Helsevesen

Man skal ikke rive ned et gjerde før man vet hvorfor det ble satt opp

Man ikke skal rive ned et gjerde før man vet hvorfor det ble satt opp

"Det heter seg at man ikke skal rive ned et gjerde før man vet hvorfor det ble satt opp. Jeg vil på ingen måte beskylde norske politikere og deres rådgivere for historieløshet, men man kan saktens undre seg. 

Jeg er bekymret for den offentlige sektor og velferdsstaten. For hvem er velferdsstatens voktere i dag. Man kan mene så mangt om den offentlige sektoren, kostbar, stor, tungdrevet, byråkratisk gammeldags…. Men de aller, aller fleste av oss er ikke rikere enn at vi kan være glad for den kultur vi har for fordeling og utjevning. Mange ville uten velferdsstaten stått uten skole og utdanning og uten helsehjelp. Livet ville fortonet seg som nokså usikkert for de av oss som ikke ble født med sølvskje i munnen. Når vi derimot har det godt og trygt, når vi alle har lik rett til helsehjelp, sikkerhet og utdanning så er det vanskelig å oppdage hva fraværet av disse godene ville betydd for den enkelte av oss. Utgangspunktet for at menneskene en gang gikk sammen om å danne en felles kontrakt om en stat og en offentlig sektor var behovet for beskyttelse og ivaretagelse av behov som markedet ikke evnet å dekke. For eksempel politi, forsvar og infrastruktur. Og en utvidelse av dette:  Velferdsstaten med helsehjelp og utdanning til alle, uavhengig av inntekt og posisjon. Kjerneoppgaver for offentlig sektor, gjort mulig ved et fellesprosjekt finainsiert av skatter og avgifter. Et solid gjerde vi har bygd opp for å sikre et velfungerende samfunn, der man skal føle seg trygg og beskyttet fra trusler, der barn og unge sikres skole og utdanning, der syke og de svakest stilte fanges opp og får nødvendig hjelp og støtte til et anstendig liv og god helse. 

Og nå frykter jeg at man er i ferd med å rive ned dette gjerdet. Uten å vurdere hva gjerdet beskytter oss mot," skriver Laila Øie, sykepleier på Nyfødt Intensiv ved St. Olavs Hospital, blant annet i dette blogginnlegget.

 

 

New Public Management i offentlig sektor

Det heter seg at man ikke skal rive ned et gjerde før man vet hvorfor det ble satt opp. Jeg vil på ingen måte beskylde norske politikere og deres rådgivere for historieløshet, men man kan saktens undre seg. 

Jeg er bekymret for den offentlige sektor og velferdsstaten. For hvem er velferdsstatens voktere i dag. Man kan mene så mangt om den offentlige sektoren, kostbar, stor, tungdrevet, byråkratisk gammeldags…. Men de aller, aller fleste av oss er ikke rikere enn at vi kan være glad for den kultur vi har for fordeling og utjevning. Mange ville uten velferdsstaten stått uten skole og utdanning og uten helsehjelp. Livet ville fortonet seg som nokså usikkert for de av oss som ikke ble født med sølvskje i munnen. Når vi derimot har det godt og trygt, når vi alle har lik rett til helsehjelp, sikkerhet og utdanning så er det vanskelig å oppdage hva fraværet av disse godene ville betydd for den enkelte av oss. Utgangspunktet for at menneskene en gang gikk sammen om å danne en felles kontrakt om en stat og en offentlig sektor var behovet for beskyttelse og ivaretagelse av behov som markedet ikke evnet å dekke. For eksempel politi, forsvar og infrastruktur. Og en utvidelse av dette:  Velferdsstaten med helsehjelp og utdanning til alle, uavhengig av inntekt og posisjon. Kjerneoppgaver for offentlig sektor, gjort mulig ved et fellesprosjekt finainsiert av skatter og avgifter. Et solid gjerde vi har bygd opp for å sikre et velfungerende samfunn, der man skal føle seg trygg og beskyttet fra trusler, der barn og unge sikres skole og utdanning, der syke og de svakest stilte fanges opp og får nødvendig hjelp og støtte til et anstendig liv og god helse. 

Og nå frykter jeg at man er i ferd med å rive ned dette gjerdet. Uten å vurdere hva gjerdet beskytter oss mot. Hvordan kan jeg tro noe slikt? Hva har skjedd? 

New Public Management (NPM) heter det. Ny offentlig ledelse. De siste 20-30 år har man med halvåpne øyne tatt inn oppskrifter fra privat sektor for å effektivisere og slanke offentlig sektor. Man etterligner markeder og private konsern, tar inn prinsipper fra industriproduksjon og måler effektivitet og produktivitet i skoler og helsetjenesten som om man produserte en Toyota. NPM kommer fra Tatcher og nyliberalismen. Verdien av arbeid måles etter produktivitet og effektivitet. NPMs ideologi er at det som ikke er effektivt, det lønner seg ikke. Det som ikke kan måles regnes ikke som verdiskaping.

Konkurranse mellom institusjoner om «kunder», det vi tidligere kalte skoleelever, pasienter eller samfunnsborgere . Kontroll med profesjonsutøvere, der faglig skjønn er devaluert til fordel for profesjonelle krav og standarder og kvalitetssystemer. Dette kommer av en grunnleggende mistillit til den enkelte yrkesutøver. Disse kontrollsystemene genererer økt byråkratisering. Når små sykehus legges ned, eller fag ved universitetene  tas ut av studieplanen så er dette beslutninger fattet av styrer som ikke er politisk valgte. Beslutningene fattes gjerne fordi de ikke er lønnsomme, produktive eller effektive, fordi finansieringen er innsatsstyrt. Ideen var ikke nødvendigvis at hver enkelt institusjon eller del av den offentlige sektor skulle være lønnsomm, ideen var at totalen skulle være lønnsom sett i et offentlig verdiperspektiv hvor likebehandling, kontinuitet, samfunnsperspektiv og samfunnsansvar, demokrati, god forvaltning, rettsikkerhet, åpenhet og offentlig innsyn og habilitet er sentrale verdier. Når enkeltenheter blir målt etter økonomiske verdier, når den lille grendaskolen ikke er lønnsom på grunn av for få elever og dermed legges ned, da forsvinner samfunnsperspektivet som velferdsstaten har ivaretatt. Når helseforetakene og kommunene spiller svarteper om pasientene i et økonomisk motivert spill, da kan vi ikke lenger snakke om god forvaltning og samfunnsansvar. Da snakker vi om buisness - hver sin business - og det sentarle spørsmålet blir "hva lønner seg for min business?" Verdigheten blir borte i et slikt system, fordi systemet ble funnet opp av bilprodusenter. Når lærere bruker mer og mer av sin tid på kontroll- og kvalitetssystemer, og mindre tid på ungene våre, så er det et signal om at noe er galt. For den profesjonelle yrkesutøver medfører dette over tid utmattelse og resignasjon fordi man ikke strekker til.

Hvorfor vil ingen med ansvar og makt se dette? Systemet har gitt den enkelte bruker flere rettigheter, utover det vi tidligere hadde som borgere i et samfunn. Dette kan være vel og bra. Men all den tid vi får økte rettigheter, vil dette medføre kamp og diskusjon om vi ikke får oppfylt våre rettigheter. I et slikt system - hvem ivaretar den med minst ressurser til å kreve sin rett? Og hvem vil bry seg om den minst lønnsomme? 

Hvorfor er jeg så bekymret? Skal ikke disse systemene hjelpe oss til å få mer velferd for pengene? Sannheten er at eventuelle besparelser spises opp av et stadig voksende byråkrati, der kontroll, styring og måling er de grådigste rundt bordet. Bekymringen min kommer i første omgang av at de som jeg trodde var velferdsstatens sanne forkjempere har latt seg besnære av nyinstitusjonalismen, som har som hovedmål å svekke den offentlige sektor til fordel for private markeder. Dermed vet jeg ikke lenger hvem som er demokratiets voktere. Jeg vet ikke lenger hvem som vil kjempe for en offentlig sektor som det generelle samfunnsansvaret er kjerneverdien. 

Det kan se ut som om politikerne er i ferd med å glemme hva offentlig sektor er, fordi de har redusert den til hva den gjør. Når ansatte i offentlige institusjoner roper varsko så er det deres yrkesbevistthet som forsøker å ivareta og verne om grunnleggende verdier. Eller slik Philip Selznick sa det i «Leadership in Administration» (1957):

«Vi skal ikke finne noen enkle oppskrifter på organisatorisk lederskap; de skal heller ikke bli kjøpt med en kurv full av knep og påfunn. Det forutsettes intet mindre enn en skikkelig orden, bestemme den offentlige interesse og forsvare avgjørende verdier.»

Jeg ber derfor politikere som stiller til valg i høst: Stopp rivingen av gjerdet, sett i gang med gjenreisingen!


Kommentarer   

0 #1 Haakon 18-07-2013 11:52
Hva er prisen på det nye gjerdet?

Det er jo økonomien i det som er ankepunktet. Nå har vi et helsevesen hvor man har noen lunde kontroll på totalutgiftene. Før hadde man ikke det og man måtte komme med tilleggsbevilni nger etter hvert som overskridelsene kom.

Man må ha noen rammer, Ivar.
Så kan man se på hvordan man bruker midlene innenfor rammene og der er det stor uenighet. Men, rammer må man ha!
0 #2 Sveinung Vegsund 18-07-2013 14:18
Det norske helsevesenet kan ikke fraskrive seg ansvaret for å tilby en forhånds spesifisert kvalitet på sine tjenester, eller forsvarligheten ved sine beslutninger, ved å la en forpliktende standard erstattes av pasientenes angivelige valgfrihet, eller rettere sagt, pålagte plikt eller frihet til å måtte velge hesetjenester etter selvbetjeningsp rinsippet innenfor et politisk konstruert svært begrenset utvalg. Jeg tilbakeleverer gjerne min uønsket tildelte valgfrihet i bytte mot pasientsikkerhe t. Det kan da vel ikke være ment slik fra politiske myndigheters side, at pasientene er forpliktet til å forsyne seg av helsetjenester etter selvplukk metoden. Den norske helsetjenesten er vel ikke tenkt forvandlet til en selvplukk godteri butikk ? Det vil være urimelig å pålegge pasientene et ansvar og forpliktelser de selv ikke er i stand til verken å ivarteta eller oveholde ?

Det kan vel ikke være formålstenlig at syke og hjelpetrengende mennesker i nød skal fungere som premissleverand ører og bedrive en form for privat sosialt entrepenørskap på vegne av Norsk helse- og sykehusvesen av mangel på politisk initiativ, handlekraft eller direkte passivitet fra overordnede politiske myndigheters side.

Den 1ste uken i juni 2008 uttalte daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen at ”pasienten må bli sjefen”. Jeg tror ikke at de fleste har noe prioritert ønske om at verken statsråd Hanssen eller andre fremtidige helseministre i valgfrihetens navn, konverterer Det norske helse- og sykehusvesenet til en form for selvbetjeningsb utikk ?
0 #3 Haakon 18-07-2013 15:26
Sveinug.
Fritt sykehusvalg setter pasienten som sjef. Det betyr at du har tilbud der du er lokalt, men du kan velge et annet sted om du ønsker det. F.eks. pga kortere ventetid.

Hva som er galt med det vet ikke jeg.
Om du ikke er i stand til å velge så har man sitt lokale tilbud uansett!

Om du nå ser på www.frittsykehusvalg.no så er dette statens informasjonssid e hvor du kan ta en titt på hva du trenger og ventetidene på det.

Om du i søkefeltet skriver MR og så klikker på østlandet vil du se at landets to av største sykehus - Ullevaal og AHUS har hhv 25 og 24 ukers ventetid på å ta et MR bilde.

Et halvt år.

Å kunne velge seg bort fra et system som er sykere enn pasienten bør absolutt være en mulighet!
0 #4 sveinung Vegsund 18-07-2013 18:30
Jeg innehar overhodet ikke kvalitetsikring skompetanse og er således ikke i stand til å velge/velge bort verken diagnostisering sverktøy eller behandlingsmeto de. Dette er en oppgave for høykvalifisert medisinsk personell
0 #5 Haakon 18-07-2013 22:28
Vel - du har ikke nok kompetanse - ikke jeg heller for den saks skyld - til å vurdere det sykehus du eller jeg sogner til heller?

Så - hvordan er det forskjellig fra om man velger et annet?
Må man ikke bare stole på det?
Akkurat som vi må stole på piloten i et fly uten å vite hele livsløpet hans?

Legg til kommentar