Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert fredag 30. mai 2014 02:17

"Det at sengekapasi­teten er uforsvarlig redusert ved sykehusene medfører at bare de sykeste er igjen, det vil si at pleieomkostningene for disse gjennomsnittlig vil øke. Det kreves relativt større personellbehov både av leger og sykepleiere, fordi noen litt enklere pasienter tidligere krevde mindre innsats. Og den gamle vektlegging av innleggelse til observasjon er blitt borte i beruselsen fra laboratorieresultatene. Ikke rart at de større sykehusene er i ferd med å slite ut bemanningen, det ser ut til at man undervurderer behovet for personale når kompleksiteten øker," skriver Jon B. Reitan, spesialist i onkologi og sist avdelingsoverlege ved Statens strålevern, blant annet som gjesteblogger. Les hele kommentaren under "les mer."

Sentralisering av sykehus blir ikke billigere eller gir bedre kvalitet

Av Jon B. Reitan

Jeg har med interesse lest rapporten til professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark om at sentralisering av sykehus verken vil gi bedre kvalitet eller mindre utgifter[1] og er i stor grad enig i de fleste vurderingene. Jeg har selv arbeidet både på små og store sykehus før jeg ble pensjonist. For en del spesialiserte oppgaver er det klart at sentralisering er både nødvendig og ønskelig, men for mange andre oppgaver er det ingen overbevisende argumenter. Jeg har noen kommentarer til rapporten:

1: Personellbehov: Arbeidsdeltagelsen blant sykepleiere er dessverre svært lav, det er en svær "reservepool" av sykepleiere utenom helsesektoren. Dette må man gjøre noe med, ikke bare diskutere utdanningskapasiteten. Her er det mye å ta fatt i: Uønsket deltidsarbeide og ikke minst underbetaling. For leger er det kapasitetsmangler på spesialistnivå, ikke minst for sykdommer som henger sterkt sammen med alder, slik som for eksempel kreft. Kombinasjonen med innstrammingene på turnusstillinger vil også kunne medføre at nyutdannede leger skvises over i andre virksomheter enn medisin. Sparsommeligheten hva gjelder utdanningsstillinger på sykehusene kan bringe oss i alvorlige problemer om få år.

2: Sentralisering: Få sykepleiere på mindre steder kan forventes å ville flytte sentralt ved nedleggelse av mere lokale helseinstitusjoner. Og slik boligutgiftene øker i sentrale strøk, ikke minst i de større byer, blir det etter hvert nesten umulig for enslige sykepleiere å skaffe seg bolig. Dette vil bidra til ytterligere dårlig utnyttelse av poolen utdannede sykepleiere.

3: Utskrivningsklare pasienter: Rapportens resonnementer virker overbevisende. Det at sengekapasi­teten er uforsvarlig redusert ved sykehusene medfører også at bare de sykeste er igjen, det vil si at pleieomkostningene for disse gjennomsnittlig vil øke. Det kreves relativt større personellbehov både av leger og sykepleiere, fordi noen litt enklere pasienter tidligere krevde mindre innsats. Og den gamle vektlegging av innleggelse til observasjon[2] er blitt borte i beruselsen fra laboratorieresultatene. Ikke rart at de større sykehusene er i ferd med å slite ut bemanningen, det ser ut til at man undervurderer behovet for personale når kompleksiteten øker.

4: Utdanningskapasitet: Noe som er lite omtalt, heller ikke i denne rapporten, er utdanningsmulig­hetene. Antallet sykepleiestudenter som tas opp har økt vesentlig, men det har ikke vært tilsvarende økning i praksisplasser. I dag er det store vansker for høyskolene å skaffe praksisplasser til sykepleiestudentene, både i grunnutdanningene og i videreutdanningene Sykehusene kvier seg for å ta i mot studenter som krever veiledning fra et allerede marginalisert personale. Mange får i dag derfor praksis på sykehjem og liknende helseinstitusjoner hvor dels pasientutvalget er begrenset, men ikke minst hvor det ikke er kompetent veiledningspersonale.

Det at mange sykepleiere etter hvert ikke har sett særlig til akuttmedisinske situasjoner og heller ikke til utredningsmedisin vil antagelig på sikt kunne føre til lavere kompetanse generelt. Dette problemet gjelder også til en viss grad i medisinen hvor mange pasienter ikke lengre legges inn men utredes og behandles poliklinisk. Studentenes deltagelse i poliklinisk virksomhet er begrenset, selv om utplassering i distrikt i noen sammenhenger kan kompensere. Det er uklart hvordan samhandlingsreformen vil virke inn på dette.

Pensjonisters kommentarer kan naturligvis avfeies som gammelmannsprat, men selv blind høne kan finne korn.

[1]Jensen B: Helsereformer på feil premisser – Sykehusstruktur, samhandlingsreform og lokalmedisinske sentra. Kommunenes interesseforening for lokalsykehus (KIL), Rjukan/Oslo 2014.

[2] Ars medicina in observationibus: Legekunsten ligger i observasjonene.