Helsevesen

Den farlige kostnadssyken

Den farlige kostnadssyken

"Når teknologi erstatter mennesker synker mengden arbeid som kreves for å produsere stadig flere varer og tjenester. Men vi har områder som helse, omsorg, utdanning og kultur, der produksjonen forutsetter stor innsats av personlig involvering. I disse sektorene er rasjonalisering vanskelig. Å bytte ut pleiere, lærere og skuespillere med teknologi vil med nødvendighet bety dårligere pasientbehandling, undervisning og kulturtilbud. Det blir som å ta ut strykere fra et strykeorkester, skriver professor Noralv Veggeland blant annet i denne artikkelen.

 

Den farlige kostnadssyken

Av Noralv Veggeland,  professor, Høyskolen i Lillehammer

Vi presses i dag mellom to motstridende tendenser. På den ene siden øker flommen av «gjør det selv»-tjenester og bruk av automatiseringsteknologi som trenger inn i vårt privatliv, men som gjør ting billigere.

På den andre siden har vi de kollektive velferdstjenestene, tjenester gitt fra menneske til menneske, som relativt sett blir dyrere og skaper det vi opplever som en kostnadssyke i form av budsjettoverskridelser, skriver Pierre Rimbert i Le Monde Diplomatique i juni.

Denne motstridende tendensen henger åpenbart sammen med den økende prisen på arbeidskraft de siste 20–30 årene. Innen tjenester hvor arbeidskraften kan erstattes med automatikk blir det gjort for å senke kostnadene. Vi kjenner fenomenet fra vår erfaring med billettkjøp, banktjenester og betaling av regninger, eller mer generelt der hvor det er snakk om individuelle tjenester som kan erstattes med automatisering.

«Gjør det selv» er en gjennomgangsmelodi på stadig flere samfunnsområder. Møbler monterer vi selv. Vi henvises til intrikate bruksanvisninger, mens IKEA og andre slipper å bruke arbeidskraft. Det oppstår et uheldig klasseskille som følge av kostnadssyken. For alle har ikke datateknologien og ferdighetene som trengs for å utføre oppgavene, spesielt blant annet eldre mennesker.

Kampen for mer produktivitet fortsetter. Automatiseringen av tjenester merker vi alle. Det reduserer produksjonskostnadene, og merkes derfor mest innen privat tjenesteyting, men gjennomtrenger også i noen grad de kollektive velferdstjenestene slik som helse, omsorg, utdanning og kultur. Vi ringer, og møter en automatisk telefonsvarer. Selskapene og forvaltningen har overlatt jobben til oss selv med å finne fram ved å trykke på taster for å utføre oppgavene. Selv i helsevesenet merkes dette.

Kirurgi utført av elektroniske presisjonsarmer blir mer og mer utbredt og representerer på dette området et stort framskritt. Mer betenkelig er at vi i dag også ser medisinske diagnoser og behandlinger bli foreskrevet av en datamaskin knyttet til kompetente databaser. Gjør det selv med avansert IKT-teknologi er på vei inn i behandlingsarbeidet. Men i selve pleie- og omsorgsarbeidet kan mennesker bare i liten grad erstattes av maskiner. Derfor øker produksjonskostnadene.

Veksten i utgifter til helse har vært betydelig. I Norge utgjorde i 2012 offentlige helseutgifter 18,5 prosent av totale offentlige utgifter. I 2003 var andelen 17,6 prosent. Gjennomsnittlig årlig vekst i denne tiårsperioden var 6,7 prosent, 1 prosentpoeng høyere enn veksten i de samlede offentlige utgiftene (SSB). Som andel av BNP i Fastlands-Norge er andelen 12,4.

Budsjetter sprenges, men mulighetene for automatisering er begrenset og derfor truende for politikere og samfunnsøkonomer. Det føres en kamp for produktivitetsvekst. Derfor vendes den politiske oppmerksomheten mot ledelse og ledelsesansvar i helseforetakene for å holde kostnadene nede, og det legges skyld på dårlig styring og dårlig budsjettkontroll i stedet for å gå til kjernen av problemet.

Kampen innebærer at man ser etter økonomiske modeller fra privat sektor hvor det skal styres mot målbare resultater og lønnsomhet. New Public Management (NPM) er blitt introdusert i det norske helsevesenet. NPM har mange komponenter. En idé er at vi kan oppnå gode samfunnsøkonomiske resultater innen de offentlige kollektive tjenestene ved å bruke en bedriftsøkonomisk logikk, der alt er resultatenheter, slik det blir praktisert i det private næringslivet. Vi snakker om innsatsstyrt finansiering i sykehussektoren. Faren for at den bedriftsøkonomiske tankegangen skal sette i gang uproduktiv kamp om å unngå ulønnsomme pasienter, undervurderes grovt. Kostnadssyken erkjennes ikke for hva dens årsak er; Helsesektoren som aldri kan bli produktiv i industriell betydning.

Automatisering og sosial dumping trenger inn i den delen av offentlig virksomhet som sitter med ansvaret for å produsere våre arbeidsintensive felles goder hvor kontakt menneske til menneske er nødvendig. Vi må i dag skille mellom to typer produksjonsformer, og de påvirker hverandre. Slik det er blitt med betydelig vekt på privatisering står de i et konkurranseforhold til hverandre. De konkurrerer, men på ulikt grunnlag. Private individuelle tjenester senker sine produksjonskostnader med automatisering og bruk av sosial dumping.

Den siste type tjenesteproduksjon rammes av kostnadssyken om å ta i bruk de samme mekanismene som privat individuell tjenesteyting har tatt i bruk. Trange budsjetter presser på for mer privatisering, reduksjon av arbeidsstokken som følge av færre liggedøgn ved sykehusene, sammen med nedbemanning og sammenslåing av sykehus. Men det hjelper grunnleggende sett ikke; produktiviteten i helsesektoren forblir lav.

Når teknologi erstatter mennesker synker mengden arbeid som kreves for å produsere stadig flere varer og tjenester. Men vi har altså områder som helse, omsorg, utdanning og kultur, der produksjonen forutsetter stor innsats av personlig involvering. I disse sektorene er rasjonalisering vanskelig. Å bytte ut pleiere, lærere og skuespillere med teknologi vil med nødvendighet bety dårligere pasientbehandling, undervisning og kulturtilbud. Det blir som å ta ut strykere fra et strykeorkester.

Produktivitetsveksten har altså medført at prisene på varene har holdt seg relativt stabile i det industrielle markedet. Men ikke i velferdssektorene. Oppfatningen av en kostnadssyke medfører automatisering, privatisering, sosial dumping og ledelsesfiksering. For å unngå dette må vi slutte å se på kostnadsøkningen som et problem, og i stedet se på disse kostnadene som rettmessig belønning for kvalitet, velferd og velgjerninger.

Vi trenger et perspektivskifte og en endring i politisk retorikk.

(også trykket i Klassekampen)


Kommentarer   

0 #1 Haakon 06-08-2013 11:16
Først om roboter :

"Roboter flytter produksjon hjem igjen"
aftenposten.no/.../...

"NTNU-forsker mener Norge er robotsinke"
aftenposten.no/.../...

Altså : Gledelig nytt for Noralv Veggeland og kanskje Ivar. Vi er allerede sinker og bruker derved mindre roboter enn Sverige og Danmark.

Problemet er er at økonomi er som en elv. Den renner ALLTID der det er minst motstand. Så - når man la ned Sødra Cell sa man at det var for gammelt utstyr og måtte rustes opp veldig dyrt for å videreføre. Norske Skog i Skien også for den saks skyld.

Roboter er viktig for at vi i det hele tatt skal ha industri. Om det går ut over arbeiderne? Javisst, men de har jo utkonkurrert seg selv. Bedriftene flytter jo ut og satser ute.

Når det kommer til pleie så trenger man mennesker til det. Det vil sikkert bli roboter som deler ut piller i fremtiden og tekniske ting. For å si det sånn : Det er vaskemaskiner på storkjøkken nå og ingen savner å stå i skrubben.
Selv om man kan trekke konsekvensen av innlegget dit at man burde bruke menneskekraft for å vaske talerkene på et sykehjem.

Læring. Oppfordrer alle til å se på www.coursera.org å ta gode kurs og oppdatere kunnskapsnivået der.
Det er klart at man ikke kan undervise alt over nett, men nett og brevskoler har vart i evighteter og vi må ikke se på det som fiende. Mer som et tillegg til undervisningen.

Og til slutt : Folk må gjøre det de er utdannet til. Når leger bruker halvparten av tiden sin til papirarbeid så er det feilprioriterin ger!
En sekretær skal drive med papirarbied og en lege skal gjøre folk frisk!

Legg til kommentar