Helsevesen

Ikke enda mer marked i helsesektoren!

Ikke enda mer marked i helsesektoren!

"Det har nå reist seg et opprør mot reformen blant helsearbeidere, organisert som Helsetjenesteaksjonen. På grunnplanet er man grundig lei av å bli organisert ut fra tenkemåter som står fjernt fra, ja ofte i motstrid til, de verdiene helsearbeidere bygger sitt virke på i møtet med pasientene. «Ta faget tilbake» er aksjonens parole.

Etter 12 år med fortaksorganisering er mange grundig lei av det overveiende økonomifokuset, styring etter prisene på diagnoser og prosedyrer, og internfakturering. Man er grundig lei av målstyringen som krever registreringer, rapporteringer og revisjoner av en mengde uvesentligheter, mens det vesentlige mistes av syne, slik Gjørv-kommisjonen påviste i andre sektorer.

Man er lei av den byråkratiseringen innsatsstyrt finansiering og målstyringen fører med seg," skriver Pål Friis, overlege på Sørlandet Sykehus.

 

Ikke enda mer marked i helsesektoren!

Av Pål Friis, overlege på Sørlandet Sykehus

I 2001 ble det gjennomført en gjennomgående reform i norsk sykehusvesen. Sykehusene ble tatt ut av fylkeskommunenes politiske styring og organisert som aksjeselskaper med såkalt profesjonell ledelse av styrer og direktører. Det var allerede etablert en kunstig inntektsside gjennom stykkprissystemet ISF som gjorde det mulig å organisere disse offentlige tjenestene etter mønster av privat næringsliv. Reformen var en del av en gigantisk omdanning av gamle offentlige sektor som på ulike måter og i ulik grad ble organisert som privat næringsliv, fra kraft og telefon til aldersomsorg og sykehus.

To sentrale politikere var hovedførere i den effektive gjennomføringen av reformen: Industriteknokraten Tore Tønne ble hentet inn til Arbeiderpartiet. På Stortinget satt Fremskrittspartiets Jon Alfheim. Høyre støttet opp. Alle de andre politiske partiene gikk i mot. LO-kongressen samme år gikk enstemmig imot. Reformen ble gjennomført med forbausende tempo og kraft.

Det har nå reist seg et opprør mot reformen blant helsearbeidere, organisert som Helsetjenesteaksjonen. På grunnplanet er man grundig lei av å bli organisert ut fra tenkemåter som står fjernt fra, ja ofte i motstrid til, de verdiene helsearbeidere bygger sitt virke på i møtet med pasientene. «Ta faget tilbake» er aksjonens parole. Etter 12 år med fortaksorganisering er mange grundig lei av det overveiende økonomifokuset, styring etter prisene på diagnoser og prosedyrer, og internfakturering. Man er grundig lei av målstyringen som krever registreringer, rapporteringer og revisjoner av en mengde uvesentligheter, mens det vesentlige mistes av syne, slik Gjørv-kommisjonen påviste i andre sektorer.

Man er lei av den byråkratiseringen innsatsstyrt finansiering og målstyringen fører med seg. Men aller mest er man lei av at fortaksorganiseringen har frambrakt en ny styringselite, både på det enkelte sykehus og i de regionale helseforetakene. Slik arkitektene bak reformen ønsket, skulle disse være fristilt fra direkte politisk styring. Slik abdiserte politikerne frivillig fra helsepolitikken. Men styringseliten viser seg like fristilt i forhold til fagfolkene. Denne såkalte profesjonelle ledelse viser særlig sin avmakt i endringsarbeid. Uten hverken politisk eller faglig legitimitet klarer ikke styringseliten å gjennomføre den nødvendige videreutvikling av sykehusene. Oslo-prosessen havarerer. Nødvendige endringer i sykehusstruktur stagnerer i konflikt over hele landet. Sørlandet sykehus står på stedet hvil.

Det går mot valg. Hvordan stiller de politiske partiene seg til misnøyen med markedsetterligningene i foretaksmodellen? Hovedtrekkene er som i 2001. Ap, Høyre og Frp er foretaksmodellens forsvarere. Høyrepartiene vil riktignok legge ned det regionale nivå. Men innenfor et uendret foretakssystem, antagelig med økt vekt på innsatsstyrt finansiering, betyr det bare en sentralisering av byråkratmakt i det samme styringssystem. Det viktigste i årets valgkamp er høyrepartiene forslag om reformer som vil trekke norsk sykehus og helsevesen enda sterkere i retning av et markedsstyrt helsevesen. Høyres forslag er ganske radikalt. Pasientene skal få retten til å ta med seg den offentlige finansiering til en hvilken som helst privat konkurrent. For hver enkelt av oss, når vi bare tenker på eget beste, er det kanskje en tillokkende tanke.

Men for det offentlige helsevesen kan det oppstå betydelige problemer. De private sykehus blir en konkurrent som effektivt kan drenere det offentlige for fagfolk, lokket av høyere lønn og bedre vilkår. Det svekker de offentlige sykehus og utvider markedet for privatsykehus. Ingen kan i dag si hvilket omfang det kan få. Men Høyre vil slippe styringen. Private helseinstitusjoner arbeider stort sett med behandlinger som gir lavere helsenytte og er lavere prioritert enn de offentlige. De har yngre pasienter og enklere problemer. Et markedsfrislipp betyr altså i praksis en økt satsing på lettere behandlinger på bekostning av tung, sammensatt, høyt prioritert behandling. Frp støtter dette. I tillegg vil partiet innføre det utskjelte system med innsatsstyrt finansiering også i sykehjemssektoren. Krf og Venstre sier de er skeptiske til markedsmodellene. Hvorfor de da vil hjelpe Høyre inn i regjering er en gåte.

Foran årets valg et altså paradoksalt nok Arbeiderpartiet blitt en garantist for at vi ikke får en kraftig økning av markedskrefter i norsk sykehusvesen. Dagens ordning med offentlig styrt kjøp av helsetjenester sikrer at det private forblir et supplement og ikke utvikler seg til en ødeleggende konkurrent.

Sp og SV er de eneste prinsipielle motstandere av foretaksmodellen på Stortinget i dag. Begge partiene vil skrote foretaksmodellen og ISF-systemet i sin helhet og bygge helsevesenet på folkevalgt politisk styring og fagkunnskapen. Disse partiene gir derfor de grunnleggende riktige svar på den misnøyen som er så utbredt blant fagfolk ute i klinikken. Et skille mellom de to er at Sp ofte uttaler seg til fordel for små enheters selvstendighet og tilbakevending til fylkeskommunal innflytelse. Den tid har den medisinske utvikling for lengst gått forbi.

Det er et viktig valg for helsepolitikken. For de som ønsker et sterkt offentlig helsevesen er en fortsatt rød-grønn regjering det beste valg. For de som ønsker å redusere markedsmekanismene i helsesektoren og derved styrke vår evne til å prioritere riktig på basis av fag og politikk er et sterkt SV i en slik regjering det beste som kan skje.


Legg til kommentar