Helsevesen

Effektivisering og helse

Effektivisering og helse

En lege utfordrer oss på effektiviseringskravene og industrialiseringstenkningen i helsevesenet:

"Det hele fungerer i helsevesenet godt på de områder hvor man har enkle problemstillinger med enkle løsningsveier. For eksempel er det en rekke lidelser som veldig greit kan behandles dagkirurgisk hvor et større pasientvolum behandles med standardisert behandlingsmetode.

Men hvor ofte har man enkle problemstillinger? Hvordan er det med kronikere, f. eks pasienter med MS, leddgikt, kronisk hjertekar-lidelse, KOLS, kroniske smertepasienter, barn med kroniske sykdommer, pasienter med kreft som vet de kommer å dø ifra sine småbarn og ektefeller i løpet av kort tid, barn som får uhelbredelig kreft hvor både barna og foreldre er pasienter?

Og her hadde jeg likt å utfordre politikerne. Hvordan skal man "industrialisere" utfordringer hvor problemløsningen ikke består i å fikse noe som helst, men å bare være til stede, fritt etter Bjørn Eidsvågs sang "Eg ser". Hvilket effektivitetsmål skal man bruke? Og et direkte spørsmål til våre politikere: hvem vil man gå til med et uhelbredelig problem, til en lege som etterlever nåværende effektivitetskriterier om produktivitet, eller ville de gått til en lege som ville lyttet og brukt den tid det var nødvendig for å bedre livskvaliteten?"

Seksjonsoverlege Mikael Schuster-Røijen ved Sykehuset Østfold er gjesteblogger i dag.

 

 

Mikael Schuster-Røijen

Seksjonsoverlege Sykehuset Østfold HF:

 Jeg har gått noen dager og tenkt på et innlegg som jeg leste i siste "Dagens Medisin" angående effektivitet, og at leger angivelig vegrer seg mot å se på sin egen daglige drift mht effektivitet. Ole Berg blir nevnt som den store referansen som mener at industrialiseringen kommer til å innta helsevesenet, uansett om vi liker det eller ikke. Og også legene må finne seg i det.

Ifølge industritenkingen og de flytdiagrammene som til stadighet vises tar man utgangspunkt i et "råprodukt" som skal inn i et bearbeidingssystem for å forbedres eller repareres. Deretter resikuleres det nye produktet ut på markedet.

Det går veldig bra (og her bruker jeg igjen bilmetaforen) på et bilverksted. En bileier kommer med sin bil, motoren er ødelagt. Bilen er rimelig ny, og han får byttet ut motoren på garanti og kjører etter reparasjonen tilfreds avsted med velfungerende bil. Hvis motoren fusker etter en uke så er det bare å komme tilbake. I beste fall er det en filleesak, i verste fall må motoren byttes ut igjen. Og dette kan gjentas i all uendelighet, så lenge det finnes erstatningsmotorer og en som betaler for reparasjonen. I reparasjonstiden kan bileieren disponere en leiebil. Hovedutfordringen er å ha et godt bookingssystem, god logistikk for reservedeler, et hyggelig mottak med forståelse for problemet og en effektiv og dyktig reparatør.

Det hele fungerer i helsevesenet godt på de områder hvor man har enkle problemstillinger med enkle løsningsveier. For eksempel er det en rekke lidelser som veldig greit kan behandles dagkirurgisk hvor et større pasientvolum behandles med standardisert behandlingsmetode.

Men hvor ofte har man enkle problemstillinger? Hvordan er det med kronikere, f. eks pasienter med MS, leddgikt, kronisk hjertekar-lidelse, KOLS, kroniske smertepasienter, barn med kroniske sykdommer, pasienter med kreft som vet de kommer å dø ifra sine småbarn og ektefeller i løpet av kort tid, barn som får uhelbredelig kreft hvor både barna og foreldre er pasienter?

Jeg hadde forleden dag en samtale med en pasient som har hatt kroniske smerter i snart 15 år. Hun hadde slitt med habituell abort og langvarig barnløshet. Det tok tid før man endelig hadde klart påvise endometriose. Da hun skulle til flere prøverørsforsøk var det ikke aktuelt med behandling for de sterke smertene som gradvis hadde økt på. Men det ble aldri barn på henne, og etter ca 10 år med smerter kom hun til meg. Hun hadde ikke fått de barn hun og mannen hadde ønsket seg. Yrkeskarrieren var ikke blitt den hun hadde tenkt seg på grunn av hyppig sykefravær. Belastningen med barnløsheten hadde ført til depresjon og skilsmisse, så ekteskapet hadde heller ikke blitt slik hun hadde tenkt seg. I tillegg hadde kvinnen vært utsatt for seksuelt overgrep som barn, noe som ikke gjorde gynekologiske undersøkelser enklere. Og nå satt hun foran meg og hadde fått tildelt sine 20 minutters konsultasjonstid hvor jeg skulle finne ut av alt dette, undersøke henne, rekvirere nødvendige blodprøver, foreslå en god behandling og så journalføre alt sammen.

Eller så kan jeg nevne den 23 år gamle kvinnen med metastaserende cervixcancer som ikke har feiret sin 23-års-dag da hun ikke ville sitte trist og lei seg på sin siste bursdag. Det var jammen ikke enkelt å få henne opp på en undersøkelsesbenk med de smertene og den angsten hun hadde. Et av hovedproblemene hun hadde var at hun ikke kunne snakke om dette med foreldrene sine da "de jo ville bli så lei seg".

Og slik er min hverdag. Det går ikke en eneste poliklinisk dag hvor jeg ikke møter minst en kvinne som har vært utsatt for seksuelt overgrep, og minst er det 2 eller 3 kvinner som har kroniske smerter som er både vanskelig å finne ut av og ofte enda vanskeligere å behandle. Så er det kreftpasientene som kommer til utredning eller kontroller. Da er grunnprinsippene "aldri skade, ofte lindre, noen ganger helbrede" viktigere enn noen sinne.

Og her hadde jeg likt å utfordre politikerne. Hvordan skal man "industrialisere" disse utfordringer hvor problemløsningen ikke består i å fikse noe som helst, men å bare være til stede, fritt etter Bjørn Eidsvågs sang "Eg ser". Hvilket effektivitetsmål skal man bruke? Og et direkte spørsmål til våre politikere: hvem vil man gå til med et uhelbredelig problem, til en lege som etterlever nåværende effektivitetskriterier om produktivitet, eller ville de gått til en lege som ville lyttet og brukt den tid det var nødvendig for å bedre livskvaliteten?

You have no rights to post comments