleksible slik at de lettere kan revideres. Samtidig er det viktig at rammeplanene ikke blir så generelle at institusjonene f.eks. fritt kan definere hva som er riktig praksisplass, jf. at studentene innen helsefag i dag har langt mer praksis i spesialisthelsetjenesten enn i kommunene. Rammeplanene må heller ikke være så generelle at arbeidsgiverne ikke sikres en viss forutsigbarhet i forhold til forventet kompetanse hos nyutdannede arbeidstakere innen samme utdanningsgruppe. Kommunale arbeidsgivere må være trygge på at nyutdannede har en kvalitativt god utdanning med karakteristiske profesjonstrekk uavhengig av hvor kandidaten er uteksaminert. I dag er det for stor frihet i UH-sektoren, og det gjør seg blant annet utslag i studieoppbygging, vekting av fag og timefordeling.  

For kommunesektoren, og gitt formålene i reformene i velferdstjenestene, er det viktig at framtidas arbeidstakere har et helhetsperspektiv på tjenestene. I et arbeidskraftperspektiv er det sentralt at profesjonsutdanningene ikke utvides i antall år. Grunnutdanningen må bygge på en mer felles kompetanseplattform for velferdstjenestene, og dybdekompetanse eller spesialisering innen ulike fagfelt i størst mulig grad legges til etter- og videreutdanning. For å sikre økt kompetanse og trening i samhandling på tvers av ulike fagprofesjoner vil ett grep være at studenter fra ulike utdanninger har praksis samtidig i kommunesektoren i større grad – og at oppgaver løses tverrfaglig også i utdanningsinstitusjonene. Et slikt grep vil kunne være aktuelt på ulike utdanningsnivåer. KS er fremdeles opptatt av at det legges til rette for desentraliserte studietilbud, og at det framover satses på utvikling av kombinasjoner av stedbasert/nettbasert utdanning som sikrer tilgjengelighet og kvalitet.  

Overgangen fra utdanning til arbeidsliv er tema i meldingsarbeidet. Veiledning for nyansatte nyutdanna lærere er godt i gang. Oppfølging av nyutdanna og nyansatte har de to siste årene vært tema i tarifforhandlingene i KS-området, og en partssammensatt arbeidsgruppe skal i gang i forhold til hvordan kommunesektoren kan sikre oppfølging og veiledning i tråd med arbeidsgivers og ulike yrkesgruppers behov. 
  
Samarbeid mellom kommunesektoren og UH-sektoren

Flere av utdanningene ivaretar i dag ikke i tilstrekkelig grad kunnskapsområdene som er viktige for å utvikle førstelinjetjenestene generelt, og kommunesektoren spesielt. For at utdanningssektoren skal tilby oppdatert kunnskap og kompetanse i tråd med arbeidslivets behov bør samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og kommunene i større grad enn i dag formaliseres og videreutvikles. KS vurdering er at UH-sektoren i dag har en for selvstendig og uavhengig rolle i å definere innholdet og læringsutbyttet i utdanningene. Kommunene bør på lik linje med spesialisthelsetjenesten gis en avtalemessig mulighet for til å ivareta sine behov og interesser overfor utdanningsintensjonene. Med tanke på å utvikle og styrke dialogen mellom utdanning og praksis, og sørge for at fagplaner og læring foregår i samråd med kommunenes kompetansebehov, er det behov for at kommunene i større grad får mulighet til deltakelse i styrende organer for utdanningsinstitusjonene (fakultets-, institutt-, og programstyre). En juridisk forpliktelse for UH-sektoren til å involvere kommunene og opprette formelle samarbeidsorgan kan være et virksomt tiltak for å øke utdanningenes relevans og kvalitet.     

UH-sektoren har i dag en tilskuddsordning som benyttes til utviklings-, forsknings-, og samarbeidsprosjekter mellom utdanningsinstitusjon og praksisfeltet. KS mener det er behov for å foreta en gjennomgang av hensiktsmessigheten ved tilskuddsordningen. Flere kommunene melder fra om utfordringer knyttet til at det årlig må søkes om midler, at ordningen medfører stor grad av administrasjon, og at tilskuddspotten til fordeling blant kommunene er for lav. 

Hva kan gjøres med praksisstudiene?

Universitets- og høgskolerådets store kartleggingsundersøkelse av praksisstudiene innen helse- og sosialfagutdanninger fra 2010 viste at utdanningsinstitusjonene har vanskelig for å skaffe tilstrekkelig antall kvalitativt gode praksisplasser i kommunene, kvaliteten på praksisveileders faglige- og pedagogiske kompetanse er veldig varierende, manglende/mangelfulle avtaler mellom utdanningsinstitusjoner, manglende samarbeidsarenaer mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet. Kartleggingsundersøkelsen viser også at omfanget av praksis er langt høyere i spesialisthelsetjenesten enn i kommunene, og at omfanget av praksisstudier over studieløpet i stor grad varierer mellom de helse, sosial og velferdsfaglige utdanningene. 

KS er opptatt av at tiden som studentene tilbringer i kommunene må oppleves som faglig tilfredsstillende og meningsfull, da studenter og lærlingers valg av senere arbeidssted bl.a. påvirkes av hvordan de opplever praksisundervisningen eller læretiden. KS er skeptisk til sertifiseringsordninger av kommuner som praksisarena, men mener det kan gjøres mye gjennom blant annet beste praksis på veiledning, oppfølging, kompetanseutvikling, og styrke UH-sektorens forpliktelser i forhold til kursing av veiledere og tilby kompetansegivende veilederutdanning for kommunens ansatte etc. For å få til gode praksisutdanninger mener KS det er viktig med et solid og godt avtaleverk mellom kommuner og utdanningsinstitusjoner der det er tydelig fremkommer hva som er partenes oppgaver, roller og ansvarfordeling.   

I dag må kommunene ta imot og veilede studenter uten direkte økonomisk kompensasjon. KS mener det er behov for å se nærmere på om det kan gjøres noe med finansieringen av veiledet praksis. I noen tilfeller er kostandene så store, for eksempel i forhold til praksis i allmennmedisin i medisinstudiet, at de truer veiledet praksis.  

Behov for smidige overganger mellom nivåene i utdanningssystemet

Kunnskapsdepartementet har i meldingsarbeidet understreket at det ikke skal være “blindveier” i utdanningssystemet. All tidligere utdanning og dokumentert arbeidserfaring bør gi uttelling ved opptak til et høyere og/eller mer spesialisert nivå av formalisert utdanning. “Y-veien”, som er en spesielt tilrettelagt ingeniørutdanning innen UH-systemet for studenter med relevant fagbrev/svennebrev evt. yrkeserfaring. KS har blant annet i høring til NOU Fagopplæring for framtida støttet utbygging av “y-veier” til flere utdanninger, f eks fra helsefagarbeider til sykepleier. I lys av arbeidskrafts- og kompetansebehovene innen velferdstjenestene framover er det viktig at den kommende stortingsmeldingen omfatter forslag til hvordan opptak og ordninger for avkorting av studieløp kan videreutvikles. Det er naturlig at dette ses i sammenheng med det pågående arbeidet i Kunnskapsdepartementet med å etablere “Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring” hvor hensikten nettopp er å gjøre utdanningssystemet mer forståelig både nasjonalt og internasjonalt, øke mobiliteten innenfor og mellom landene, bidra til fleksible læringsveier og slik styrke livslang læring.    

Helsefagarbeidere – særlig om kvalifisering av voksne

For å unngå en stor underdekning av helsefagarbeidere i framtida må flere ungdommer enn i dag velge helsearbeiderfaget på videregående opplæring, gjennomføringsgraden må økes, og flere voksne “ufaglærte” må kvalifisere seg til helsefagarbeider. Når de store gruppene med hjelpepleierutdanning pensjonerer seg om få år, vil situasjonen kunne bli kritisk. I følge tall fra SSB må det utdannes 4500 helsefagarbeidere hvert år for å opprettholde dagens nivå på tjenesten. I 2010 ble det utdannet ca. 1500.  

En stor andel medarbeidere innen pleie og omsorg i kommunesektoren er i dag uten relevant formell utdanning. Målet er at flere skal kvalifisere seg som helsefagarbeidere. Det finnes to veier som begge fører til fagbrev som helsefagarbeider: 1) Hovedmodellen er to år i skole og to år som lærling i en godkjent lærebedrift, og 2) en kan også gå opp til fagprøven som praksiskandidat med bakgrunn i 5 års relevant praksis i faget, eller praksis kombinert med relevant teori.  

Ut i fra tilbakemeldinger fra både voksne under utdanning, fylkeskommuner og arbeidsgivere, kan det synes som om fylkeskommunene praktiserer mulighetene som ligger i Opplæringsloven og forskrift til denne, ulikt. Godskriving av realkompetanse kan gi ulikt utslag og føre til en urimelig stor forskjellsbehandling ut i fra hvilket fylke en tilhører. For den enkelte kan det føre til lengre tid til opplæring enn det som Forskrift til Opplæringsloven § 11-8 – 11-15 åpner for. Dette gjelder både voksne som inngår lærekontrakt og praksiskandidatordningen. Det er ingen pedagogisk eller læringsteoretisk begrunnelse for praksiskravet på 5 år. KS mener det er behov for å se nærmere på de voksnes muligheter for å ta fagbrev som helsefagarbeider. En særlig utfordring for voksne er andelen som jobber deltid, og krav til praksismengde i praksiskandidatordningen. Det er i utdanningssystemet en dreining fra innsatsfaktorer til læringsutbytte fra utdanninger på alle nivåer. En ordning med dokumentasjon av læringsutbytte fra opparbeidet praksis, heller enn dokumentert omfang av praksis, kan være en mer treffsikker ordning. For voksne med kortere praksis, eller i lav stillingsstørrelse, vil en mer læringsintensiv arbeidspraksis samt plan for å sikre tilstrekkelig kompetanse i arbeid, f eks med veiledning, være en mulig ordning.  

Sigrun Vågeng                                             Per Kristian Sundnes

Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook

                                                                                                                           

Kommentarer   

#1 Berit Berntsen 16-05-2011 11:13
Her var det mye viktig. I utgangspunktet mye nødvendig og på tide. På den annen side er det grunn til å spørre: Hvem er det ment for? En omlegging som virkelig ivaretar behovet fro folk, eller en omlegging som ivaretar Navs behov?
Det har så langt ikke alltid vært sammenfallende og noe av årsaken ligger i at noe har vært villet politikk, ikke bare resultatet av en vanskelig omlegging og feil. Så dette er viktig. "Fleksibilitet" KAN bl.a betyr en utvanning av profesjoner, kjente velprøvde metoder som har fått stadig mindre plass i det siste. Så dette har mange sider ..
#2 Berit 06-08-2011 16:05
Utvanning av helsefag på videregående. Ja, man kan bli svett av mindre. Her skal all praksis godskrives for å flest mulig ut i arbeid. Er det rart denne utdanningsforme n får lav status? Alt ser ut til kan godskrives. I neste øyeblikk skal disse arbeidstakerne hundses i media for sin kunnskaps - og kompetansemange l. De kan jo ikke ta ansvar blir omkvedet da. Usynliggjøringe n kommer i tillegg. Små stillingsprosen ter venter.
Jeg håper alle unge styrer unna denne utdanningsforme n. Ta utdanning på høyskolenivå, det er det eneste som blir respektert i denne bransjen.

You have no rights to post comments