Helsevesen

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert søndag 22. juni 2014 03:14

"Ullevål og Rikshospitalet kan sammen bli et helt unikt sykehustilbud. Men forutsetningen er at de bevares som to likeverdige samarbeidspartnere med hver sin egenart og hver sin ledelse. Man må bygge på den kultur og de resultatene de hver for seg har utviklet. Høy standard på det ene sykehuset må ikke oppfattes som trussel mot det andre, det må ikke utvikles til et A og et B sykehus.

Den største trussel mot dette sykehusprosjektet er at det ene sykehusets storhet er betinget i at det andre blir pålagt begrensninger, fratas utfordringer og utviklingspotensial. Det må ikke bli slik at det ene sykehuset skal gjøre de lette tingene, det andre de vanskelige. Aker sykehus bør bevares som et offentlig lokalsykehus," skriver Mons Lie, mangeårig lege på Ullevål, sist som direktør ved klinikk for hjerte og lungesykdommer, i dagens gjesteblogginnlegg.

Hva mener du?

Mons Lie: 

Ullevål og Rikshospitalet må bevares som to likeverdige samarbeidspartnere

Da de tre sykehusene Aker, Ullevål og Rikshospitalet ble slått sammen under en administrativ ledelse i 2009, brøt man en utvikling som hadde vært gjennomført siden helsereformen i 2001 samlet alle offentlige sykehus under en eier, staten. Det hadde da pågått en funksjonsfordeling mellom de tre Oslosykehusene. Som eksempler på dette var Øyesykdommer, de aller fleste fødsler og akuttmedisin lagt til Ullevål, Øre-neste-hals og hudsykdommer til RH, som allerede hadde transplantasjoner og barnehjertekirurgi. Aker fikk urologi, karkirurgi og endokrinologi.

De tre sykehusene var alle særpregede med stor annerkjennelse i den norske medisinske verden. Funksjonsfordelingen førte til noe strid, men ble gjennomført gradvis og stort sett akseptert av den faglige stab. Ullevål, som det største av de tre, var utviklet til det akuttmedisinske flaggskipet i Norge, Rikshospitalet som det elektive spesialsykehus med betydelige landsfunksjoner, Aker som lokalsykehus for Groruddalen med regionale funksjoner innen flere spesialiteter. Påstanden om at de hadde overlappende funksjoner er grundig tilbakevist. Samarbeidet mellom de tre sykehusene var stort sett godt. Aker sykehus var i økonomisk balanse, Ullevål og RH gikk med betydelige underskudd.

Beslutningen om å slå de tre sammen til ett ble gjort med påfallende lite diskusjon, med forsikring om umiddelbar økonomisk gevinst og rasjonalisering av de medisinske resursene. Ingen av disse målsettingene har vist seg å være realiserbare. Det manglet ikke på advarsler fra fagmedisinsk ekspertise, fra så vel sykepleiere som leger.

Et sykehus er en komplisert kunnskapsbedrift der de viktige beslutningene tas på avdelingsnivå, ved sykesengen. Det å lage et sykehus med 22000 ansatte, tilsvarende Moldes befolkning, under en ledelse, skaper en fjernhet mellom beslutningstakere og de med det kliniske ansvar som har vist seg å være katastrofal.

Det å beslutte Aker sykehus nedlagt påførte Oslos befolkning en reduksjon av godt fungerende sykehussenger som ikke blir kompensert av det å overføre Follo og Groruddalens befolkning til AHUS. Oslo er den hovedstad i Europa med den sterkest voksende befolkning.

Ullevål og Rikshospitalet er to markante sykehus med betydelig anerkjennelse og respekt i norsk sykehusmedisin. De er merkevarer opparbeidet over lang tid basert på fremragende kliniske resultater. Det første er vårt fremste akuttsykehus, det andre vårt fremste elektive spesialsykehus. Det å tro at man kan utradere disse navnene og erstatte det med et nytt OUS, at man kan fjerne deres egenart, oppfattes som et kulturelt overgrep. I hvert fall så lenge de to er lokalisert på to separate steder, hvilket de vil være i uoverskuelig tid fremover.

Ullevål sykehus må bevares som akuttsykehus for hele regionen, og det må erkjennes at det krever tilstedeværelse av alle de kliniske spesialiteter som skal til for å dekke samtlige akutte kliniske tilstander. Den organisasjon som er bygget opp over mange år, og som har dokumentert så gode resultater når det gjelder behandling av så vel medisinske som kirurgiske akutte tilfeller, må ikke fragmenteres. Det å kalle dette for et storbysykehus er meningsløst, da ingen vet hva en storbysykdom er.

Rikshospitalet har fremragende spesialfunksjoner og behandling av en rekke sjeldne tilstander der sykehuset i stor grad har landsfunksjon. Det å pålegge sykehuset nye krevende akuttmedisinske ansvarsområder, vil i stor grad forstyrre den spesielle kulturen utviklet til elektiv virksomhet. Klagene fra andre sykehus i landet over manglende kapasitet på Rikshospitalet til å ta seg av disse landsfunksjonene, har i den senere tid vist hvor belastende sammenslåingen har vært.

Det å dele kirurgi i lette og vanskelige operasjoner, savner enhver forankring i det virkelige kliniske liv, og vil bli utnyttet av noen til å tilegne seg prestisjefylte oppgaver, og definere mindre spennende oppgaver bort. Enkelte sjeldne tilfeller, og spesielle høyteknologiske prosedyrer, bør samles på få hender og samlokaliseres. Men det må besluttes av fagmiljøene i hvert enkelt tilfelle, og beslutningsprosessen må være slik at hele staben føler at de har blitt hørt.

Når det gjelder hjertekirurgi, er det enighet internasjonalt om at den optimale enhet er på 800 til 1000 operasjoner i året, dersom den skal ledes av en fagperson. Blir den større, bør den deles opp. Oslo Universitetssykehus har ca 2000 hjerteoperasjoner i året, fordelt på Ullevål og Rikshospitalet. En person kan umulig ha forpliktende daglig ledelse på disse to lokalisasjonene. Dette fører til uformelle og uetterrettelige ledelseskanaler. Enhver klinisk enhet må ha en stedlig leder med det fulle kliniske ansvar, som er synlig og tilstede hver dag. En klinisk avdeling kan ikke fjernstyres. Det er betenkelig når en avdeling nektes å utføre inngrep der den kan dokumentere gode resultater, og uten at avdelingens leger har deltatt i diskusjonen.

Ullevål og Rikshospitalet kan sammen bli et helt unikt sykehustilbud. Men forutsetningen er at de bevares som to likeverdige samarbeidspartnere med hver sin egenart og hver sin ledelse. Man må bygge på den kultur og de resultatene de hver for seg har utviklet. Høy standard på det ene sykehuset må ikke oppfattes som trussel mot det andre, det må ikke utvikles til et A og et B sykehus. Den største trussel mot dette sykehusprosjektet er at det ene sykehusets storhet er betinget i at det andre blir pålagt begrensninger, fratas utfordringer og utviklingspotensial. Det må ikke bli slik at det ene sykehuset skal gjøre de lette tingene, det andre de vanskelige. Aker sykehus bør bevares som et offentlig lokalsykehus.

Om forfatterens bakgrunn: Har vært ansatt ved Ullevål sykehus fra 1967 til 2008, med unntak av 12 år ved Universitetssykehuset i Tromsø (1984 til 1996). Han er spesialist i generell kirurgi, kar kirurgi og torakskirurgi.  Han har vært avdelingsoverlege (sjef) på hjerte- og lungekirurgisk avdeling og i 4 år direktør ved klinikk for hjerte og lungesykdommer ved Ullevål Universitetssykehus.